oss 100 kroner!
– I fleire år har mange flyktningar til Noreg kome frå eit land som Noreg, og særleg naudhjelpsorganisasjonen til Den norske kyrkja, var med på å etablera, skriver historiker Terje Tvedt i Dag og Tid.
Det handler om Eritrea som ble en sjølstendig stat 24. mai 1993 etter en langvarig krig mot regjeringa i Etiopia. Terje Tvedt skriver videre:
Skal ein skjøna korleis det internasjonale gjennombrotet forma norsk historie, ja, skal ein i det heile fatta kva som skjedde i dei åra då Noreg møtte verda og tok på seg rolla som ei verdsmakt innanfor bistand og naudhjelp, og i dei same åra då verda kom til Noreg i form av flyktningar og migrantar frå land utanfor Europa, er Eritrea difor sentralt. Og det vert ikkje mindre viktig som nasjonal historie av at Noregs rolle i å skapa den nye staten, synest ukjend. Ingen talar om historia, eller ingen vil tala om henne.
Dei nye diplomatane
Operasjonen inn i Eritrea kom snøgt i gang. Då Kirkens Nødhjelp saman med Evangeliske Fosterlandsstiftelsen og Lutherhjälpen i Sverige gjekk inn for atterhaldslaus støtte til Eritrean Relief Association, den humanitære armen til den marxist-leninistiske rørsla Eritrean People’s Liberation Front, ei rørsle som i Noreg berre hadde partirelasjonar med AKP (m-l), var det byrjinga på ein historisk prosess som vart heilt annleis enn alle såg føre seg.
Men det var ikke marxistisk-revolusjonær politikk som fokk dominere dette prosjektet, derimot religionspolitikk.
Dei var opptekne av å hjelpa folk i naud, men òg å styrkja lutheranismen på Afrikas horn i høve til ortodoks kristendom og katolisismen. Men dei kledde, som alle andre med særinteresser innan bistand, prosjektet sitt i ei universalistisk språkdrakt der alt dreidde seg om å berga menneske i naud.
Den største operasjonen
Da sultkatastrofene rammet Afrikas horn og Bob Geldof & co mobiliserte til støtte for innsamlingsaksjoner ble de skandinaviske lutheranerne ledere av en av de aller største nødhjelpsoperasjonene verden til da hadde sett.
Dette skulle bli den største operasjonen noen norsk frivillig organisasjon til da hadde stått bak. Det siste året av operasjonen var organisasjonen til Den norske kirken ansvarlig for å bringe inn nødhjelp til en verdi av en miliard kroner fra Sudan og over grensa, inn i Etiopia og til Eritrea.
Styrket geriljaen
Dette ga geriljaen et viktig instrument, skriver Tvedt:
Men den store naudhjelpsorganisasjonen som Kirkens Nødhjelp leidde, vart sjølvsagt av geriljarørsla òg omgjort til politisk kapital. Noko av maten dei fekk, vart selt på marknaden, og våpen vart kjøpte i staden. Men ikkje minst: Å dela ut mat til sveltande gav geriljaen makt, og bidrog til å gje dei legitimitet. Naudhjelpa vart difor ein integrert del av den politiske og militære kampen.”
Regjeringene til Kåre Willoch (H) og Gro Harlem Brundtland (Ap) var altså med på å tegne det politiske kartet på Afrikas horn på nytt, men uten at de skjønte det eller planla det. Norsk utenrikspolitikk i denne perioden ble dominert, ikke av næringsinteresser, men av ideologi, skriver Tvedt.
Afrikas Nord-Korea
Mens Eritrea var en yndling i bistandssystemet på 1990-tallet, er landet blitt «den stygge ulven» og Afrikas Nord-Korea på 2000-talet. Den eritreiske regjeringa ville ha kontroll over hva bistandsorganisasjonene gjorde, og for organisasjonslederne, som var vant med å kunne operere som småkonger i afrikanske land, var dette kravet utålelig, og da var ikke veien lang fram til at Eritrea ble fordømt. Og da spilte det ingen rolle at Eritrea skåret høyt på de kriteriene som ellers som ellers brukes i bistandssystemet: lite korrupsjon, relativt godt helsevesen, utbredt likestilling og liten avstand mellom fattig og rik. Norge dumpet sin tidligere bestevenn i Afrika, det landet vi sjøl hadde vært med på å skape.
Flyktningprodusent
På 2000-tallet kom stadig flere asylsøkere fra Eritrea til Europa og Norge. Eritreere fikk nærmest automatisk status som legitime flyktninger. Fra Eritrea har det det siste tiåret kommet flere asylsøkere som har fått opphold i Norge enn fra noe annet land.
”Landet som Noreg var med på å etablera, vart altså kjent som landet der folk ikkje ville bu.”
Den rollen som det humanitær-politiske komplekset har spilt i Norge, med først å være med på å etablere den nye staten, dor så å vende den ryggen, for så være med på å skape et bilde av Eritrea som Afrikas Nord-Korea, for så å kjempe fram en politikk som gir nesten alle eritreere som ønsker det flyktningstatue, er en viktig del av norsk samtidshistorie, skriver Tvedt.
Les hele artikkelen i Dag og Tid.
