Angela Merkels seier var et stort nederlag

0

Som ventet ble Angela Merkels CDU/CSU største parti i det tyske valget til Forbundsdagen, men likevel var resultatet et stort nederlag, både for henne, for partiet hennes og for storkoalisjonen. Partialliansen CDU/CSU tapte 8,6% sammenliknet med valget i 2013. For sosialdemokratene i SPD ble det nærmest en katastrofe, med det dårligste resultatet siden annen verdenskrig, 20,5%, ned fra 25,7%. Storkoalisjonen altså tapte til sammen 13,8%, og svært mange av disse stemmene gikk til ytrehøyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD). De fikk 12,6% og 94 seter i Forbundsdagen og ble med klar margin Tysklands tredje største parti.

Nederlag for innvandringspolitikken

Det er ingen tvil om at AfDs brakvalg skyldes innvandringspolitikken. Tyskland har tatt imot  en million flyktninger og migranter siden 2015, og svært mange tyskere er uenige med Merkal i at «wir schaffen es», vi klarer det. En meningsmåling våren 2017 viste at 54% av tyskerne mente at landet ikke kunne ta imot flere flyktninger. De store partiene, og særlig CDU har ikke en gang villet ta den diskusjonen, men har kjørt på som om folkeflertallet ikke finnes. Det er klart at slikt straffer seg i det lange løp. Særlig er det en økt negativ holdning til muslimsk innvandring. Hele 41,4% av tyskerne mener at muslimer burde nektes asyl i Tyskland. Dette kommer naturligvis av at det har vært mange negative episoder knyttet til en del av immigrantene, særlig unge menn fra Nord-Afrika. Men det har vært offisiell politikk å benekte at det finnes problemer og å diskutere dem. Heller ikke det fungerer på lang sikt. Integreringa går ikke greit i Tyskland. Det er store problemer med parallellsamfunn og framvekst av islamsk ekstremisme, og samtidig vokser fattigdommen. Hartz IV, som ble innført av sosialdemokratene, har slått bunnen ut av den tyske velferdsstaten. Og det hjelper ikke på situasjonen at det kommer hundrestuener av nye statsborgere som også for en stor del havner i fattigdom.

Brakvalg for AfD

Dette har banet veien for AfD. I det gamle Øst-Tyskland fikk partiet 22,9% mot SPDs 14,3%. Der var de nest største parti etter CDU/CSU, som fikk 27,6%. I Sachsen ble AfD største parti med 27%, hårfint foran CDU/CSU. Alt i alt har AfD tatt en million stemmer fra Angela Merkels parti, og det til tross for at partiet har vært stemplet som ekstremistisk og farlig av de dominerende mediene. Partiet har også tatt hundretusener av stemmer fra SPD og Linke; 470.000 fra SPD og 400.000 fra Linke.

I Bayern ble valget et sviende nederlag for CSU, det dårligste siden annen verdenskrig. Også der kom AfD på tredjeplass etter å ha kapret mange stemmer fra de «kristeligsosiale», men også fra SPD, som bare fikk 15,3%. DWN sier at valget har ført til en eksistensiell krise i CSU.

Det er nok slik at en det som finnes av nazister i Tyskland har flokket seg om AfD, men det finnes ikke 12,6% nazister i Tyskland, eller for den del 22,9% av dem i Øst-Tykland. Brakvalget kommer av at de store partiene ikke har villet høre på de bekymringene velgerne deres har hatt og har. 70% av tyskerne frykter at «samfunnet går i oppløsning», 60% frykter at kriminaliteten øker. Og 38% synes at «det kommer for mange fremmede». Det er altså de sosiale bekymringene som er størst, men heller ikke det har storkoalisjonen villet høre på, fordi det er dens felles ansvar.

En sterkt svekket Merkel

Angela Merkel blir forbundskansler for fjerde gang, mest sannsynlig for en såkalt Jamaica-koalisjon av CDU/CSU (svart), FDP (gul) og Grüne (grønn). Men det er en svekket Merkel som kommer tilbake. Politikken hennes har gått på et stort nederlag, og i Forbundsdagen vil hun bli minnet om det hver dag av den store gruppa til AfD. Som tredje største parti vil de få tunge poster i nasjonalforsamlinga og de vil som største opposisjonsparti få ordet først i alle debattene etter regjeringas talspersoner.

Hvis regjeringa og sosialdemokratene fortsetter å late som om problemene i Tyskland ikke finnes og fortsetter å lukke ørene for de bekyringene flertallet av tyskerne har, vil det bare jage enda flere hundretusen velgere over til AfD.

Trøbbel for eurostaten

Frankrikes Emmanuel Macron og Tysklands Angela Merkel har hatt planene klare for å styre mot eurostaten, blant annet gjennom å opprette et felles EU-budsjett og en eurohær. Men AfD er motstander av disse planene og ønsker seg mindre EU og et «europeisk forbund av nasjonalstater».

Sjøl om partiet er langt unna regjeringsmakt, vil det ikke la seg gjøre for CDU/CSU å se bort fra en så sterk opposisjon mot den overnasjonale EU-staten, særlig fordi det finnes en sterk opposisjon mot dette også innad i Merkels CDU og ikke minst i CSU i Bayern.

Og ikke bare det. I 2016 var det ifølge en meningsmåling utført av Pew Research 62% av tyskerne som var imot å avgi mer makt til EU blant de som hadde tatt stilling til spørsmålet.

Det finnes ikke flertall for Lisboa-traktatens linje om «stadig tettere union» i noe EU-land, og altså heller ikke i Tyskland. I EU stemples enhver motstand mot EU-unionen som høyreekstrem nasjonalisme, men EU-unionen er elitenes prosjekt og ikke folkenes. Når verken de etablerte maktpartiene eller venstreopposisjonen tar opp den hansken, ligger naturligvis feltet vidåpent for ytre høyre.

Sosialdemokratene på kanten av avgrunnen

De sosialdemokratiske partiene i Europa taper massivt på at de er blitt sosialliberale globalistpartier. SPD har i likhet med det franske sosialistpartiet vendt ryggen til arbeiderklasen, og straffes for det. PS i Frankrike ble i sommer redusert til et maktesløst parti på linje med PASOK i Hellas, og hvis ikke SPD finner opp en mirakelkur, står det gamle tyske storpartiet overfor samme skjebne. Og det er jo det samme vi har sett med Arbeiderpartiet i Norge. Europeisk sosialdemokrati er i ferd med å utspille sin rolle, og når det største av dem, tyske SPD viser seg så irrelevant som i dette valget, vil nedgangen bare fortsette.

 

Forrige artikkelSteigans lille røde
Neste artikkelAlliert med Donald Trump
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).