Media: fra vaktbikkje til vokter

0

Jens Berger intervjuer medieforsker Uwe Krüger for Nachdenkseiten.

Bredden i publiserte meninger er nå så smal som nesten aldri før. I mange spørsmål er det nå ikke snakk om mediemangfold: når det gjelder krig og fred, eller fattig og rik, finnes det knapt noe avvik fra elitenes meninger. Av historiske og politiske grunner er dette satt mer på spissen i Tyskland enn i mange andre land.


Dette intervjuet med Uwe Krüger er utført av Jens Berger for Nachdenkseiten

. Oversatt til norsk og publisert på Midt i fleisen.


Mediene må endre seg nesten totalt. Dette har vi insistert på over ti år. Fordi deres «meningsdannelse» skader demokratiet. I mellomtiden er gapet mellom medier og mediebrukere svimlende. Og derfor er det ingen overraskelse det har oppstått en utbredt kritikk av mediene, som er av prinsipiell karakter: «De aksepterer ikke lenger selvbildet som de store mediene kommuniserer utad. Rollen til media som ‘viktigste tyder av virkeligheten i samfunnet’ er ødelagt, deres monopol på forklaringen av verden rundt oss har blitt knust i tusen biter».

På den ene siden, kritiserer mediebrukerne journalistikken i minste detalj; de fremhever svakheter og er ikke redd for å påpeke blinde flekker og manipulasjon i fremstillingen. På den annen side, studerer forskere som Uwe Krüger den «bestemmende innflytelsen» som elitenettverk utøver bak kulissene i våre medier, og analyserer spørsmålet om hvorfor de publiserte meningene for tiden blir stadig mer ensartet. Jens Wernicke snakket med ham angående «Mainstream-effekten».

Hr. Krüger, etter at du ga ut «Meningsmakt: elitens påvirkning av viktige medier og alfa-journalister – en kritisk nettverksanalyse», som forårsaket en sensasjon i 2013, har du i dag publisert «Mainstream: Hvorfor vi ikke lenger stoler på mediene» . Hvorfor denne boken? Hva var din motivasjon?

I 2014, med den russiske anneksjonen av Krim, brøt en tillitskrise åpenlyst ut mellom de store mediene og mediebrukere. Denne krisen hadde boblet en god stund. Svært mange brukere jeg intervjuet stilte spørsmål ved tolkningmønstrene i rapportene om dette spørsmålet. Denne spenningen ble deretter gitt ammunisjon av data fra min avhandling om journalister i elitenettverk nært knyttet til USA. Ved hjelp av alternative medier [..], og av enkelte satiriske show fikk den stor utbredelse.

Året 2014 gikk så til ende med PEGIDA-demonstrasjoner og rop om «løgnmedia» – siden da har mediekritikk kommer massivt fra både venstre og høyre. Den beklager både homogeniteten i medieinnholdet og hvordan innholdet samsvarer med myndighetenes politikk. Dette er ofte forbundet med en fundamental kritikk av systemet.

I min bok forsøker jeg å forklare hvorfor både lesere av denne siden og PEGIDA-tilhengere har mistet tillit til de store mediene – og samtidig føle med journalistene, som er i tillitskrise. De ser ofte litt rådville ut, og er selv overbeviste om at de gjør en god jobb.

Denne gangen handler det mindre om elitenettverkene, men om hva sannsynligvis enhver er i stand til å oppfatte: At bredden i publiserte meninger nå er så smal som nesten aldri før. I mange spørsmål er det nå ikke snakk om mediemangfold: når det gjelder krig og fred, eller fattig og rik, finnes det knapt noe avvik fra elitepropagandaen.

Har situasjonen forverret seg siden 2013? Jeg mener: Disse tankene hadde du allerede fremsatt i boka «Meningsmakt». Hva har endret seg siden da? Hvorfor sier du det igjen?

I alle fall, har vreden fra mediebrukerne vokst og vokst, i den forstand at oppfatningen av at bredden er for smal. Jeg tror at mainstream – det vil si de dominerende fremstillingene i de fleste store medier – er nært forbundet med elitens utsyn, slik at bredden i media omtrent er lik bredden i oppfatningen i den politiske eliten.

I dag har de etablerte partiene nærmet seg hverandre i mange vesentlige spørsmål: sosialdemokratene er mer økonomisk liberale, det konservative CDU mer miljøvennlige og de grønne har blitt mer militærvennlige. De facto har vi, og det sier også visesjefredaktør Bernd Ulrichi [mainstream-avisen] die Zeit, i de grunnleggende spørsmålene en svart-rød-grønn koalisjon.

Dette fremstår også i holdningen til frihandel, våpeneksport, militær innsats i utlandet og kampdroner. Dette vises for eksempel Ukraina-krisen, der det utføres en beinhard transatlantisk linje, langt fra den gamle sosialdemokratiske Ostpolitik og en balanse av interesser med Russland.

I mange politiske spørsmål, er det er store gap mellom folkemeningen og elitemeningen – og de store mediene blir oppfattet snarere som en formidler av elitenes bekymringer enn som en forkjemper for befolkningen.

Mange mediebrukere, både til venstre og høyre, har også følelsen av at journalister ikke er deres øyne og ører, som med utilslørt blikk prøver å skildre virkeligheten, men at de later som de er lærere, folkeoppdragere, som forteller historie om gode og onde. Mediene ønsker å overbevise dem om den påståtte nødvendigheten av – og at det ikke finnes alternativer til –  den nåværende regjerings- eller koalisjonspolitikken.

Michael Hartmann, en forsker på eliter, har lenge snakket om en «borgerliggjøring av politikken» og med det sikter han til en prosess der våre eliter blir stadig mer ensartet. Nærmere bestemt, blir det stadig mindre mulighet til å komme inn i de politiske elitene. De enorme prosessen av kapitalkonsentrasjon spyler overalt mer og mer makt inn i hendene på færre og færre folk.

Kan noe slikt kan også observeres i forhold til medielandskapet? Er dette muligens en faktor i den ‘politiske økonomien’ bak den økende innsnevringen av meningsmangfoldet?

Antageligvis spiller politisk økonomi en stor rolle. Mens gapet mellom rike og fattige i samfunnet vokser, så gjør det også det i redaksjonene. Usikkerhet og frykten for tap av arbeidsplassen er utbredt, noe som ifølge studier påvirker viljen til å rapportere ikke-konformt.

Avisene har lidd en massiv nedgang i annonseinntekter siden 2000,  i redaksjonene hersker nedskjæringer, mens PR og lobbyvirksomheter ruster opp mer og mer. Og vi har nå en enorm eierkonsentrasjon i avismarkedet.

Og også med denne borgerliggjøringen snakker du om en viktig sak. Journalister tilhører  nemlig ikke et miljø som er et minibilde av samfunnet, men utgjør en relativt homogen gruppe. De er hovedsakelig barn av middelklassen i trygge omstendigheter og har en universitetsutdannelse. Sosiokulturelt tilhører de i stor grad et liberalt-intellektuelt miljø med postmaterialistiske verdier. Dette preger selvfølgelig deres utsyn, deres perspektiv på verden og problemene som de stiller.

Spesielt ledende journalister fra store mediebedrifter, som mediaekspert Lutz Hachmeister fastslo i 2002, tilhører nå mer enn noensinne den etterhvert utrolig homogene politisk-kulturelle eliten. Og han lurte da på om dette «senborgerlige establishmentet» av beslutningstakere fra politikken, næringslivet og kulturlivet «overhodet tatt har fått med seg at brede lag av befolkningen er fremmedgjort fra de formelle demokratiske ritualene.»

Hvilke mekanismer skylder du på for denne elendigheten som vi blir konfrontert med i media? Hvor stammer disse prosessene fra? Hvilke organer og institusjoner filtrerer nyheter som vi ikke bør oppfatte og visker dem ut?

Men det er viktig å merke seg: Det finnes ingen dukkemestere; journalister er ikke dukker som blir styrt utenfra. Men de sitter fast i visse føringer og rutiner i nyhetsproduksjonen, de er under konstant tidspress, de baserer seg på konkurrerende medier og nyhetsbyråer og de følger, i temavalg og rammene av disse problemene, ofte kravene fra den politiske eliten. Hvis det er en enighet innen eliten, hører mediebrukerne ofte ingenting om mulige alternativer, og da blir også gyldigheten av elitens argumenter sjelden stilt spørsmål ved. Kritikken blir rettet mot taktiske detaljer, ikke mot det store bildet.

I tillegg finnes det tydeligvis en utligning av perspektiver. Dette finner sted i kretser som holder seg i bakgrunnen, i elitistiske foreninger, tankesmier, eksklusive konferanser og andre steder med konfidensielle møter. Dette gjør ofte journalister om til politiker-sympatisører, som ikke lenger stiller publikums spørsmål, men tar hensyn og føler ansvar for at en bestemt politikk skal lykkes. Slike «ansvarskonspirasjoner», som jeg satt spissen kaller det, så en nylig i spørsmål som Ukraina og Russland, Hellas og gjeldskrisen, samt flyktningkrisen: Journalister i samklang med regjeringen sammen mot Putin, Syriza, PEGIDA – uten virkelig å gjenspeile bekymringene til utfordrerne av vårt establishment. De reflekterer og diskuterer heller ikke gyldigheten i deres argumenter.

Interessant, fantes det i Forbundsrepublikken allerede en «konsensus-journalistikk» som historiker Christina von Hodenberg har fastlagt – i det første tiåret etter krigen, da elitene ønsket å beskytte den unge, sårbare staten og for å bevare den prekære freden. Bare da landet var stabilt nok, oppstod en mer kritisk og mer polarisert offentlighet. Hvis nå dette mangfoldet i meninger åpenbart blir strammet inn igjen, så er det sannsynligvis knyttet til den permanente krisetilstanden som vi befinner oss i Europa og den vestlige verden.

Kan vi snakke om denne fremgangsmåten kanskje med med et konkret eksempel? Det ville være interessant for meg om du kunne vise hva som skjer mellom selve hendelsen og meg som nyhetsbruker; alt som skjer og hvor «slusene» er, hvor et filter blir satt inn, en fortelling ‘forbedret’, en ting skjult osv. – også, selvfølgelig, slik det gjøres konkret.

La oss ta krisen i Ukraina. For meg var dette gnisten for mediebrukernes masseopprør. På slutten av 2013, i Kiev, var det protester mot president Janukovitsj, som ikke underskrev en planlagt samarbeidsavtale med EU. De tyske mediene var sympatiske til Maidandemonstrantene, fordi de var åpenbart pro-vestlige og ønsker å bli kvitt et kleptokratisk regime.

Demonstrasjonene øker i mengde og det bryter stadig ut nye tilfeller av vold. I media, virket det som om først og fremst politiet var ansvarlig – de høyreorienterte kreftene som radikaliserte Maidan ble knapt nevnt.

Lobbyvirksomhet bidro absolutt til dette, som for eksempel fra Heinrich Böll-stiftelsen: Den publiserte en merkelig bedrevitende og selvmotsigende opprop fra 38 Ukraina-eksperter som var sympatiske til Maidan. Der sa de at media ikke burde overdrive den ekstreme høyresiden på Maidan, eller «feiltolke», fordi denne liberale bevegelsen gjenspeilte «på en måte hele ukrainske folket».

Den store helten på Maidan i den tyske kveldnytt og i avisen Bild er – selv om hans virkelige rolle i opposisjon bare var en birolle – Vitalij Klitschko. Han snakker tysk, publikum kjenner ham fra bokseringen og Klitschko støttes av Angela Merkel, de konservative partiene i EU og Konrad Adenauer-stiftelsen. Han er «vår mann» i Kiev, og skulle angivelig bli den nye presidenten.

«Fuck the EUsa Victoria Nuland, amerikansk viseutenriksminister til ambassadøren i Kiev på telefon. Hun ønsket ikke at Klitschko, EUs favoritt skulle få en posisjon. Hun ønsket Arsenij Jatsenjuk, som hadde hatt gode forbindelser til NATO og USA i lengre tid. Han hadde, gjennom hans stiftelse «Open Ukraina,» siden 2007 blant annet mottatt midler fra det amerikanske utenriksdepartementet, NATO og stiftelsen Den tyske Marshallstiftelsen i USA. Tyske media berørte kort Nulands baksnakkelser av EU, men uenigheten i det «vestlige verdifellesskapet» om den fremtidige ledelsen i landet, de underliggende geopolitiske interessene og eksport av demokrati av vestlige aktører ble ikke dypere undersøkt eller analysert. Man var fokusert på Putin og hans innblanding i Ukraina.

Så er det de gåtefulle drapene på demonstranter utført av snikskyttere. Janukovitsj fikk umiddelbart skylden og denne fremstillingen fortsetter den dag i dag, selv om journalistisk forskning og en studie har vist at de fleste skuddene kom fra bygninger som på det aktuelle tidspunktet var i hendene på Høyresektoren, og det nåværende ukrainske rettsvesenet utfører ingen seriøse undersøkelser i denne saken.

Deretter flyktet Janukovitsj ut av landet og elitene i Maidan tok makten i landet. Janukovitsj, den legitimt valgte president ble avsatt av parlamentet ved en enkel avstemning. Dette var et brudd på konstitusjonen – det burde egentlig ha vært riksrett. Glem det, sier tyske redaktører, den revolusjonære situasjonen unnskylder slike trivialiteter. Det viktigste at Ukraina endelig er på vei til Europa.

ukraine nazi.jpg

Deretter annekterte Putin Krim – hvis NATO nå satte seg fast i nabolandet i form av Jatsenjuk, hadde han grunn til å bekymre seg for marinebasen ved Svartehavet. Dette bruddet på folkeretten forårsaket et ramaskrik i tyske medier, som ikke lyder så høyt om vestlige folkerettslige kriger og droneangrep.

Jeg setter det her på spissen og lager bevisst en motfortelling som understreker de blinde flekkene i rapporteringen av Ukraina, og heller ikke formidler hele bildet. Mitt poeng er at mainstream media knapt bryr seg med fakta som ikke passer inn i sin forhåndslagete fortelling.

I geopolitiske konflikter, kalles denne fortellingen – jeg sitere nok en gang en boktittel av Mathias Bröckers og Paul Schreyer – «Vi er de gode» Det er en undertone av at man identifiserer seg med ens egne politiske eliter og en trend av demonisering og delegitimering av våre motstandere.

Nylig leste jeg i der Spiegel en anti-Putin historie om krigen i Syria, som ble sammenlignet med Putins utenrikspolitiske ambisjoner fra krigen i Georgia i 2008. Det passer fint i fortellingen om den truende utvidelsen av Russland og Putins provokasjoner. Men en internasjonal kommisjon fra EU, så vel som OSSE, sa etter denne krigen at den georgiske presidenten Saakasjvili var den aggressive parten. Selv en av medforfatterne av denne artikkelen hadde på den tiden rapportert dette i Spiegel Online. Og Spiegel har også en avdeling for faktasjekking med over 70 medarbeidere!

Man kan forklare denne selektive synsvinkelen med vestlig sosialisering og mentale ekko fra den kalde krigen, eller at viktige journalister er involvert i transatlantiske nettverk og de tingene de der synes er viktige. Eller ganske enkelt at journalistene går på limpinnen når det gjelder PR eller propaganda fra sine egne eliter. Eller at de av opplagsmessige grunner ønsker å fortelle enkle historier i svart og hvitt.

Men for meg er det klart: Det finnes denne ensidigheten, blindsonene og dobbeltmoralen i alt som de berører. Dette er de såkalte «alliansehensynene», som den tidligere Midtøsten-korrespondenten til ZDF korrespondent Ulrich Tilgner uttrykte det, da det ble for myndighetsvennlig for ham i ZDF og han begynte å arbeide for sveitsisk TV. Og det er denne eventyraktige vinklingen, der det «gode kjemper mot det onde», i stedet for nøktern og nøytral fortelling av interesser som står mot interesser. Og dette undergraver brukernes tillit til media.

I boken skisser du det komplekse problemet «tap av tillit til media», som et resultat av en blanding av journalister som er i fare for å miste jobben, makthierarkier hos redaktører og utgivere, samt påvirkning av elitenettverk, mektige lobbygrupper og PR-byråer på medier og medieskapere. Men du snakker også om en slags «journalistisk opportunisme«, der du merker en endring av det journalistiske selvbildet «fra vaktbikkje til vokter». Hva mener du?

Vel, det finnes to representative undersøkelser av tyske journalister som ble gjennomført i 1993 og 2005. Det ble bedt om informasjon, inkludert roller og målene for journalister. Det ble funnet at ambisjonene hadde blitt redusert om å utøve kritikk og kontrollfunksjon, om å selv sette saker på dagsorden og å arbeide for vanskeligstilte i befolkningen. Med økende teknisk, økonomisk og tidsmessig press, har modellen med rene informasjonsjournalister og innholdstyrere blitt dominerende.

I boken beskriver du også ZDF journalist Dunja Hayali sin dialog med en sint deltager på en demonstasjon for [høyrepopulistiske] AfD, og du konstaterer at demonstrantens kritikk av mediene i motsetning til det som hele tiden blir hevdet, ikke dreier seg om «løgner, i den forstand av uriktige fakta , det handle om perspektivet, synsvinkelen, ståstedet: slik du ser det er ikke slik jeg ser det! Din posisjon i systemet er ikke min posisjon! Din interesse er ikke min interesse!».

Dette betyr altså: PEGIDA uttrykker faktisk en sosial konflikt, som takket være alt det rasistiske tillegget blir kanaliseret og omdirigert. Bak den synlige overflaten, dreier det seg ikke bare om konkrete sosiale behov, men – for en gang å se situasjonen fra et klasseperspektiv – i hvert fall også om motstand «nedenfra», mot respektløshet, utnyttelse og ekskludering utført av «toppen», altså noe slikt som det faktum at fattigdom og elendighet vakkert omskrives eller forties i mainstream…

I en tillitskrise viser det seg definitivt en konflikt mellom «toppen» og «bunnen» – og for de som er «nede» eller tror at de er det, mister journalistikken tillit også fordi denne har en tendens til å anta elitens perspektiv. Journalistikken gjenspeiler dens tankemåte, og sjelden blir sosiale problemer «nedenfra» vektlagt i det politiske systemet.

I media blir så mye frustrasjon om politikk sluppet løs, fordi media hjelper enkelte politiske valg; de forklarer at denne politikken er rasjonell eller at den synes uten alternativ. Man må nøye legge merke til hvilken kritikk er rettet mot hvem.

Hva må skje for at innbyggerne gjenvinner tilliten i media? Hva vil gjøre det? Hva vil du råde mediemaskinen og mediekritikerne til; ser du en strategi som vil føre til dette?

Jeg ønsker meg en saklig og konstruktiv dialog med mindre følelser og uten gjensidig forakt. Det betyr fra brukernes side: legg raseriet til side, prøv å kritisere basert på bevis og med tydelig tale. Når det gjelder mediefolk: Hør etter – som noen faktisk allerede gjør, som Dunja Hayali. Og selv med NDR Zapp, Spiegel og Zeit ser jeg anstrengelser med å finne årsaken til uenigheten.

Generelt tror jeg at mediene må fjerne seg fra elitedebatter og må sette flere av emnene de selv har gransket på dagsordenen, som for eksempel sosiale konflikter. Det ville også være bra hvis dekningen var mindre opphisset, mindre følelsesladet og mindre belærende. Det som mangler i mange tilfeller, er upartiskhet og balanse – og forskning. Det er vanskelig nok å beskrive verden og finne klarhet om saksforhold.

Hvis man fortsetter – med økonomisk begrunnelse – racet for de skarpeste ordene og den hardeste dommen, fordi du hele tiden ønsker å spille på lesernes raseri og følelser, gir dette ikke grunnlag for å stole på dem. For å greie dette, må man ofte skjule mye informasjon – nemlig det som ikke passer. Men mange mennesker ønsker først og fremst saklig informasjon og nøktern analyse for å danne sin egne mening ved hjelp av sin egen dømmekraft.

Takk for intervjuet.

Med vennlig tillatelse fra Nachdenkseiten. Uwe Krüger er førsteamanuensis ved Institutt for journalistikk ved Universitetet i Leipzig. Hans bok «Meinungsmacht» (2013) handler om nettverket av alfa-journalister i elitemiljø, og har vært mye diskutert. Blant annet var resultatet satireshowet «Die Anstalt» sin nå legendariske sketsj «kvalitets-journalistikk» .

Forrige artikkelKapitalen av Karl Marx 150 år
Neste artikkelMot Dag / steigan.no søker medarbeidere