USAs trusler avslører en grunnleggende svakhet

0

Donald Trumps tale i FN viser at neocons er tilbake med hendene på rattet i USAs utenrikspolitikk. Den var et ekko av George W. Bush og Dick Cheney og så ekstrem i sin retorikk at den sendte sjokkbølger rundt om i verden. USAs president truet jo faktisk med «total utslettelse» av en nasjon med 25 millioner innbyggere. Og man bør også legge til hva en slik krig ville bety for Sør-Koreas 51 millioner innbyggere. Trump truet med et ragnarok uten sidestykke. Dette bryter naturligvis med all internasjonal lov og rett.

Her er hele talen til Trump.

Og slik Bush snakket om «ondskapens akse», lanserte også Trump sin variant av de onde maktene. De tre utvalgte denne gangen er Nord-Korea, Iran og Venezuela, med Syria og Cuba som mini-onde. Da han i forbifarten snakket om Ukraina, kom det ingen anklager mot Russland, og da han snakket om Sørkinahavet kom det heller ingen angrep på Kina.

Etter sine trusler om å totalt utslette Nord.Korea, var Trump frekk nok til å kalle Iran for en «depleted rogue state». Men det var ingen tvil om hvem som framsto som bandittstaten.

Trump taler i FN. Copyright: Lucas Jackson / Reuters

Uvitende «hate-speech»

Det var ingen overdrivelse da Irans utenriksminister tvitret at «Trumps uvitende hate-speech hører hjemme i middelalderen», og Irans president Hassan Rouhani fikk et uangripelig dokument da han sa at slike trusler fratar Nord-Korea enhver interesse for å være med på en atomavtale à la den som Iran har inngått. Hvordan kan Nord-Korea overbevises om å stoppe sin kjernefysiske opprustning når verdens største atommakt truer dem med utslettelse?

Dette bemerker også Pepe Escobar i sin spalte i Asia Times.

USAs forsvarsminister James «Mad Dog» Mattis dempet tonen noe etter talen til Trump med å si at «Nord-Korea-krisa er fortsatt på det diplomatiske sporet».

Det Russland og Kina forsøker å gjøre er å friste Nord-Korea til å være en del av Kinas Belt and Road Initiative (BRI) og den Eurasisk Økonomiske Union (EAEU). De lokker med investeringer i en ny transkoreansk jernbane og i Nord-Koreas havner.

Iran er også et nøkkelledd i BRI. De er på vei til å bli medlem av Shanghai Cooperation Organisation (SCO) og er knyttet til North-South Transport Corridor fra Russland til India, og Iran kan spille en viktig framtidig rolle for å forsyne Europa med naturgass.

Trumps trusler mot Venezuela øker faren for å skape et latin-amerikansk Afghanistan. Venezuela har verdens største oljereserver og både Russland og ikke minst Kina har lagt opp en strategi med å hjelpe landet ut av den økonomiske krisa.

Trump, derimot, snakker om «diktatoren Maduro» og forbereder regimeendring.

11. august 2017 truet Donald Trump Venezuela med militær intervensjon, meldte Reuters. Byrået siterer Trump slik:

“The people are suffering and they are dying. We have many options for Venezuela including a possible military option if necessary.”

De eneste politiske lederne som var tilfredse med Trumps tale i FN, var delegasjonen fra Israel. Anført av Benjamin Netanyahu smilte og lo de av det de hørte.

Svakhet forkladd som styrke

Det er all mulig grunn til å ta Trumps krigerske retorikk alvorlig. Den betyr at neocon-agendaen er tilbake i Det hvite hus. Men 2017 er veldig forskjellig fra 2001. USA er betydelig svekket som økonomisk stormakt og Kina er i en helt annen divisjon, både militært og økonomisk i dag enn den gangen. Når Kinas ledere sier at de vil stoppe et eventuelt amerikansk angrep på Nord-Korea er det ikke retorikk, men et uttrykk for hva Kina vil være i stand til om det skulle komme så langt.

Trusler om utslettelse og regimeendring er, i all sin krigerske grusomhet, et uttrykk for at USA er ei supermakt i terminalfasen. USA evner ikke lenger å konkurrere økonomisk og teknologisk med Kina. USA lokker ikke land inn i sin sfære gjennom å tilby dem vekst og velstand. Det eneste kortet man har igjen er trusler om utslettelse. Dette er svakhet forkledd som styrke.

Forrige artikkelValutakrigen fortsetter: Russland går over til rubel i alle sine havner
Neste artikkelLeger som krysser grenser
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).