oss 100 kroner!
Av Halvor Fjermeros.
Arbeiderpartiets valgmisere har bare gjort det tydeligere at Klassekampens krampaktige forsøk på å løfte fram Ap-toppen som en del av «venstresida» har vært forfeilet. Skal en bygge allianser på den nye klassekampens og miljøkampens grunn, må det en nyorientering til.
Under innspurten på den britiske valgkampen i juni fløy den konservative statsminister Theresa May landet rundt i privat jetfly. Utfordrer Jeremy Corbyn kommenterte dette fenomenet med at hans parti ikke disponerte noe privatfly, og for øvrig var glad i å ta toget, som han alltid brukte til alle sine valgmøter. Dette var bare en liten bit i det store bildet som sakte ble tydeligere av Labours leder som nesten vant, mot alle odds. Han framsto som en jordnær og nøysom leder, et menneske av heil ved som atpå til gikk til valg på en ekte «gammeldags» sosialdemokratisk politikk.
Jeg ble minnet om denne historia da Klassekampens journalist ble med på helikoptertur med Jonas Gahr Støre som i et siste desperat stemmefiskeforsøk fløy lavt over Vest- og Sørlandet mens taksameteret gikk og en solid del av LOs 10-millioners bevilgning til Aps valgkamp rant ut i lause lufta, så å si. Vår utesvevende reporter opererte med dette stuntet som «embedded» journalist i koseprat med vår alles Jonas. Var dette journalistiske tøvet slutten på en villfarelse? Vil KK-redaktøren nå justere kursen?
I en tosiders oppsummering av Ap-valget onsdag skreiv Mimir Kristjansson om det vi hadde snakket om i valgkampen; Gahrs Støres investeringer, Listhaugs soloraid og Solbergs «folkelighet». «Det vi ikke har snakket om er, er om Aps misere egentlig ikke skyldes Ap, men en større internasjonal trend som gjør at selve grunnlaget for de breie sosialdemokratiske massepartier smuldrer opp.» Det er godt sagt og treffer i alle fall det jeg holder som den mest grunnleggende årsak, nemlig at sosialdemokratiet, først det britiske fra valgskredet i 1945, og siden i land etter land, vokste i symbiose med den velferdsstaten de sjøl sto som designer og garantist for. Med velferdsstatens forvitring smuldrer også sosialdemokratiet opp.
Det som derimot er uklart er hvem Kristjansson mener med «vi». Er det den store offentlighet, er det Klassekampen, eller kanskje kommentariatet? Som en som har slengt litt malurt i dette begeret over lengre tid, hører jeg til det «vi» som uavlatelig har snakket om det han etterlyser. Siden jeg ga ut boka «Uro i Euroland» i 2014 har dette vært mitt hovedtema i skrift og tale: Norge er ikke en del av verden, vi lever i ei oljeboble som forsinker alle prosesser vi lenge har observert i EU, og som vil nå oss om litt. Et helt sentralt punkt er at «Ap’ene» i alle land har stått for en markedsliberalisme og kuttpolitikk i krisa etter 2008 som ikke skiller seg fra konservative liberalister i noe land. Sosialdemokratene har skrudd av alle antenner som skulle kunne fange opp folkelig misnøye og har godtatt globalismens politiske økonomi som finanselitene har anbefalt. De har ikke bare slukt, men aktivt igangsatt ytterligere tiltak som forsterker denne utviklinga, best illustrert ved handelsavtalene TTIP og TISA. Disse hemmelige forhandlingene, godkjent av Aps siste rødgrønne regjering, har med sin forkjørsrett til de multinasjonale konserner pekt nese til fagforeninger som har krevd innsyn. Voldsomme demonstrasjoner i Tyskland, Frankrike og Belgia har bare presset sosialdemokratene enda hardere mellom møllesteinene, noe som i den belgiske delstaten Vallonia førte til en taktisk innrømmelse av at CETA-avtalen (mellom EU og Canada) måtte justeres – for siden å godta avtalen. Det var sosialistpartiet PS som ledet an her, og likevel har PS falt fra 32 til 16 % på målingene siden valget i 2014. https://halvorfjermeros.wordpress.com/2017/07/07/belgiske-marxister-er-storst-i-maling-men-vil-ikke-i-regjering-for-partiorganisasjonen-er-sterkere/
I land etter land har dette fallet manifestert seg, ikke som «en naturlov» (for å bruke Gahr Støres nærmest mystifiserende forklaring i et intervju i sommer på globaliserings- og markedsøkonomiens kraft), men som resultatet av politiske veivalg i det enkelte land. I Tyskland har SPD vært i storkoalisjon med de konservative og kaver nå på dypt vann med 22-24 % ei uke før valget. I årets valg i Frankrike (6,5%) og Nederland (5,4%) er sosialdemokratiet nærmest utradert, i sistnevnte både fordi de satt i storkoalisjon og var aktive pådrivere for en reform som har privatisert hele helsestellet til et privat marked for noen få forsikringsselskaper.
Tross dette fortsetter Klassekampen ufortrødent å bruke betegnelsen «venstresida» om disse partiene i alminnelighet, og om den norske Ap-ledelsen i særdeleshet. Hvor mange ganger måtte Aps ledelse fornekte deres «prinsipielle» motstand mot profitt på velferd før KK-redaksjonen hørte at hanen gol? Avisa har hatt utmerket stoff om barnehageprofitørers pengemakt, men Ap har tviholdt på deres rett til å fortsette å profitere på våre skattepenger: Først Hadia Tajik «i løvens hule» på Trondheimskonferansen, dernest Trond Giske på Manifests konferanse og sist Gahr Støre som svar på SV-landsmøtets utfordringer til en Ap-ledet regjering. Halve Norge ser at dette er rein og skjær høyrepolitikk.
I utallige ledere og kommentarer har redaktør Bjørgulv Braanen besværet seg med å forklare hvor store forskjeller det er mellom A og H, etter hvert glidende over på ulikheten mellom de to lagene H/FrP og A/SP/SV. I et bestillingsverk (30.08.) ble til og med en journalist satt til å forklare dette over to sider. Tittelen så ut som den var skrevet med påholden penn: «Med kvar sin kurs». Og stiloppgaven ble løst ved at journalisten måtte skrive til en fiktiv fagforeningsvenn, Eva, som skulle overbevises, litt sånn barneskirenn-aktig, om at hun måtte stemme Ap i stedet for noe mer høyredreid.
Tenk om avisa heller kunne snudd på flisa og fordypet seg i spørsmålet om liv og lære i Arbeiderpartiet. Programmer og valgløfter er en ting, pragmatisk praksis en helt annen. Dette har jeg prøvd å sette søkelyset på i en kronikk (fvn.no 29.08.) og en bloggartikkel ved å vise hvordan Ap konsekvent unngår løfter om reversering av Solberg-regjeringas praktisk meningsløse og ideologisk baserte jernbanereform og konkurranseutsetting. Ansatte i den gamle Ap-bastionen NSB bringes til fortvilelse over dette spillet som outsourcer og river opp deres arbeidsplass i biter og reder grunnen for privatisering, for øvrig helt i tråd med det kommende EU-direktivet «Jernbanepakke 4» som Ap neppe vil reservere seg fra. Det er regissørene bak denne dynamikken som nå begynner å bli avkledt.
Jeg har all mulig forståelse for at Klassekampen ikke kan og skal være en «kollektiv organisator» for snevre gruppeinteresser. Prosjektet må fortsatt være å skape en breiest mulig kvalitetsavis, kritisk og usekterisk, åpen for mangfold og nye trender. Men Arbeiderpartiledelsens politiske veivalg kan ikke være en ledetråd for politisk innretning og journalistikk, slik vi har sett alt for mange eksempler på de seinere år i forsøket på å lage en venstresidedefinisjon som ikke har dekning virkeligheten. Til det er verden et altfor spennende sted å befinne seg i anno 2017. Valget i år bør ha lært oss at det vi nå trenger er en avis som lever opp til sitt navn og skaper journalistikk på den nye klassekampens og den tvingende nødvendige klimakampens grunn.
