De faktiske sentrene av politisk makt er usynlige

10
147 multinasjonale selskaper er så tett knyttet sammen at de utgjør en megastruktur som kontrollerer 40% av storkonsernenes kapital

Av Rainer Mausfeld.

Demokrati som fare for elitenes konsensus

Så lenge kapitalismen var i stand til å bruke en demokratisk politikk for sine interesser og prioriteter, var mer autoritære midler for å begrense demokratiske ambisjoner stort sett unødvendige. Selvfølgelig var eliten alltid klar over denne grunnleggende trusselen, og advarte alltid mot «å la demokratiet gå for langt». Egentlig følte de seg allerede truet av de etablerte og svært «ufarlige» formene for demokrati, og advarte derfor mot en «demokratisk krise» på 1970-tallet.


Denne artikkelen av Rainer Werner Mausfeld er del 2 i en kritikk av dagens kapitalistiske «demokrati». Først publisert på norsk av Midt i fleisen. Del 1 av artikkelen finnes her.


Med denne «krisen» mente de «for mye demokrati» («excess of democracy“), som en rapport fra 1975, «The Crisis of Democracy», konkluderte. Den var skrevet på oppdrag av David Rockefeller sin tankesmie Trilateral Commission. For en effektiv utøvelse av et demokrati som passer den økonomiske situasjonen, er det, som rapporten bemerket, nødvendig for befolkningen å overlate politiske beslutninger til eliten.

For å gi demokrati, altså et styre av «ansvarlige eliter» tilstrekkelig stabilitet, har mange prosesser blitt oppmuntret eller startet. Dette handlet hovedsakelig om å fremme og styrke innflytelsen av hovedsakelig autoritære strukturer i samfunnet. Fremfor alt er hele det økonomiske området i kapitalismen organisert på en prototypisk autoritær måte, om ikke fullstendig totalitær.

I kapitalistiske demokratier danner økonomien grunnlaget for antidemokratiske holdninger og organisasjonsformer. Ved å la den private økonomiske sektoren gjennomsyre påvirkningen av sentrale politiske organer, kan man la autoritære elementer sive inn i den offentlige rommet på en nesten usynlig måte. Andre kjerner av virkelig antidemokratiske, autoritære systemer er militærvesenet, etterretningstjenestene, tankesmier og stiftelser.

De hemmelige tjenestene har alltid vist en tendens til å gjøre seg uavhengige av parlamentarisk kontroll, og har dermed delvis dannet systematiske koblinger til organisert kriminalitet. Den mest fremtredende, fordi den er et forholdsvis godt studert eksempel, er CIA. Så tidlig som på 1950-tallet dannet oljekarteller, Wall Street og CIA et smalt nettverk av maktstrukturer, som i stor grad unngikk regjeringens kontroll. I dag har USA 17 hemmelige tjenester med et offisielt budsjett på 53 milliarder dollar i 2016. De viktigste tjenestene er: CIA, NSA, NGO, NGA, DIA og FBI. NSA har på egen hånd 40.000 ansatte. I tillegg kommer et tilhørende sikkerhetsbyråkrati og en sikkerhetsindustri, som har gjort seg selvstendig fra demokratisk kontroll: I USA er 1271 statlige organisasjoner og 1931 private selskaper, med til sammen nesten én million ansatte, involvert i programmer under banneret «antiterror» og «Homeland Security». Dette er stort sett autonome og autoritære strukturer.

CIA har infiltrert filmindustrien for å fremme sine mål

«Markedskonformt demokrati» i den totalitære senkapitalismen

Også folkepartiene, som opprinnelig var forankret i samfunnet, er i økende grad bundet sammen med økonomiske interessegrupper. Partiene har integrert seg både personellmessig og ideologisk i statlige og økonomiske maktstrukturer. Gjennom et stort arsenal av mekanismer, som strekker seg til lovgivningen, har en rekke åpne og skjulte former for politisk korrupsjon blitt etablert og stadig mer institusjonalisert.

For å sitere bare ett ferskt eksempel: En studie utført av Roosevelt Institute undersøkte to områder: «pengenes påvirkning av stemmegivningen om finansregulering», og i telesektoren, av «sammenhengen mellom teleindustriens pengegaver og stemmegivningen i kongressen». De kom fram til følgende resultat: «Betydelige mengder lovgivere solgte fellesskapets interesse i bytte for politiske pengegaver.» Dermed ble autoritære «stabilitets-kjerner» opprettet i et tilsynelatende demokratisk samfunn.

Denne utviklingen ble akselerert og intensivert på en tidligere usett måte med utviklingen av nyliberalismen og den tilhørende overgangen fra etterkrigstidens demokratiske kapitalisme i til et «markedsorientert demokrati», i en stadig mer totalitær senkapitalisme.

For den globaliserte kapitalen var ikke lenger demokrati et nyttig middel for «sosial pasifisering» og produktivitetsøkning, men var nå en grunnleggende hindring. Nyliberalismen avviste dermed en demokratisk retorikk og gikk over til å bekjempe enhver form for demokrati som en hindring for et fritt marked. Med den nyliberal ideologen, som i all hovedsak er fremmet av tankesmier, fant kapitalismens overgang fra en autoritær til en stadig mer totalitær organisasjonsform sted. Den forsøkte å organisere alle aspekter av sosialt liv under den nyliberale modellen.

I modellen et «markedsorientert demokrati», ble demokratiet redusert til å forsyne «rasjonelle» problemløsinger, i den forstand at det ble tilpasset de globale markedenes «naturlover». Fulgt av ideologiske kampbegreper som «strukturelle reformer» eller «kutt i byråkratiet» unnslapp kapitalen, bedrifter og de rike i stor grad unna mekanismer som skal bidra til fellesoppgaver, som f.eks skattelovgivningen. På denne måten tørket staten opp i sin sosiale handlingsevne, og takket være «innstramningspolitikken» tvunget inn i en gjeldsavhengighet til finansmarkedene.

I denne prosessen ble den forgjeldete staten prisgitt finansmarkedet og i stor grad omgjort til en stat som omfordeler og subsidierer de økonomisk sterke, mens den er en overvåkingsstat for de økonomisk svake.

Den såkalte globaliseringen gjorde kapitalen mer mobil og fleksibel over landegrensene, mens mekanismene for å integrere den i demokratiet forble nasjonalt bundet. På denne måten blir de faktiske politiske maktforholdene forskjøvet på en måte som offentligheten nesten ikke kan måle, til fordel for autoritære og usynlige maktsentre.

Ifølge de anerkjente gravende journalistene Dana Priest og William Arkin, er det nå «to regjeringer: Den ene, som borgerne vet om, er virker mer eller mindre offentlig; Den andre, parallell, er en topphemmelig regjering som delvis har spredt seg som sopp under jorden. På mindre enn et tiår har den spredt seg til et gigantisk eget univers, kun synlig for utvalgte kadre – og i sin helhet bare av Gud.»

Dermed blir kravet fastsatt av oppfinnerne av det representative demokratiet, «de som eier landet, bør styre det,» oppfylt på en meget radikal måte under betingelsene bestemt av de nyliberale globaliserte finansmarkedene. Selv de amerikanske grunnlovsfedrene ville ikke ha betegnet den resulterende totalitære maktstrukturen som noe i nærheten av begrepet demokrati.

Men for de som opererer som politikere innenfor rammen av de nåværende maktkoordinatene, er den innbakte fullstendige utryddelsen av demokrati et helt selvsagt arbeidsmiljø. Allerede Hans Tietmeyer, utenriksminister og sjef-forhandler i regjeringen Helmut Kohl på verdens økonomiske toppmøter, forklarte dette arbeidsgrunnlaget tydelig den 3. februar 1996 på World Economic Forum i Davos: «Noen ganger får jeg inntrykk av at de fleste politikere fortsatt ikke er helt klar over i hvilken grad de allerede er under kontroll av finansmarkedet og selv domineres av dem.»

Og den bayerske statsministeren Horst Seehofer sa det selvinnlysende faktumet som en selvfølge den 20. mai 2010: «De som bestemmer er ikke valgt, og de som blir valgt, har ikke noe å bestemme.»

147 multinasjonale selakper er så tett knyttet sammen at de utgjør en megastruktur som kontrollerer 40% av storkonsernenes kapital

Postdemokrati som totalitært styresett

Postdemokratisk demokrati har lenge hatt et autoritært ansikt. De faktiske maktsentrene er i stor grad usynlige for befolkningen. De kan ikke demokratisk velges bort, de er ikke underlagt offentlig ansvarlighet og er ekstremt autoritære. Spørsmålet om hva det faktiske styresettet i de nåværende vestlige kapitalistiske demokratiene egentlig er, kan ikke besvares bare ved å henvise til begrepet «demokrati». Det er snarere en forskningsoppgave å finne ut, ved hjelp av egnete analyser av de faktiske maktforholdene, hvordan dette styresettet er organisert.

Selv den tyske statens etat for politisk opplysning peker også på dette viktige punktet når det fastslår:

«Et styresett angir måten makt utøves på i en stat. […] NB! Når det gjelder spørsmålet om styresettet, er det ikke et spørsmål om hva en stat kaller seg eller hvordan det er meningen den skal organiseres i henhold til sine lover. Den avgjørende faktoren er hvem som faktisk utøver makt.»

Det handler derfor om det tvilsomme spørsmålet om hvorvidt de faktiske sentrene av politisk makt ligger hos de regjeringene som velges i demokratiske valg, eller om de ligger utenfor det demokratisk legitime styret. Om dette temaet, finnes det nå en hel mengde vitenskapelig litteratur og omfattende forskning.

Disse analysene, spesielt angående analyser av maktstrukturer, viser at de faktiske sentrene for politisk makt ligger langt utenfor enhver demokratisk kontroll, mens de samtidig praktisk talt bestemmer alle de grunnleggende politiske beslutningene.

Selv om de kan ha svært forskjellige interesser i interne saker, som vises i konflikter som bare er svært indirekte synlige for publikum, er de ganske ensartede i de grunnleggende målene, og følger en felles dagsorden.

Brookings Institution

Nettverket til Brookings Institution (klikk for større bilde)

De representerer de viktigste aktørene i den nyliberale revolusjonen. Deres mål er omfordeling fra bunnen oppover, fra sør til nord og fra offentlig til privat. For denne dagsordenen er de avhengige av etableringen av autoritære strukturer som de kan bruke for å forhindre offentlig kontroll og ansvarlighet. Følgelig ser de alle former for demokrati som sin viktigste fiende.

Ifølge studier, er deres sentrale knutepunkt i finansindustrien og i en rekke spesifikke økonomiske komplekser som også omfatter Silicon Valley, og er overveiende basert i USA. De er nært sammenflettet med etterretningstjenestene, overvåkings- og sikkerhetsbransjen, militærsektoren, private medier og internettselskaper, samt et gigantisk nettverk av tankesmier og ikke-statlige organisasjoner (NGOer). Deres interne struktur er svært løst organisert – det er sammenlignbart med arkitekturen av internett – slik at de har en høy grad av strategisk fleksibilitet i den nødvendige politiske maktutøvelsen og dermed ikke kan forstyrres politisk.

«Den resulterende maktstrukturen er,» ifølge Mike Lofgren, «så tungt forankret, så godt beskyttet av overvåking, ildkraft, penger og evne til å ta over motstanden, at den er nesten umulig å forandre». Ved hjelp tankesmier, medier og en rekke ander kanaler og mekanismer, har de omgitt seg med og sikret en kultur av juridisk og sosial ansvarsfrihet.

De har også etablert økonomiske mekanismer for forvandling av økonomisk matk til politisk makt. Med sin direkte innflytelse på lovgivningen har de utvidet sin politiske innflytelse på en historisk enestående måte. Dette inkluderer for eksempel skattelovgivningen, internasjonal lovgivning for «frihandel», legalisering av institusjonaliserte former for korrupsjon og juridisk likestilling av selskaper og enkeltpersoner («corporate personality»).

Hvis man bruker etatens kriterium om deltagelse for å avgjøre om en form for styre kan betegnes et demokrati, tillater det bare den faktabaserte konklusjonen at vestlige kapitalistiske demokratier faktisk representerer en ny form for totalitært styre. Det er en forskningsoppgave, på grunnlag av hensiktsmessige teoretiske begreper, å få en mer detaljert forståelse av de spesifikke egenskapene og funksjonene til denne nye måten å organisere politisk makt. De tradisjonelle konseptene og kategoriene som brukes i analysen av maktstrukturer, er antagelig ikke tilstrekkelig for dette, og må derfor tilpasses og utvides på en hensiktsmessig måte.

Farer ved begrepet «Den dype staten»

Begrepet «Den dype staten» er ikke særlig egnet, fordi det er historisk forbundet med visse maktforhold som har overfladiske likhetstrekk med disse maktstrukturene. Dessuten skjuler begrepet, gjennom naturlige disposisjoner i våre sinn, en rekke farer som kan påvirke en reell forståelse av maktstrukturen som skal undersøkes.

I våre intuitive årsaksanalyser av komplekse prosesser er vi utsatt for visse misforståelser og kognitive forvrengninger, særlig at man konkretiserer årsaker – man skylder bare på personer, ikke strukturer. Siden slike intuitive årsaksanalyser ofte synes svært troverdige, fører de til en illusjon av forståelse, og dermed en fortrengelse av forståelsen av de faktiske egenskapene og funksjonene til disse nye formene for organisering av politisk makt. Begrepet «Den dype staten» forfører med å sette ansikt på maktkonstellasjoner, eller enda verre, mystifiseringen av disse.

Man kan selvsagt bruke begrepet «Den dype staten» metaforisk, for å skape offentlig oppmerksomhet om det faktum at sentrene for politisk makt ikke ligger hos parlamenter og regjeringer, men hos aktører som er i stor grad utenfor offentlighetens synsfelt.

Som en del av en sosiologisk analyse er begrepet «Den dype staten» bare en fenomenologisk kategori, og ingen teoretisk forklaringskategori på grunnlag av en dypere forståelse av de egenskapene og mekanismene for maktstrukturer som man trenger for å kunne vinne.

«Den dype staten» betyr da bare en manifestasjon av politisk makt: makten i en autoritær og stadig mer totalitær senkapitalisme. Den bruker skallet av det representative demokratiet for å gjøre de faktiske sentrene av politisk makt usynlig for allmennheten. Videre bør befolkningen helst ikke engang vite at de eksisterer i det hele tatt – et mål som har blitt møtt med ubetinget støtte fra massemedia i bekymringsverdig grad. Befolkningens behov for politisk forandring kan derfor ikke lenger rettes til maktsentrene, men bare til lokkeduer, noe som er politisk fånyttes.

 

Artikkelen er Creative Commons. Rainer Werner Mausfeld er professor i psykologi, med spesialområde kognisjonsforskning, ved universitetet i Kiel. Han er særlig kjent for en rekke foredrag (som finnes tilgjengelig på internett) om makteliter og «democracy mamagement».

Første del av denne artikkelen finnes her.

 

Les også: Vi er noen fordømte amatører

KampanjeStøtt oss

10 KOMMENTARER

  1. «We can have democracy in this country, or we can have great wealth concentrated in the hands of a few, but we can’t have both!»
    Louis D. Brandeis

  2. Veldig bra sammenligning med sopp og soppmycel, som nå er funnet 740 meter nede i svensk grunnfjell: http://forskning.no/biologi/2017/09/sopp-funnet-740-meter-nede-i-svensk-fjell

    Korporasjonenes hovedkontorer kan sammenlignes med soppens fruktlegemer, som bare er en liten del av den egentlige soppen for å formere seg. Mens korporasjonenes egentlige struktur er «pengemycelet» som har infiltrert alle deler av samfunnet.

    Begrepet «markedsorientert demokrati» er treffende, da et ekte demokrati er allmenningsorientert. Vi holder oss med et såkalt politisk demokrati, som ironisk et styrt av markedskreftene. Dette må erstattes med et økonomisk demokrati, hvor demokratiet kontrollerer økonomien, og ikke motsatt som i dag, hvor økonomien kontrollerer demokratiet.

    Overgangen til et økonomisk demokrati er ikke noe hokus-pokus. Det krever 4 års utredning til en prislapp til i overkant av 50 millioner kroner, deretter en forberedelsesfase på 4 år, hvoretter et økonomisk demokrati innføres over natta. Med tilstrekkelig planlegging kan dette foregå like smertefritt som da svenskene innførte høyrekjøring 3. september 1967. Grunnen til at et økonomisk demokrati må bli likt for alle på en gang, er at man ikke kan ha hauker og duer flyvende om hverandre. Vi må alle bli duer, og haukene vingeklippes.

    I vårt samfunn er det nesten ingen som forstår hva allmenningene er lenger, grunnet markedsmycelets inntrengen i alle deler av samfunnslivet og våre hjerner. Men dette tenker det nystartede mediaselskapet PermaLiv AS å gjøre noe med. Trolig reiser Permalivs utsending til Visayas-regionen i Filippinene, for å dokumentere livene til slum- og bondebefolkningen i dette mangslungne øyriket. Når dette oppdraget er utført har Permalivs utsending ambisjoner om en periode i Tolfa, for å dokumentere allmenningene i en av Europas siste allmenninger, for slik å løfte fram denne byen som et fyrlys for Europas nye allmenninger. Det er Tolfa som er Europas håp!

  3. Her er mer om allmenningene: http://commonstransition.org/

    La oss huske på at David Bollier benytter begrepet det predatoriske markeds-/stats-duopolet. Markedet har nå infiltrert alle deler av staten med sitt pengemycel, og kontrollerer statsstrukturene, slik at man kan snakke om et duopol. At det er predatorisk betyr at dette tohodete monstret predaterer på allmenningene. Dette er vannreserver, det menneskelige genom, kulturarven, jordbruksland, kunnskap med mer.

    Staten har således blitt en slave av markedskreftene, mens statens egentlige oppgave er å være allmenninghetens slave. Staten har ingen rett til å kontrollere allmenningheten på noe som helst slags vis, den har heller ingen rett til å påtvinge oss sine «tjenester», men skal være tilrettelegger og tjener for allmenningene, slik at allmenningheten kan organisere seg selv.

    Imidlertid er det beste at staten oppløses i allmenningheten, hvilket kan bli en realitet med Bongards selveierdemokrati, også kalt anarkoparlamentarisme og lommedemokrati. Innenfor RID-Modellen vil vi alle kunne si som Napoleon: «Staten, det er jeg det.» Imidlertid bør vi ha et demokratisk sinnelag og si: «Staten, det er oss det». Hvor oss er allmenningheten!

  4. Frp har som eneste parti i Norge Sveits demokratimodell som forbilde. Der viktige saker avgjøres med folkeavstemming flere ganger i året.
    Den Kinesiske ambassadlr i Norge sa for Noen år siden : Norge har demokrati en dag hver 4 år, det er valgdagen.

    Sitat fra artikelen:Parlamentsvalg spiller åpenbart ingen rolle i alle grunnleggende politiske beslutninger i kapitalistiske demokratier. De store politiske beslutningene blir i stadig større grad bestemt av myndigheter og deltagere som ikke er underlagt velgernes kontroll. Så mens skallet av representativt demokrati finnes formelt intakt, har det nesten blitt fratatt sin demokratiske kjerne. Demokrati utgjør altså ikke noen risiko for de faktiske maktsentrene lenger.

  5. Jeg synes artikkelen er veldig ‘»ullent». Det blir det vel dersom den «reelle» makten er skjult.

    Veien til mer direkte demokrati er lang så lenge noen (eliten?) ser seg selv som bedre kompetent til å ta avgjørelser for andre enn de som selv blir direkte berørt. Så lenge noen mener seg mer kompetent (og intelligent) enn andre, er det vanskelig å få til et direkte demokrati.

    Direkte demokratiets verste fiende er «det representative demokratiet». De som er valgt gjennom et «representativt» system mener jo at det er de som skal ta beslutningene. Dersom de skulle overlate beslutningene til folket selv, svikter de jo oppgaven som representant (for noen, hvem de enn nå måtte være).

    Det har vært gjort mange forsøkt med direkte demokrati. Eksempelvis «Participating budgeting»(PB(/deltakende budsjettering (db) som har sin opprinnelse i Porto Alegre i Brasil. Denne medvirknings-/medbestemmelses-/selvsbestemmelsmetoden har vist seg helt avhengig av «det representative demokratiets» godvilje og er avhengig av hvor godt det fungerer. Jeg har registrert konseptet med «deltakende budsjettering» er blitt spredd til flere land, dog ikke Norge. I Norge virker vi å være selvtilfreds med demokratiets stillstand. «Demokratiutvikling» fremstår som fremmedord og tas ikke inn i samarbeidpolitiske erklæringer.

Legg igjen en kommentar til Johnny Avbryt svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.