Valget 2017: langsom eller rask død? 

21

Av Sven Røgeberg

Hva om det moderne partidemokratiet er knyttet til et fossilt energisystem, som nå går mot slutten? Det er finale og teppefall – ikke fordi det ikke er ressurser igjen, men på grunn av kostnadene forbundet med økt kompleksitet og ulikhet. Den såkalte fornybare energien vil bare forverre problemene forbundet med fallende energieffektivitet.

Etter krigen inntok en ny generasjon sosialøkonomer statsadministrasjonene i en rekke vestlige land. Også i Norge introduserte de nye planleggingsverktøy for å styre produksjonen og sikre veksten. Både sosialdemokratiske og borgerlige partier justerte sin økonomiske politikk etter den fagkunnskapen sosialøkonomene forvaltet.


Sven Røgeberg er lektor og skribent, tidligere journalist i Deutsche Welle, og gartner, murer og olivenbonde i Italia.


Finanskrisen i 2008 avslørte imidlertid alvorlige svakheter i styringspolitikkens viktigste støttevitenskap, selv om økonomer benekter at faget er i krise.[1] Etter mitt syn går økonomifagets selvransakelse ikke dypt nok. Det er ikke bare slik at de fleste økonomer ikke forutså finanskrisen. Økonomene har en for kort tidshorisont til å fange opp de forutsetninger deres eget fag hviler på.

Økonomenes teorier om økonomisk vekst ble formulert i en enestående, og sannsynligvis ikke- repeterbar, periode av historien med tilgang til billige og lett utvinnbare lagerressurser av kull, olje og gass. I økonomenes standardteorier (Solow – Swans vekstmodell, Cobb Douglas funksjonen) blir det postulert at det er kombinasjonen av kapital, arbeid og teknologisk fremskritt som skaper produksjon og økonomisk vekst. Energi er bare en allmenn vareinput i produktfunksjonen, fullt ut utskiftbar med designerklær, øreringer eller sushi.[2]

Også Karl Marx tok energiforsyningen av steinkull i kapitalismens første fase for gitt. Og i etterkrigsperioden, da veksten i BNP pr. capita nådde en all time high på gjennomsnittlig over 4 prosent i året, var tilsynelatende Johan Maynard Keynes disipler for opptatt av å ta æren for den eventyrlige veksten til å oppdage det åpenbare: at suksessen hang sammen med tilsvarende høye vekstrater i energiforbruket.[3]

OPECs firedobling av råoljeprisene i 1973/74 bidro til å sende verdensøkonomien inn i stagflasjon. Produksjonsveksten stoppet opp, samtidig som prisene steg. I tiårene som fulgte utfordret nyliberalismen keynesianismens hegemoni i den økonomiske politikken. De høye vekstratene fra de to første etterkrigstiårene, da økonomien hadde tilgang på billig fossil energi, lot seg imidlertid ikke gjenskape.

Produktivitetsveksten i den vestlige verden har stagnert. I de siste årtiene har veksten falt mot null.[4]  Storstilt deregulering, privatisering og globalisering har ikke kunnet hindret stagnasjonen, heller ikke den betydelige teknologiske utviklingen har kunnet bremse tilbakegangen. Vekst i verdensøkonomien avhenger av en vekst i energiforbruket, og i dag er veksten i energiforbruket pr hode svakt negativt.[5] Hvor viktig billige energistrømmer er for økonomien viste utviklingen etter at Kina ble medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 2001. Takket være billig kinesisk kull økte verdens totale energiproduksjon, og den globale økonomien fikk en kortvarig vekstimpuls.

Økt global integrasjon har samtidig ført til en verdiglidning mot altruisme og ulike former for kosmopolitiske holdninger, som skarpt fordømmer enhver distinksjon som setter grupper opp mot hverandre. Denne kulturelle omskoleringen lærer de ulike statusgruppene, som deltar på de globale markedene, å være åpne og å gi markedsadgang og like muligheter til alle, og ikke diskriminere mot noen, uansett kjønn, nasjonalitet, seksuell legning og kulturell bakgrunn. I bestrebelsene etter å overskride det som foraktfullt kalles velferdsstatsnasjonalisme – der sosiale rettigheter er knyttet til statsborgerskapet – angripes paradoksalt nok det liberale grunnlaget for velferdsstaten. Når suverene borgere blir brukt som rene midler for å tilfredsstille behovene til verdens fattige og forfulgte, ser vi konturene av et nytt enevelde ikledd gevantene til en postnasjonal menneskerettighetsjuss.

Immigrasjonsstrømmene til de vestlige metropolene gir bedrifter innenfor varehandel, service og tjenesteyting tilgang til en global ressurspool av billig og lavt organiserte arbeidskraft. Innvandringen fra ikke-vestlige kulturer er imidlertid en del av et større energi- og ressursbildet, som kan beskrives ved formelen `stigende kostnader og avtagende utbytte`: Ikke vestlige innvandre har lavere yrkesdeltakelse og belaster de offentlige budsjetter mer enn vestlige arbeidsinnvandrere. Norge, og andre skandinaviske land, er blant de meste moderne samfunn i verden – her er kunnskap den kulturelle kapitalen, moderne teknologi har så godt som avskaffet arbeidsmarkedet for ufaglærte, vi omfavner likestilling. Derfor er Skandinavia kanskje det området som er minst egnet for innvandrere fra tradisjonelle, muslimske æreskulturer. Innvandringen fra fremmede kulturer har derfor en betydelig økonomisk, sosial og kulturell merkostnad. Ved å flytte millioner av mennesker fra områder med et lite økologisk fotavtrykk til områder der de blir med på et stort økologiske fotavtrykk, vil dessuten det samlede presset mot naturgrunnlaget bli større.

Kapitalismen har sørget for en eksplosiv økning av energiforbruket. Denne formen for vekst er dødsdømt.

I dag eksisterer det et nesten grotesk misforhold mellom den avtagende energi- og produktivitetsveksten og den høytravende menneskerettighetsetikken. På samme måte som innvandringen fra fremmede æreskulturer er dyr og lite lønnsom, er utnyttelsen av energi- og naturressursene forbundet med økte kostnader og avtakende utbytte, fordi de lavthengende fruktene allerede er plukket. Det kreves mer dyrt kapitalutstyr for å arbeide seg rundt den reduserte kvaliteten og kvantiteten til naturressurser som mat og vann, metaller og mineraler. Det trengs avsaltingsanlegg, grunnvannsboring, dypere miner, og irrigasjon av mer jordbruksareal.

Til oljeboring på store havdyp og i sårbare naturområder kreves mer avansert og dyr teknologi. I perioden 2005 – 2015 økte produksjonskostnadene for oljeindustrien med over 10 prosent i året, fordi verdens billige, konvensjonelle oljereserver minker.[6] Forsøket på å kutte kostnader går ikke bare ut over arbeidsmiljø og sikkerhet, men presser også leverandørindustriens marginer og lønninger. Resultatet er også større ulikhet ettersom mer av inntekten går til å innfri selskapenes økte gjeldsforpliktelser, og til å betale høyere lønninger både til ledere og til nøkkelpersonell med høyere utdanning.

Uttømmingen av billige og lett tilgjengelige energi- og naturressurser er for alvorlig og for nært til at politikerne ønsker å snakke om det. Selv om dette er et mer akutt problem enn global oppvarming, får klimaspørsmålet nesten all oppmerksomhet i valgkampen. Anslagene for den globale temperaturøkningen fra IPCC (FNs klimapanel) er imidlertid basert på en helt urealistisk forventning om hvilke mengder fossil energi som vil bli utvunnet.

En omstilling til såkalt fornybar energi, som sol – og vindkraft, vil bare forsterke energiproblemet.  Heller ikke optimistiske talspersoner for fornybar energi, som energi- og miljøjournalisten Richard Heinberg, ser for seg at det er mulig å opprettholde det nåværende nivået på den globale energiproduksjonen under det grønne energiskiftet. Langt mindre at det skulle være mulig å øke energiproduksjonen for å drive frem fortsatt økonomisk vekst.[7]

Miljøpartiet de Grønne gir inntrykk av å ha en politikk som respekterer økologiske grenser. De vil derfor ha slutt på forbruksveksten. Men når partiet foreslår å ta ut veksten i arbeidsproduktiviteten i en forkortning av normalarbeidsdagen, i stedet for en maksimal lønnsøkning[8], demonstrerer de det motsatte: Det er illusoriske å tro på en vekst i arbeidsproduktiviteten, da fallet i energieffektiviteten tilsynelatende utgjør en historisk jernlov.[9] Nedgangen vil bare forsterkes ved en overgang til fornybar energi med en lavere energieffektivitet enn den fossile.

Troen på evig økonomisk vekst – grønn, og fornybar for MdGs vedkommende – ser ut til å være en forutsetning for å stille til valg. Det er en nesten 100 prosent konsensus om at verdensøkonomien vil vokse i det uendelige. Denne enigheten ligger bak pensjonsplaner og regjeringens perspektivmeldinger om fremtidens bruttonasjonalprodukt. Vekstdogmet er en forutsetning for å få publisert i etablerte medier eller i fagfellevurderte vitenskapelige tidsskrifter.

Det grønne skiftet kan imidlertid bare skje ved hjelp av maskiner som forbrenner dyr fossil energi, og det må stimuleres ved subsidier fra en fallende inntektsstrøm fra olje- og gassproduksjonen.  De som håper at en fornybar revolusjon kan forandre selve den internasjonale politikken, vil fort oppdage at undergangen til det fossilbaserte amerikanske imperiet, og kollapsen til dets allierte blant Midtøstens oljediktaturer, kommer til å utløse folkevandringer i en størrelsesorden, som vil få tallet på dagens såkalte klimaflyktninger til å blekne. Et forsert grønt skifte vil derfor gi MdG, og andre selverklærte miljøpartier som ønsker å føre en mer liberal innvandringspolitikk, anledning til å åpne grensene og bli konfrontert med konsekvensene av egen politikk.

Ønsker du et raskere sammenbrudd, stem MdG. Ønsker du at nedgangen skal strekkes litt ut i tid, stem Høyre eller Arbeiderpartiet med tilhørende partnere. Vi som frykter at det ikke bare er slutt på mer vekst, men at mer vekst dessuten vil bety slutten – vi har ikke et parti å stemme på.

 

 

 

 

 

[1] Steinar Holden, «Krise i økonomifaget?». Hentet fra http://folk.uio.no/sholden/Norsk/praktisk-okonomi-10.pdf

 

[2] Nate Hagens, «Twenty (Important) Concepts I Wasn’t Taught in Business School – Part I”. Hentet fra http://www.theoildrum.com/node/8402

 

[3] Gail Tverberg, «Economic growth: How it works; how it fails; why wealth disparity occurs.» Hentet fra https://ourfiniteworld.com/2015/12/08/economic-growth-how-it-works-how-it-fails-why-wealth-disparity-occurs/

 

[4] Eric Nævdal, «Langvarig stagnasjon står for døren». Hentet fra  https://www.dn.no/meninger/2017/08/23/1357/Okonomi/langvarig-stagnasjon-star-for-doren

 

[5] Gail Tverberg, «The Next Financial Crisis Is Not Far Away». Slide 14. Hentet fra https://ourfiniteworld.com/2017/07/02/the-next-financial-crisis-is-not-far-away/

 

[6] Richard Heinberg, «Our Renewable Future – Book, Introduction». Hentet fra http://ourrenewablefuture.org/#the-book

 

[7] Richard Heinberg, « Why Climate Change Isn’t Our Biggest Environmental Problem, and Why Technology Won’t Save Us». http://www.postcarbon.org/why-climate-change-isnt-our-biggest-environmental-problem-and-why-technology-wont-save-us/

 

[8] Per Espen Stoknes og Eivind Hoff-Elimari, «Oppskrift på utslippskutt». Dagens Næringsliv, 25.08.17. Hentet fra https://www.dn.no/meninger/2017/08/25/2052/Innlegg/oppskrift-pa-utslippskutt?traffic_source=alert&alert_type=topic&alert_name=Nyhetsvarsel%3a+Meninger

 

[9]   Victor Court og Florian Fizaine, «Long-Term Estimates of the Energy-Return-on-Investment (EROI) of Coal, Oil, and Gas Global Productions»  Hentet fra http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0921800915303815

KampanjeStøtt oss

21 KOMMENTARER

  1. Sven Røgeberg ødelegger for seg selv ved å gjøre dette tankespinnet, som inneholder mange forhold verdt å reflektere over, til en agitasjon for Ap og mot MDG. Det gjør det hele useriøst, og leder til at Sven Røgeberg konkluderer i strid med mye av det han har hentet sine tanker fra.

    Ap har de siste 30+ år samkjørt med høyresiden den politikken som skaper alle de problemer Sven Røgeberg her løfter opp. Politikken de sammen abonnerer på fra EU via EØS-avtalen.

    MDG er av de få partiene som har oppfattet at produksjon og økonomi må være i balanse med naturens produksjon av eksistensielle fornybare ressurser. Det er naturen som er den viktigste og største produsenten av verdier. Eksistensielle verdier for liv, og realverdiene som all økonomi bygger på. Kveler vi naturens mangfoldige produksjon av realverdier, så trekker vi samtidig teppet bort under beina på livskvalitet og all annen økonomi.

    Økonomi kan kun måles mot livskvalitet. Bringer ikke en økonomi livskvalitet, har vi ikke bruk for den. Økonomi som kun akkumuleres som individuelle formuer i private pengebinger i skatteparadis – er unyttig og destruktiv. Det er direkte farlig når kravet til økonomisk vekst i private pengebinger samtidig kveler naturens mangfoldige produksjon.

    Jeg henviser ellers til kommentar og analyse gjengitt her under:
    .
    .

    VEKST ER IKKE LØSNINGEN – VEKST ER PROBLEMET

    Jeg har ofte understreket det åpenbare, som vi har hatt kunnskap om i lenge. Men kapitalismens fanebærere bare fortsetter med et tankegods basert på at økonomisk vekst løser alle problemer. Dessverre får de mange politikere med seg på det villedende og farlige tankegodset. For farlig er det. Det leder mot en kollaps så omfattende at det kan bety slutten på den vestlige sivilisasjon slik vi kjenner den.

    Her presenterer Pål Steigan en studie publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Elsevier’s Ecological Economics. Det tar for seg problemstillingene knyttet til vekst i forbruk av energi m.m., og sammenhenger med vekst i BNP m.m.. Det dokumenterer tydelig og forståelig hvorfor kapitalismens økonomer og politikere tar så feil, eller på meget bevisst måte villeder og desinformerer folket.

    Vi behøver en ny måte å tenke økonomi på. Vi må bort fra kapitalismen og industrialismens langreiste storskala produksjon. Vi må snarest fokusere på at lokalsamfunn utvikler småskala lokale løsninger for selvberging og selvforsyning av det som skal til for å dekke menneskers primære behov. Det som skaper realøkonomi, og er selve bærebjelken i enhver økonomi.

    Vi må bort fra «langreist» produksjon og økonomi. Det er en produksjon og økonomi som koster enormt i transport (forbruk av energi), overproduksjon, forringelse ved lang lagring og transport, med tilhørende omfattende kassering. Vi ser det spesielt ved hvor mye varer som går ut på dato og kastes. Samt ved produkter med design for kort levetid. Det er en destruktiv utnyttelse av ressurser det er knapphet på, samtidig som det gjennom hele denne prosessen brukes energi vi har knapphet på.

    Vi må snarest bort fra kapitalismens markedsliberalisme og troen på at et uregulert og ubegrenset marked klarer seg selv. Det gjør det ikke. Et fritt og uregulert marked kjøre fra krise til krise. Fra kollaps til kollaps. Historien har ført et ugjendrivelig bevis for det. Det er på høy tid å forlate det tankegodset, slik at vi ikke havner i en krise og en kollaps som er sivilisasjons nedbrytende. For norske velgere betyr det at vi må bort fra den økonomien som Ap, Høyre, Frp, Venstre og Krf baserer sin politikk på.

    Vi behøver en ny generasjon økonomer og politikere som forholder seg til realitetene, og ikke til korporasjoners krav til lønnsomhet og profitt. Samfunnsøkonomien må prioriteres, og korporasjonene reguleres til å tilpasse seg rammebetingelser bestemt av naturens sykliske evne til produksjon og fornyelse av de eksistensielle ressurser for alt liv, og følgelig for all økonomi.

    Kapitalisme og industrialisering er iferd med å kvele naturens mangfoldige produksjonskapasitet av eksistensielle fornybare ressurser. Det er alvorlig. Det er kritisk.

    https://steigan.no/2017/08/25/energieffektiviteten-faller-og-har-passert-point-of-no-return/

    • Hei Geir Ivar!
      At jeg agiterer for Ap synes jeg en litt snodig slutning trekke. Det at jeg ikke gjør det er antagelig grunnen til at Klassekampen valgte å ikke publisere den nå før valget.
      Redaksjonen i Klassekampen syntes dette var en interessent tekst, og vurderte å tykke den. Dessverre gjorde de ikke det, og da blir det heller ikke anledning til å diskutere hvilke politiske løsningsforslag som bør følge av den problembeskrivelsen jeg gir.

  2. For norske forhold blir dette for overflatisk. Man prater og prater om det grønne skiftet, og snakker om at vi må gåover til fornybar energi, og glemmer at i Norge har vi basert vår energiforsyning på hydrokraft, som er både grønnere og fornybar.
    Politikerne prater og prater. Både Steigan og Røgerberg er politikere. Og ute regner det….

    • Hei Erik P.
      Jeg er helt enig om at vannkraften i Norge er viktig. I motsetning til sol og vind kan den fungere som et gigantisk batteri. At jeg skulle være politiker er nytt for meg, men hvis du gir meg en god og troverdig kilde for påstanden, så kan leseren selv gjøre seg opp en mening.

  3. Det jeg digger med MDG, er at de gjennom sin plutselige popularitet og uomtvistelige maktfaktor i flere kommuner/byer, faktisk har mulighet til å påvirke andre (partier og mennesker) til å se nærmere på utfordringen som står foran oss, og at både Ap og Høyre, siden det er de som i praksis har den reelle makten i Norge, etter hvert muligens vil ta grep for å starte omstillingen tidligere, selv om det kan kreve upopulære avgjørelser.

    Jeg er ikke beroliget av Ap og Høyre sine nåværende forsikringer om at man har alt under kontroll. Man kan ikke skyve problemene foran seg. Norge kan klare å omstille seg, men det krever en solid innsats.De fleste land i verden har ingen oljerikdom de kan leve på. Det burde derfor være mulig også for Norge å omstille seg. MDG er ikke løsningen, men kanskje de er katalysatoren…?

    Bare en ny biologisk tenkemåte kan redde oss fra klimakatastrofen.Til det trenger vi en ny økonomisk samlivsform som rommer plass til likeverd,autensitet, ansvar og integritet.

  4. Martin Wolf fra Financial Times (og flere med ham) sier at den industrielle revolusjon ikke primært var en teknologisk revolusjon, men først og fremst en energirevolusjon hvor man fikk tak i billig energi som kunne drive maskineriet.
    Tenk om dagens energipriser plutselig skulle ha økt slik at 1 kWh (en kilowatt time) kostet tusen kroner. Da hadde det ikke vært mye maskineri som hadde vært i bruk lenger.

    Marx1 sier: Det er arbeiderne som en den sentrale produktivkraften i samfunnet.
    Marx2 sier: Dyr muskelkraft blir erstattet av billig fysisk energi fra kull, vannkraft etc til å drive arbeidsprosessene. Den sentrale produktivkraft er her billig energi. (Et slags marxistisk tvisyn som ikke mange har fått med seg).

    Naturressurser en en form for halvfabrikata. Naturen har helt på egenhånd allerede gjort en god del av jobben for oss. Energikilder står i en særstilling når det gjelder lønnsomme naturressurser. Menneskene er helt avhengig av naturressursene for å kunne klare å overleve (og det er vel Senterpartiet som sier at hele landet må tas i bruk og at naturen skal settes i arbeid).

    Fossile ressurser har en dobbeltrolle. Når det gjelder drift av biler og maskineri så fungerer kull, olje og gass som en energikilde. Når det gjelder petrokjemisk industri er derimot olje og gass et råstoff som (sammen med strøm mm) brukes til å produsere slikt som kjemikalier, plast og kunstgjødsel. Og dette er vel en mye mer grønn virksomhet enn å forbrenne kull, olje og gass, men av en eller annen grunn så skal også denne bruk av olje og gass nedlegges. Hva med heller å satse på petrokjemisk industri sammen med biokjemisk industri fremover? Vi må regne med at norsk vesklingskurs bli lavere i framtiden og at mer av norsk næringsvirksomhet utenfor oljen vil øke sin lønnsomhet og sin konkurranseevne pga dette.

    Norge ligger i utkanten av verden. Vel bortsett fra når det gjelder slikt som olje, gass, fisk og vannkraft. Der ligger Norge veldig gunstig og sentralt til. Men etter oljen blir Norge igjen en sårbar utkant. Vi har heldigvis billig strøm her i landet. Men dette konkurransefortrinn kan fordufte hvis det bygges for mange nye strømkabler til utlandet. Jeg mener Leif Sande har sagt at en økning i strømprisen på 3 øre vil føre til en kostnadsøkning for norsk næringsliv på hele 1 milliard kroner. Det er sikkert noen mennesker som vil tjene veldig godt på å selge dyr strøm til utlandet (og også i Norge), men dette kan straffe seg ved at industriarbeidsplasser legges ned og flyttes til utlandet. Det ser ut som privat profitt til en liten gruppe mennesker skal gå foran velstand til flertallet av befolkningen.

    • «Karl Marx was hired by a mysterious group who called themselves the League of Just Men to write the Communist Manifesto as demogogic boob-bait to appeal to the mob. In actual fact the Communist Manifesto was in circulation for many years before Marx’ name was widely enough recognized to establish his authorship for this revolutionary handbook. All Karl Marx really did was to update and codify the very same revolutionary plans and principles set down seventy years earlier by Adam Weishaupt, the founder of the Order of Illuminati in Bavaria. And, it is widely acknowledged by serious scholars of this subject that the League of Just Men was simply an extension of the Illuminati which was forced to go deep underground after it was exposed by a raid in 1786 conducted by the Bavarian authorities.”
      ― Gary Allen, None Dare Call It Conspiracy»

  5. Jeg stusset litt over følgende setning, eller vet ikke om jeg helt skjønte hva du mener her:
    «I dag eksisterer det et nesten grotesk misforhold mellom den avtagende energi- og produktivitetsveksten og den høytravende menneskerettighetsetikken.»

    Mener du med dette at vi som samfunn bør forlate ideen om allmenne grunnleggende menneskerettigheter? Mener du generelt at helt grunnleggende menneskerettigheter for alle verdens mennesker ikke er bærekraftig?

    Med menneskerettigheter mener jeg, for ordens skyld, ikke «retten til en overforbrukende vestlig livsstil», men det som trengs for å leve et grunnleggende levelig og verdig liv i frihet, fred og rimelig sikkerhet, fortrinnsvis i ens eget land, når det er mulig. Vi har langt igjen når det gjelder å få en verden der alle får oppfylt grunnleggende rettigheter, men er det ikke egentlig et godt og sunt prinsipp?

    Eller mener du snarere at menneskerettighetene misbrukes for å gi et skinn av etisk legitimitet til et omfattende nyliberalistisk globaliseringsprosjekt? Altså et nyliberalistisk globaliseringsprosjekt, som, i alle fall etter mitt syn, først og fremst gavner store multinasjonale selskaper og deres eiere, og som (ved å overflytte stadig mer ressurser og makt fra nasjonalstatene og til slike selskaper) på sikt vil undergrave både demokratiet og (nettopp) menneskerettighetene – så vel som at dette truer hele vårt økosystem fordi evig vekstpolitikk ikke er bærekraftig.

    Når det gjelder asylsøkere synes jeg forresten vi har et åpenbart ansvar for å hjelpe mennesker som er i nød fordi vi (Nato, Norge) har bidratt til å skape krig ved å støtte terroristorganisasjoner og ved å bombe landene deres sønder og sammen. (Alle som ikke liker at det kommer flyktninger fra Libya og Syria osv. burde i det minste først sørge for å kaste de politikerne ut av Stortinget, som har bidratt til disse folkerettsstridige krigene).

    Ellers er mitt hovedankepunkt mot MDG forresten også at partiet ser ut til å innbille seg at et «grønt skifte» er mulig innenfor en kapitalistisk vekstøkonomi (og med EØS-politikk).

    • Hei. Jeg er ikke veldig uenig med det du skriver. For å få et innblikk i en menneskerettighetsetikk som har forlatt denne endelige verden anbefaler jeg deg å lese FNs nye bærekraftsmål. Disse trenger en virklighetssjekk:
      https://mobile.nytimes.com/2014/04/18/world/asia/one-fifth-of-chinas-farmland-is-polluted-state-report-finds.html?
      Kort artikkel om miljøkonsekvensene av Kinas store industrielle sprang fremover, som har hevet hundrevis av millioner over fattigdomsgrensen. Giftforurensningen av egen dyrkbar jord er en faktor som har medvirket til at Kina har kjøpt opp, eller leid, arealer i blant annet Afrika for å kunne fø egen befolkning i fremtiden.
      Hør deretter på siste Verdibørs sending på P2. https://radio.nrk.no/serie/verdiboersen
      Her avviser SV politiker Lars Haltbrekken, tidligere leder av Naturvernforbundet, at det er noe problem om vi blir 9 milliarder mennesker på kloden. Det går så fint, så, alle kan få en god levestandard bare «ressursene fordeles mer rettferdig». Hvis alle de over 2 milliarder afrikanere skal opp bare på kinesisk nivå (BNP pr capita omtrent 1/3 av gjennomsnittet i EU) trengs det billig kull og en massiv industrialisering, som i Kina. Selv om de politiske forutsetninger for å gjennomføre dette er dårligere i Afrika, så er flere eksperter enige om at siden 60 prosent av verdens dyrkbare jord ligger i Afrika, og siden de fleste land bare greier å produsere avlinger på 25 prosent av sitt potensiale, så burde landbruket være nøkkelen til å industrialisere kontinentet. Som denne artikkelen viser https://www.google.no/amp/s/www.brookings.edu/blog/africa-in-focus/2015/11/05/what-do-we-know-about-the-chinese-land-grab-in-africa/amp/
      blir det foreslått ulike modeller for å øke effektiviteten i landbruket. Utviklingsøkonomen Paul Collier vil f.eks. ha transnasjonale selskaper inn for skape jobber og bringe inn ny teknologi. Lars Haltbrekken vil sannsynligvis heller støtte den andre modellen, basert på småskala landbruk. Ifølge boken Will Africa Feed China? (Deborah Brautigam), som anmeldes i artikkelen, finnes det også en mellomposisjon, som går ut på kontrakt landbruk, hvor en stor oppkjøper gjør avtaler med mindre, selvstendige bønder.
      Skal Afrika ikke bare produsere nok mat til egen befolkning, men også dekke Kinas behov, kreves det to grønne revolusjoner og et tilsvarende hopp i produktiviteten. Hvem tror at dette er mulig ved å installere solceller på takene i afrikanske landsbyer?

  6. Hei! Jeg er ikke veldig uenig i noe av det du skriver. Men FNs nye bærekraftsmål er et godt eksempel på at politikerne har forlatt denne endelige verden og gitt seg helt urealistisk drømmer i vold.
    https://www.nytimes.com/2014/04/18/world/asia/one-fifth-of-chinas-farmland-is-polluted-state-report-finds.html?mwrsm=Facebook
    Kort artikkel om miljøkonsekvensene av Kinas store industrielle sprang fremover, som har hevet hundrevis av millioner over fattigdomsgrensen. Giftforurensningen av egen dyrkbar jord er en faktor som har medvirket til at Kina har kjøpt opp, eller leid, arealer i blant annet Afrika for å kunne fø egen befolkning i fremtiden.
    Hør deretter på siste Verdibørs sending på P2. https://radio.nrk.no/serie/verdiboersen
    Her avviser SV politiker Lars Haltbrekken, tidligere leder av Naturvernforbundet, at det er noe problem om vi blir 9 milliarder mennesker på kloden. Det går så fint, så, alle kan få en god levestandard bare «ressursene fordeles mer rettferdig». Hvis alle de over 2 milliarder afrikanere skal opp bare på kinesisk nivå (BNP pr capita omtrent 1/3 av gjennomsnittet i EU) trengs det billig kull og en massiv industrialisering, som i Kina. Selv om de politiske forutsetninger for å gjennomføre dette er dårligere i Afrika, så er flere eksperter enige om at siden 60 prosent av verdens dyrkbare jord ligger i Afrika, og siden de fleste land bare greier å produsere avlinger på 25 prosent av sitt potensiale, så burde landbruket være nøkkelen til å industrialisere kontinentet. Som denne artikkelen viser https://www.google.no/…/what-do-we-know-about-the-chin…/amp/
    blir det foreslått ulike modeller for å øke effektiviteten i landbruket. Utviklingsøkonomen Paul Collier vil f.eks. ha transnasjonale selskaper inn for skape jobber og bringe inn ny teknologi. Lars Haltbrekken vil sannsynligvis heller støtte den andre modellen, basert på småskala landbruk. Ifølge boken Will Africa Feed China? (Deborah Brautigam), som anmeldes i artikkelen, finnes det også en mellomposisjon, som går ut på kontrakt landbruk, hvor en stor oppkjøper gjør avtaler med mindre, selvstendige bønder.
    Skal Afrika ikke bare produsere nok mat til egen befolkning, men også dekke Kinas behov, kreves det to grønne revolusjoner og et tilsvarende hopp i produktiviteten. Hvem tror at dette er mulig ved å plassere solceller på takene i afrikanske landsbyer?

  7. MdG har en politikk som er snytt ut av nesa på The Establishement.

    Les bare dagens Afenpost-hvor utenriksminister Brende og Norfunds K.Roland skriver om «Nøkkelen til fattigdomsbekjempelse»:» Mangel på -og ustabil tilgang til energi er et av de største hinder for utvikling i fattige land.»
    Avhjelpes skal dette -f-eks.-kunne gjøres ved -«å innvestere i vindparken Lake Turkana Wind Power i Kenya.»
    Noe som skal forene fornybar energi,fattigdomsbekjempelse og samfunnbygging.

    At denne vidundermedisin ikke brukes enda mere ,skal være p.g.a. manglende risikokapital.
    Verden er altså et samlet,felles,-og med de samme utfordringer -område.

    Nyhetsbildet fra Afrika -og Kenya spesielt-kunne tyde på at f.eks.bedrede jordbruksmetoder ville være mere nyttig.
    For eksempel flere to-hjulstraktorer,drevet på diesel.Til produksjon for et nærmere marked enn det globale matmarkedet.
    For kenyanere,og andre afrikanere, kunne det bety mindre migrasjon.Ved bedret lokal produktivitet.

    I Norge er det stadiet forlatt.6.timers dag,uansett begrunnelse,ville fort gi 20% lønnsnedgang.Og/eller behov for 12 timers dag.Det siste for å sette husholdningene i stand til å nedbetale sine horrible boliglån.Disse lån kan ,bak tallene i den rosa-og annen presse ,leses slik.:Prisene kan komme opp på 2016 nivå i 2020.Om lønningene for det store flertall utvikler seg som de tre siste år-ikke med et utlovet hopp om et par år-så har realprisene sunket med mere enn den hardt opparbeidede egenkapital.Gjeldskontorene kan ansette flere.

    De rød/grønne i de gentrifiserte bydeler,og på de landsomfattende læresteder,vil ikke kunne betale husleie eller boliglån med grønne penger.Og kafeer og burgershapper må belage seg på færre kunder-eller nye «konsepte-»

    «Suppekjøken for alle-kanskje.»-Alle skal med.

    • Siden du nevner høye husleier og boliglån: Så hvordan stiller MDG seg til ideen om å få en mer sosial – og dermed regulert – boligpolitikk? Jeg mener jeg har hørt at Norge har det mest de-regulerte boligmarkedet i Norden (og kanskje t.o.m. i Europa?).

      • MdG-Oslo har et boligpolitisk program.
        Om regulert boligpolitikk er det foreslått et kommunalt selskap ,som skal bygge -for spesielt utsatte/trengende.
        I tillegg til lange tirader om fortetting og variert bebyggelse,med arbeidsplasser og boliger.Alt for å fjerne behovet for transport.
        Hvilket ikke svarer på noe behov,for den vanlige borger.Denne borger er underlagt den norske selveiermodell.
        Det er der Norge skiller seg ut,i forhold til f.eks, Sverige,Danmark og Tyskland.Det finnes ikke noe utstrakt leiemarked,hverken privat eller offentlig.Det som fantes,boligkooperasjonen,ble avregulert på slutten av 70-og begynnelsen av 80 tallet.
        Nå er vi underlagt vekstpyramiden.Som forutsetter økonomisk -og befolkningsvekst.Og som betales ved gjeldsoppbygging.
        Synker begge -drivere,mens rentene er negative,så sitter mange i deflasjonsfella-priser og lønninger synker,mens gjelda består.En riktig rottefelle.Den fella kommr vi ikke ut av,ved import av flere «med spesielle behov.»
        Og imens bestemmer tomteeierne-Hav eiendom,kommunalt,f.eks.hva og hvor det skal bygges.

        De subsidierte boliger må da betales av de som ikke kan betale sine egen boliger.
        Alle,nykommere som fastboende,blir da avhengige av altruistiske kapitalister og global-omfordelingsbyråkrater.

        Et dristig eksperiment.

        • Jeg er enig i at den politikken du beskriver ikke hjelper dem som har skaffet seg høyere boliglån enn det de kan betjene dersom renta stiger fra dagens lave nivåer eller betalingsevnen deres svekkes. Det er ganske riktig en rottefelle, og jeg kan ikke se at noen politikere kommer med noen løsning på den. Det er vel heller slik at før eller senere kommer det nok en krise uansett, der mange gjeldsslaver vil risikere miste hus og hjem (uten nødvendigvis å bli kvitt hele gjelda) – og bankene blir sittende med eiendommene deres. (Man kan jo tenke seg løsninger der man tvinger de griske bankene ta det meste av støyten, men det er nok utenkelig for de fleste politikere, dessverre).

          Men sosial boligbygging etc. vil antagelig hindre at flere unge ser seg tvunget eller lokket inn i rottefella, i alle fall om den utvides til å gjelde flere enn utelukkende spesielt trengende, det vil også hindre ghettodannelse.

          • De griske bankene er jo selv konkursrammede.Eller blir det.
            Den samme stat,som må berge bankene,skal altså bygge sosiale boliger.Vel og bra,det har skjedd før.

            Her er en mere opprørsk tanke.:
            De mange boligeiere,som ikke kan betale avdrag-får beholde retten til å bo i de konkursrammede sameier og borettslag.Eiendomsretten tilfaller kreditorene.Da disse -bankene-også er konkurs,nasjonaliseres de.Boligene havner da på finanssektorens bord.Stat og kommune-etter intern omfordeling.Noen boligformue -og /eller arv er det ikke snurten av.
            Dessverre,eller heldigvis,er dette en slags oppskrift på De Solventes Revolusjon.

            Ingen blir satt på gata.Og tildeling av bolig kan foregå etter ønskede -nøkler.Men-de som skal få borett,må betale leie.Heller ikke de får noe skjøte på eiendommene.
            Ghettoene forsvinner ikke så enkelt.De forsvinner først med at befolkningspyramidenes vekst begrenses.

    • NEIIIII!! Ikke der igjen!! Jeg har vært i Turkana noen ganger. Det er et havarert norsk bistandsprosjekt der. Sjekk dette: «Turkana-prosjektet: Turkana-prosjektet i Kenya på 1980-tallet er ifølge professor Jarle Simensen et eksempel på hvordan norsk ideologi omkring «distriktsutbygging» påvirket u-hjelpen. Fiskeriprosjektet til 62 millioner kroner mislyktes totalt; kaianlegg og fiskerifabrikk står igjen nærmest ubrukt fordi det ikke er nok fisk i sjøen.» Ikke bare er det dette anlegget, men av alle ting…arkitekten må ha tenkt på et monument over seg selv: det ble bygget et teaterlignende auditorium der! Oppe i Turkanaørkenen! Der folk vi møtte gikk i skinnklær og var delvis nomader. Og de levde sånn på grensen at når det kom tørke og dyrene døde begikk de selvmord for ikke å bli en belastning på andre. Forundersøkelser? Alle jeg snakket med reagerte på samme måte.

Legg igjen en kommentar til Berit Avbryt svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.