Hvem har stemt på AfD?

0

Den store vinneren i det tyske valget til Forbundsdagen ble det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland. Med nesten 13% av stemmene ble AfD det tredje største partiet i nasjonalforsamlinga med 94 delegater. Men hvor kom disse velgerne fra?

Misfornøyde velgere fra andre partier

Den største gruppa AfD-velgere er folk som ikke stemte ved forrige valg. 1,2 millioner har latt seg bevege ut av sofaen for å stemme på dem. Men de har også hentet store velgerskarer fra CDU, sosialdemokratene og Linke.

En meningsmåling fra instituttet Infratest viser at 60% av AfDs velgere sier at de valgte partiet fordi de var misfornøyde med de andre partienes politikk, mer enn å være overbevist om AfDs politikk, altså protestvelgere.

Dette bekrefter den analysen vi allerede har gjort, der vi pekte på at de dominerende partiene i Tyskland har vendt det døve øret til uroen og bekymringene i folket når det gjelder innvandring, kriminalitet og økonomiske problemer.

Nummer to i Øst-Tykland

Hvis man studerer kartet over hvor AfD gjorde det spesielt godt, er det slående hvor sterkt de står i det gamle Øst-Tyskland. Der var Linke tidligere det viktigste protestpartiet. Nå er de blitt kraftig forbigått av AfD. Med 21,5% av stemmene er AfD nå nest største parti i det gamle DDR, ikke så veldig langt bak CDU.

Skillet mellom deres oppslutning i Sachsen med 27% og Hamburg med 7,8% er svært markant. Dette har utvilsomt sosiale årsaker. I Øst-Tyskland ligger fattigdomsraten på rundt 20%, og mange føler seg sviktet av forbundsregjeringa. Tidligere protesterte østtyskerne mot dette gjennom å stemme Linke, men nå har de altså i stor grad valgt å protestere gjennom AfD.

Bayern har lav fattigdom, men her har konflikten rundt flyktningstrømmen vært desto sterkere, og AfD har tatt velgere fra CSU, som har hatt sitt dårligste valg siden annen verdenskrig.

Menn og arbeidere

Det er en markant overvekt av mannlige stemmer bak AfDs framgang. I Øst-Tyskland fikk partiet 26% av de mannlige stemmene, men bare 17% av de kvinnelige. På riksplan er tallene 13–8.

På nasjonalt plan har partiet oppslutning av 19% av dem som defineres som arbeidere. Blant folk med lav utdanning tar AfD 14–17%, mens de bare henter 7% blant dem med avsluttet høyskoleutdanning. Den aldersgruppa der AfD står sterkest er gruppa fra 30–44 år (16%).

Motstand mot storkoalisjonen

Til tross for at Linke taper 400.000 stemmer til AfD, gikk partiet fram i forhold til forrige valg. De som taper massivt er storkoalisjonen, CDU/CSU og SPD. Angela Merkels lammende enighet med sosialdemokratene i nesten alle spørsmål har gjort at tysk politikk har fått noe søvngjengeraktig over seg. Uansett hva slags konflikter og bekymringer som finnes under overflaten, har de to partiblokkene styrt som om de hadde himmelens mandat.

Men det er begrenset hvor lenge det går an å holde lokket på når de sosiale og politiske spenningene i folket er så store som de faktisk er.

Angela Merkel vant, men det var et nederlag forkledd som en seier. Storkoalisjonen er sprengt. Skal hun danne regjering, må hun alliere seg med de grønne og FDP, partier som er uenige om det meste. Og hun må takle en stadig mer høylydt opposisjon fra CSU. Den kristelig-sosiale union taper stort til AfD, og det er begrenset hvor lenge de vil kunne støtte opp om Merkels politikk hvis de ikke vil fortsette ferden nedover.

Når et parti som AfD kan gjøre et sånt brakvalg, så kommer det ikke av partiets kvaliteter, for å si det forsiktig. Partiet vinner stemmer nærmest på tross av hva det er. Etter valget har splittelsen i partiet og innslagene av reine nazielementer vist seg enda tydeligere. Og de gamle partiene har fortalt velgerne hvor ille dette partiet er, og likevel har de stemte på dem – i store skarer. Det viser igjen at det er begrenset hvor lenge de herskende kan se bort fra store bekymringer i folket, før det hevner seg.

Men de herskende vil naturligvis fortsette å være døve, så kanskje de burde følge Bertholt Brechts «råd» fra diktet Løsningen: Ville det ikke være lettere for regjeringen å oppløse folket, og velge et annet?

 

 

Forrige artikkelForsøk på oppsummering av situasjonen i Syria nå
Neste artikkelStoltenberg med «fake news» om Russland
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).