Hvem har ansvaret for konflikten i Ukraina?

0

I Klassekampen 1. september 2017 kommer avisas medarbeider Magnus Lysberg med en oppsiktsvekkende påstand om konflikten i Ukraina. Han skriver:

Det er klart at Russland må bære mesteparten av den moralske skylden for krigen som senere brøt ut i Ukraina, men ulykken kom ikke uventet.

Lysberg gjør ikke noe forsøk på å dokumentere denne påstanden, og det er synd, for det hadde vært svært interessant å se hvordan han skulle få til det.

Victoria «Fuck th EU» Nuland

For Lysberg foreslår vi at han leser egen avis, nærmere bestemt den erfarne utenriksjournalisten Peter M. Johansens artikkel om det USA-styrte kuppet i Kiev 22. februar 2014. Johansen skriver:

Opposisjonen, med sterk og aktiv støtte fra USA og EU, la press på president Janukovitsj for at han skulle gi slipp på makten. Russlands president Vladimir Putin var opptatt av OL i Sotsji, som varte fram til 23. februar. Janukovitsj ga etter, skritt for skritt, på de sentrale punktene: gjeninnføring av grunnloven som ble vedtatt etter Oransjerevolusjonen i desember 2004, nasjonal samlingsregjering og nyvalg ett år før presidentperioden utløp.

Flere ganger ble det inngått avtaler med de tre opposisjonslederne, Arsenij Jatsenjuk fra Fedrelandslaget til tidligere statsminister Julija Tymosjenko, Vitalij Klitsjko fra den «tyske» konstruksjonen Ukrainas demokratiske allianse for reform (Udar) og Oleh Tjahnibok fra det ultranasjonalistiske og høyreekstreme Svoboda (Frihet), ofte etter samtaler som varte til langt på kveld.

Hver gang svarte Høyre sektor og andre nynazistiske og høyreekstreme militsgrupper med å gå til voldelige angrep på politiet, ofte med brannbomber, og okkuperte offentlige bygninger i sentrum av Kiev.

Det rev opp avtalene og kompromissene som var blitt inngått kvelden før, og krevde nye møter og forhandlinger mellom partene. Det var et tydelig mønster som opposisjonslederne var innforstått med og ikke ønsket å bryte.

«Fuck the EU!»-telefonsamtalen 4. februar mellom USAs viseutenriksminister Victoria Nuland og ambassadør Geoffrey Pyatt avslører at USA var fullt ut involvert og så med misbilligelse og mistro på EUs forsøk på å mekle, i hvert fall inntil Polens utenriksminister Radoslaw Sikorski kom til Kiev. I samtalen peker Nuland ut Jatsenjuk som neste statsminister.

Jatsenjuk, Tyahnybok og senator John McCain

Alt Johansen skriver her er dokumentert mange ganger. Andre kilder, blant annet i USA sjøl, viser at USA har jobbe i mange år for å forberede kupp i Ukraina, og det er ingen tvil om at den amerikanske ambassaden i Kiev, CIA via diverse NGOer og andre vestlige etterretningstjenester arbeidet langsiktig og seriøst med å gjennomføre et anti-russisk kupp i Kiev.

I et dokument med tittelen “Breakfast with US Ambassador Geoffrey Pyatt” framgår det hvordan Soros og USAs ambassadør Pyatt diskuterte hvordan propagandakampanjen mot Russland skulle legges opp fra ukriansk side. Med på møtet var også ledere fra IRF og direktøren for USAID, som osgå spilte en nøkkelrolle i kuppet.

Ambassadør Pyatt trakk opp de generelle linjene for propagandakrigen mot Russland, noe som Soros sa seg mer enn villig til å bistå med.

Portrettet av Stepan Bandera ble hengt på fasaden av rådhuset i Kiev under Maidan-bevegelsen

Da kuppregimet kom på plass, var noe av det første de gjorde å gå til angrep på det russiske språkets stilling i Ukraina.

Ikke noe av dette var Russlands ansvar. Russland har hele tida reagert i etterkant. Derfor er det svært bemerkelsesverdig at Klassekampens medarbeider Magnus Lysberg gir Russland hovedansvaret for den konflikten som er oppstått. Klassekampen pleide å ha bedre internasjonale analyser enn som så.

 

Forrige artikkelKampanje for regimeskifte i Myanmar?
Neste artikkelSyriske Deir Ezzor frigjort etter tre års IS-beleiring
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).