Knusende nederlag for Støre, svekket Solberg

0
Kilde: NRK

Stortingsvalget 2017 skulle være det valget der Arbeiderpartiet under ledelse av Jonas Gahr Støre skule feie de blåblå ut av regjeringskontorene. I stedet ble det nest etter 2001 det verste valget for Ap siden 1924.

Erna Solberg kan fortsette som statsminister, men nå er hun avhengig av både Venstre og KRF, partier som bare så vidt berget seg over sperregrensa, og som ikke vil tåle så veldig mye de neste fire årene. Det er langt fra sikkert at Solberg sitter perioden ut.

De partiene som gjorde det bra var ikke minst Senterpartiet, som står i spissen for et distriktsopprør, SV som har gjenreist seg, MDG og et Rødt som er sterkere enn noen gang og er inne med partileder Bjørnar Moxnes.

Kilde: NRK

FRP gikk litt tilbake, men Sylvi Listhaugs hardkjør på slutten av valgkampen later til å ha snudd trenden og sikret flere prosentpoeng for partiet. Listhaugs motstandere gikk rett i fella da de angrep henne i stedet for å kjøre FRP på politikk. Et gammel Carl I Hagen-triks som man burde ha lært nå.

Men den virkelig store taperen er Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre. Høyremannen Støre er ikke årsaken til at det er blitt slik, men har er symbolet på overgangen fra klasseparti til eliteparti, eller kanskje heller et konsulentparti. Partiet er blitt markedsliberalistisk, og da er det ikke noe rart at det velger en markedsliberalist som leder. I stedet for å bygge landet i fellesskap og samhold, som det het den gangen, har Ap kjørt lagtempo med Høyre for å privatisere bærebjelkene i den sosialdemokratiske “norske modellen”.

Støres sosialliberale versjon av Ap har vendt ryggen til gamle kjernevelgere i arbeiderklassen. I stedet har partiet flørtet med KRF og fagforeningsfiendene i Venstre. Støre sjøl har framstått som den høyremannen han er. Det er ikke bare det at han er boligspekulant og mangemillionær, men han later til å være helt ute av stand til å forstå hva som skjer i arbeiderklassen.

I gamle dager var Arbeiderpartiet et parti som var forankret i arbeiderklassen. Partiet førte riktignok en borgerlig politikk, men det hadde evne til å lytte til det som skjedde «på gølvet» og det hadde folk i partiledelsen som var tidligere arbeidere og kunne snakke deres språk.
I dag snakker partiet som det konsulent- og rådgiverpartiet det er, og EU- og EØS-tilhengeren Støre framstår som en vanlig mellomeuropeisk sentrum-høyrepolitiker.

Harald Stanghelle i Aftenposten mener at Ap trenger en havarikommisjon.

Det er nok verre enn som så. Arbeiderpartiet er ikke lenger «ørnen bant partiene», som Jens Arup Seip sa, Støres Ap likner mer en kalkun. Aps nederlag er Støres nederlag, men partiet har ikke stort å sette i stedet. Siden Arbeiderpartiet er blitt en nyliberalt, globalistisk parti akkurat som sine partifeller på kontinentet, står det i fare for å dele deres skjebne. Tidligere sterke sosialdemokratiske partier i Hellas, Nederland, Belgia og Frankrike ligger med brukket rygg. Forskjellen mellom deres politikk og sentrumhøyrepartienes politikk er så små at den må finnes med lupe. Støre påstår at han vil lede Ap i fire år til. Det har ikke Ap råd til, så det blir vel at han får seg en godt betalt og skattefri internasjonal jobb, slik som forgjengerne Jagland og Stoltenberg.

I arbeiderklassen og blant småkårsfolk på landsbygda, som Gerhardsen ville ha sagt, kunne det vært rom for et sosialdemokratisk parti av gammel type, men det gir ikke dagens kapitalisme rom for. Etter annen verdenskrig var profittmarginene høye og kapitalen kunne tillate en velferdsstat for å sikre ro fra arbeiderklassen. Nå er det omvendt. Kapitalen vil kutte alt som mulig å kutte for å sikre marginene, slik som Støres forbilde Emmanuel Macron nå gjør i Frankrike. Macron kalte motstanderne av hans nye arbeidslivslov for latsabber, og det er slike politikere kapitalen vil ha.

For Rødt betyr valget at partiet for første gang siden Erling Folkvord (riktignok for RV) vil bli representert på Stortinget. Partiet har utvilsomt vokst i valgkampen, og det skal bli spennende å se hva Moxnes og hans folk vil gjøre ut av denne talerstolen. Flørten med Arbeiderpartiet bør ha fått et skudd for baugen, og hvis partiet ikke skal bli spist av SV, må det framstå mye tydeligere, ikke minst i utenrikspolitikken. Vi har jo hatt en valgkamp som om Norge var en egen planet der krigene foregikk i et annet solsystem. Hovedårsaken til det er å finne i de store partiene og mediene, som ville det slik. Men Rødt har ikke akkurat gjort kampen mot krig og imperialisme til noen hovedsak i denne valgkampen.

Forrige artikkelUkraina: Går landet opp i liminga?
Neste artikkelDemonstrasjoner mot arbeidslivsloven i Frankrike
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).