En lammende utenrikspolitisk taushet

0

Av professor emeritus Sigurd Allern.
Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) har foran de siste valgene foretatt meningsmålinger som viser at utenrikspolitiske saker er viktige for mange velgere, men å argumentere med det er som å skvette vann på gåsa, skriver Sigurd Allern i denne kronikken som først ble publisert på Uniforum.

Foran Stortingsvalget i 1965 organiserte NRK, i tillegg til partiutspørringene, tre store politiske emneordskifter. Ett av dem handlet om utenrikspolitikk. Dette var i den kalde krigens tid, med opptrappingen av Vietnamkrigen som et sentralt spørsmål. Senere forsvant internasjonale spørsmål nesten helt fra sakskartet både i valgkampene og fjernsynssendingene. Et lite unntak kom i 1981, da forsvars- og fredspolitikk var på agendaen, men ellers har tausheten vært lammende. Ikke engang norsk deltakelse i krigsoperasjoner ledet av USA og NATO (som i Afghanistan, Irak eller Libya) har fått politikere eller tv-journalister til å endre prioriteringene.

KRITISK FOLKEOPINION: Takket være en kritisk folkeopinion, og Kjell Magne Bondeviks motstand i regjeringen, unngikk Norge å bli direkte trukket inn i Irak-invasjonen i 2003, skriver Uniforums gjesteskribent Sigurd Allern. Han etterlyser flere utenrikspolitiske debatter i norsk valgkamp. Foto: Ola Sæther

Valgsendingene 2017 ble ikke noe unntak fra denne hovedregelen. Verken atomvåpenforbud, Russlandssanksjoner, USA-basen på Værnes, våpeneksport til krigførende land eller nyliberale handelsavtaler (TISA) vurderes i dag som emner som kan få debattemperaturen til å stige og ratingen til å øke. Få partier og politikere ser ut til å beklage det. Konsensuspolitikerne som helst vil være enige om det meste (”Norsk utenrikspolitikk ligger fast”), så de presser ikke akkurat på for å få noen offentlig oppmerksomhet om internasjonale temaer.  Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) har foran de siste valgene foretatt meningsmålinger som viser at utenrikspolitiske saker er viktige for mange velgere, men å argumentere med det er som å skvette vann på gåsa. Det finnes alltid en ny meningsmåling uten signifikante endringer som er mye mer interessant å diskutere. ”Norge er et lite land i verden”, sa statsminister Lars Korvald i Stortinget i 1973 og mange har smilt over visdomsordene. Men Korvald nevnte i det minste ”i verden”. En moderne norsk valgkamp bærer i første rekke preg av at Norge er et lite land.

Ett av de mest dramatiske eksemplene på avstanden mellom provinsiell norsk valgkamp, langt borte fra ”verden”, fikk vi ved Stortingsvalget i 2001. Bortsett fra noen korte diskusjonsrunder om Norges forhold til EU/EØS, var valgsendingene nærmest kjemisk renset for internasjonale spørsmål, sikkerhets- og forsvarspolitikk. Tirsdag 11. september, dagen etter valget, kom terrorangrepene i USA mot World Trade Center. I løpet av noen timer var ett av valgkampens ”ikke-temaer”, forsvars- og sikkerhetspolitikken, et av de heteste.

Allerede 12. september vedtok NATO at terroraksjonene hadde utløst artikkel 5 i Atlanterhavspakten, dvs. at alle medlemsland hadde plikt til å bistå USA i ”kampen mot terror”. Rett til selvforsvar ble raskt tolket som rett til å invadere Afghanistan for å styrte Taliban-regimet som hadde gitt al-Qaida husrom. Det siste lyktes på kort sikt, men resultatet har deretter blitt en langvarig periode med krigshandlinger, omfattende korrupsjon og en stat som etter 16 år ikke fungerer uten permanent støtte fra utenlandske tropper.

 Det handlet om å demonstrere Norges rolle som en stabil alliansepartner

I fjor kom en evaluering av den  norske deltakelsen i Afghanistankrigen fra et utvalg ledet av Bjørn Tore Godal, som var forsvarsminister 2000-2001. Tittelen på rapporten (NOU 2016: 8) er talende: En god alliert – Norge i Afghanistan 2001-2014. For det viktigste for Norge var ” å sikre et godt forhold til USA og bevare NATOs relevans” (s. 10). Det handlet om å demonstrere Norges rolle som en stabil alliansepartner. Det lyktes også, noe NATOs nye generalsekretær Jens Stoltenberg sikkert kan bevitne. Langt verre er det med de målene som var knyttet til ”internasjonal terrorbekjempelse” og erklæringer om demokratisk statsbygging.

Krigen i Afghanistan har i stedet fortsatt med økende intensitet, senere er den gjennom intervensjoner og bombing utvidet til å omfatte både Irak, Syria og Libya. Slik gjødsler man jorda for islamistiske terroraksjoner rundt om i verden. Men å blande sånt inn i en norsk valgdebatt? Uhørt!

Takket være en kritisk folkeopinion, og Kjell Magne Bondeviks motstand i regjeringen, unngikk Norge å bli direkte trukket inn i Irak-invasjonen i 2003. Under den libyske borgerkrigen i 2011 ble resultatet verre. En samlet Stoltenberg-regjering (inkludert SV) gikk, etter kjappe og uformelle konsultasjoner med de andre partiene, men uten parlamentarisk debatt og formalisert vedtak, inn for å delta i NATOs krigseventyr. Ja, vi var ikke bare, som i Afghanistan, med på en sidevogn i en fjern provins: ”Norge bomber mest”, kunne Aftenposten melde 19. april 2011. Resultatet ble en oppløst stat, stadige oppgjør mellom rivaliserende klaner, våpenbidrag til terrorgrupper, en dramatisk nedgang i befolkningens levestandard og Libya som gjennomgangsland for store flyktningstrømmer.

Det er psykologisk lett å forstå, mange har sagt og skrevet mye de helst vil glemme eller skjule

I Norge tok historikeren Terje Tvedt for et par år siden til orde for en nasjonal gransking av Norges rolle i en krig der det i dag er åpenbart at ikke et eneste av de målene krigen offisielt ble begrunnet med ble nådd. Kravet vakte ingen entusiasme innen den norske politiske eliten –heller ikke innen kommentariatet. Det er psykologisk lett å forstå, mange har sagt og skrevet mye de helst vil glemme eller skjule. Det gjelder ikke minst Arbeiderpartiets leder, tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre, som ved siden av Stoltenberg var arkitekten bak beslutningen om at bomber fra norske F-16-fly var et egnet bidrag til menneskerettigheter og demokrati.

I den norske medievalgkampen var det selvsagt taust også om dette. I Storbritannia, som sammen med Frankrike og USA var en pådriver for Libya-intervensjonen, har viljen til en kritisk evaluering av egen innsats vært betydelig større. Utenrikskomiteen i Underhuset, der seks av elleve medlemmer var fra de konservative, leverte høsten 2016 en kort, poengtert og sviende rapport om Libya-krigen og sammenbruddet som fulgte. Publikasjonen er lett tilgjengelig på nettet (https://publications.parliament.uk/pa/cm201617/cmselect/cmfaff/119/11902.htm) og kan trygt anbefales for både leg og lærd.

Det er nesten fire år til neste stortingsvalgkamp, og aldri for sent å lære.

 


Artikkelen ble først publisert på nettsidene til Uniforum og er gjengitt her med forfatterens velvillige tillatelse.

Sigurd Allern var formann i Sosialistisk Ungdomsforbund 1967–68, formann i ML-gruppene 1971–73, formann i AKP(m-l) 1973–75, redaktør i Klassekampen 1969–72 og 1979–95. Professor i journalistikk ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Gjesteprofessor ved Institutionen för mediestudier i Stockholm fra 2008.

Han har utgitt bl.a. Møkkagraverne og den kritiske tradisjonen (1988), Kildenes makt. Ytringsfrihetens politiske økonomi (1992), Når kildene byr opptil dans (1997) og Flokkdyr på Løvebakken? (2001).

Forrige artikkelRenoNorden er konkurs – 140 kommuner uten søppelkjøring?
Neste artikkelValutakrigen fortsetter: Russland går over til rubel i alle sine havner