Historiens kraftlinjer

Her er en liten historie fra august 1939, altså på terskelen til andre verdenskrig. Den spanske republikken hadde lidd sitt endelige nederlag mot general Francos falangister 1. april samme år. Den sosialistiske ungdomsinternasjonalen holdt en kongress i Lille i juli, og der ble det vedtatt med støtte fra det norske AUF å ekskludere det forente sosialistiske ungdomsforbundet i Spania, Juventudes Socialistas Unificadas (JSU). Kampen mot Francos fascisme og støtte til den spanske republikken hadde vært den store politiske saka, også for store deler av AUF siden borgerkrigen begynte i 1936. AUF-ledelsens støtte til å ekskludere de spanske kameratene rett etter nederlaget mot Franco ble derfor av mange oppfattet som intet mindre enn et svik.

Oslo og Akers krets av AUF holdt et møte i august 1939 der AUF-ledelsen redegjorde for eksklusjonen og sin støtte til den. I Arbeiderbladet sto det en liten notis om dette.

Jeg har hørt om dette møtet siden jeg var guttunge, siden det var akkurat det møtet som fikk fattern til å melde seg ut av AUF og vende ryggen til sosialdemokratiet.

Her er et utdrag av artikkelen, som viser ei interessant talerliste:

Efter foredraget blev det et lengere saklig ordskifte som i særlig grad dreide seg omdet spanske spørsmål: kongressens vedtak om å utelukke fra Internasjonalen det kommunistisk ledede, forente spanske ungdomsforbund. I ordskiftet var disse med: Kr. Wold, Willy Brandt, Leif Karlsen, Longva, Asbj. Tennmann, Trygve Bratteli, Odd Myhr, Alf Brønnum, Oliver Olsen, Ørnulf Egge, Johs. Hansen, Peder Søiland, Bjørn Hilt, Rakel Seweriin og innlederen. På et par undtagelser nær gav samtlige de som var med i ordskiftet tilslutning til den stilling våre representanter tok til spørsmålet på kongressen.

Oliver Olsen ble tatt av Gestapo rett etter sprengninga av Østbanen i februar 1942 og satt på Grini og Bardufoss. Mens han satt i tysk fangenskap fant han ut at han ville skifte navn fra Olsen til Steigan. Ørnulf Egge, far til Åsmund Egge, ble de facto leder av NKU under krigen og var en av de viktigste lederne i den den aktive motstandsbevegelsen. Rakel Seweriin ble en solid støttespiller for høyesosialdemokratiet, men jeg noterer meg fra Wikipedia-artikkelen at hun var sentral i redaksjonen for Fri fagbevegelses illegale avis. Fra andre kilder vet jeg at hun der jobbet sammen med en viss Helga Borgny Schjeldrup Dynna, som jeg kaller muttern.

 

 

  3 kommentarer til “Historiens kraftlinjer

  1. Roger Gjerstad
    15. september 2017 klokka 09:04

    “AUF-ledelsens støtte til å ekskludere de spanske kameratene rett etter nederlaget mot Franco ble derfor av mange oppfattet som intet mindre enn et svik.”

    Hei P.S.
    Dette må vi få vite mye mer om.
    R

  2. jostein Bjørkmo
    15. september 2017 klokka 17:26

    AUF burde gjennopprette tilliten ved å støtte de som nå skal knebles og bindes i demokratiets navn i Catalonia

  3. Nils Ivar Tenmann
    5. november 2017 klokka 07:39

    Som ättling till namneT-Tenman(n) stör jag mig på den genealogiska felstavningen av min egen (kommunistiska retoriks) historiska relation till min egen onkel och min fars storebror Asbjörn… (en drittsak i det store hela, kan tyckas, vad gäller historieförfalskningar)

    Och apropå historieförfalskningar, må man tillägga (i enlighet med vad Roger ovan påpekar, att “vi må få vete mye mer om”), när det gäller historien om nordbornas ideologiskt blandade motiv för sina respektive politiska ställningstaganden till “inbördeskriget” i Spanien.

    Franco var i ideologisk mening inte faschist, inte ens särkilt religiös; katolik, royalist eller falangist, utan snarare med dagens mått mätt en diktatorisk ordoliberalist som satte sig själv först og främst; att som diktator leda Spaniens olika regioner till en enad Nation enligt tratidionen från äktenskapet mellan Isabella av Kastillien och Ferdinand av Aragonien

    Den svenska formen av “proletariatets (socialdemokratiska mellanmjölks) diktatur” belade den kommunistiska pressen med distrubutionsförbud å internerade kommunister i arbetsläger för att garantera “arbetsfreden” med kapitalägarna så att sv. slapp kriget och ostört kunde producera å leverera järnmalm “neutralt” till det pågående värlskrigets stridande parter, likväl som Francos diktatoriska fred inom den spanska nationen, ostört av både inre som yttre pågående krig, garanterade att også den spanska malmen kom Hitlers krigande till del.

    Särskilt tyskvänliga nationalsocialister var varken den sv. eller spanska varianten av de natonella kapitalens representativa diktaturer.

    Vi bör inte leva som vi lär och kan ikke längre lära som vi lever.

Legg inn en kommentar