Norge trenger ikke vindkraft

Odd Handegård

Av Odd Handegård.

Det viktigste argumentet mot vindkraft i Norge, i tillegg til ønsket om å verne norsk natur, er at vi ikke trenger denne energien. Norge har tilstrekkelig med fornybar energi til egne formål – vi har til og med et lite overskudd som kan eksporteres. Norge er, sammen med Island, den suverene ener i bruk av fornybar energi i verden.

Norsk industri bruker riktignok litt fossil energi, men storparten av den fossile energien i Norge forbrukes i transportsektoren, som langt på vei kan gjøres «grønn» med den energien vi disponerer (unntatt utenriks sjøfart og internasjonal flytrafikk) – hvis vi bruker vår fornybare energi i Norge, og ikke eksporterer den til EU. Så hva er egentlig vitsen med å bygge «skoger» med ulønnsom vindkraft som norsk industri og andre norske strømkunder skal betale ekstra for? – Ingen verdens ting, naturligvis. Selv om vi skulle bygge hundrevis av vindmøller i hver kyst- og fjellkommune i Norge, ville det kun utgjøre brøkdeler av den fornybare krafta EU kunne trenge.

Grafikken viser en oversikt over alle vindkraftprosjekter i Norge som enten allerede er bygget, er under planlegging eller hvor søknad om konsesjon er under behandling. De svarte møllene viser områder hvor søknad er avslått. Grafikk: Dagbladet

Dersom Norge dropper produksjonen av de 2000 TWh med olje og gass vi i dag eksporterer, og skulle kompensere denne energien med vindkraft, måtte vi anslagsvis trenge 70.000 vindturbiner. Fordeler vi disse på alle norske kommuner blir det nesten 200 turbiner i hver kommune. Hvis vi trekker fra de kommuner der det åpenbart blåser lite, måtte minst 300 turbiner lokaliseres i hver av kommune. Med befolkningstallet i Oslo, og mangelen på vannkraft i hovedstaden, risikerer man at minst 500 turbiner må plasseres i Nordmarka. Det er ellers et faktum at mye av den krafta som eksporteres/importeres, brukes til å «frakte seg selv» til og fra kontinentet (kabelsvinn). Dersom Norge bygger ut den planlagte eksport-/importkapasiteten til kontinentet, vil svinnet hvert år tilsvare årsproduksjonen fra MANGE Alta-kraftverk (trolig minst 15).

Vindkraft til norske husstander

Nå er det klart at det egentlig ikke er vindkrafta, men mellom 30 og 40 % av norsk vannkraft som planlegges eksportert til EU. Når de planlagte kablene kommer i drift, vil mye importert elektrisitet laget av kull og gass måtte importeres fra EU for å dekke det energiunderskuddet som vil oppstå i Norge. Den norske el-miksen blir dermed nesten like brun som el-miksen i EU. Europa trenger selvfølgelig ikke mer fra Norge av det disse landene har for mye av fra før (ustabil vindkraft). Og EU er heller ikke særlig interessert i noen skvetter vannkraft fra norske kraftverk. EU er først og fremst interessert i norsk vannkraft av politiske årsaker: «Fri flyt» også av vannkraft handler om EU-politikk, dvs.  om å knytte forvaltningen av norsk vannkraft til integreringen av Norge i EU.

Vindkraftutbygginga er det største angrepet på norsk natur siden 1920-tallet.

Den delen av norsk vannkraft vi får beholde til bruk i Norge, må naturligvis gå til norsk industri og andre deler av arbeidslivet som trenger en stabil tilførsel av strøm. I realiteten er det derfor de norske husstandene (som i dag forbruker omtrent tredjeparten av vår vannkraft) som skal forsynes med ustabil og kostbar vindkraft.

«Smarte» strømmålere

Beslutningen om at norske husstander skal få mye av sin strøm fra ustabil og kostbar vindkraft, er kombinert med et annet vedtak som mange nå har begynt å se konsekvensene av, nemlig innføringen av såkalte «smarte» strømmålere. Målerne skal ikke gi strømkundene billigere kraft (som en statsråd hevdet for noen år siden). De skal tvert om bidra til å gjøre strømmen dyrere og til å «rydde opp» i det rotet som vil oppstå når kraft til norske husstander blir endret fra ren, stabil vannkraft til mer ustabil vindkraft, kombinert med fossil energi fra EU. De nye strømmålerne vil endre strømregningen til folk flest: Vi skal ikke lenger betale for strømforbruket vårt (kilowattimer), men for «effekt» (kilowatt), altså for belastningen på strømnettet. Dette betyr at når nesten alle koker middag om ettermiddagen, når de fleste dusjer om morgenen, når mange lader el-bilen samtidig, og når det er vinter samtidig i hele landet, vil kraftselskapene regulere strømprisen kraftig oppover. Som kjent advarer myndighetene mot å bruke vaskemaskina om natta, når strømprisen antas å bli lav (brannfare).

Klimaet og andre myter

Et av hovedargumentene for vindkraftutbygging er at vindkrafta angivelig vil gagne klimaet, ikke i Norge, men i resten av verden. Dette er en sannhet med mange modifikasjoner. Dersom vi realiserer det kortsiktige målet om å bygge ut i underkant av 14 TWh med vindkraft i fastlands-Norge, betyr det altså at vi i realiteten vil eksportere mer vannkraft til EU. Men 14 TWh utgjør kun en brøkdel av energibruken på kontinentet, og spørsmålet er derfor om det er tilrådelig å rasere mye av norsk natur og norske landskaper for å oppnå så lite.

Vindturbinene, som ikke produseres i Norge, er nesten en «ferskvare» i forhold til norske kraftverk, og de må som kjent erstattes etter (seinest) 20 år. En undersøkelse av 3000 britiske turbiner viste i 2012 at vindmøllenes el-produksjon faktisk ble halvert allerede etter 12-15 års drift. Det er også kjent at utskiftingen av vindkraftverk vil bygge opp enorme søppelberg av glassfiberavfall som ikke kan gjenbrukes. Det har vært beregnet at vindparken på Fosen med 278 vindturbiner vil bruke 13.000 tonn glassfiber, tilsvarende 60.000 plastbåter à 14 fot. Selv om det er vanskelig å få de eksakte tallene dokumentert fra industrien, vil produksjonen av turbiner og stålkonstruksjoner generere betydelige mengder klimagasser, ikke minst om man tar i betraktning transport, veiutbygging, fundamentering av mastene (betong), og industriens utvikling av store batterier som skal lagre en del av den varierende og ustabile vindkrafta.  – Ettersom vindmøllene ikke produseres i Norge, unngår man behendig at utslippene av klimagasser blir registrert i det norske klimaregnskapet. Vindkrafta seiler under falskt klimaflagg. Vinningen går i stor grad opp i spinningen. Det blir heller ikke mange norske arbeidsplasser ut av vindkraftutbyggingen.

Et interessant spørsmål er derfor hvor mye netto energi en vindturbin vil produsere når man trekker fra den energien som brukes til produksjon av turbiner og stålkonstruksjoner, til oversjøisk og lokal frakt, anleggsveier, fundamentering og eventuell riving og opprydding etter konkurser/avvikling. De 278 turbinene på Fosen skal angivelig kunne produsere 1000 MW, dvs. 3.4 MW pr. turbin, tilsvarende 0.013 TWh (=13 millioner kWh), altså det årlige forbruket i ca. 650 eneboliger (forutsatt at turbinene hadde produsert jevnt over hele året, og hadde produsert like mye elektrisitet i hele livsløpet – men det skjer jo ikke). Mye av den krafta som blir produsert, er altså brukt før turbinene blir tatt i bruk. Dette er betenkelig, og bør undersøkes grundig før nye prosjekter igangsettes.

Et siste miljøspørsmål er knyttet til de sjeldne såkalte «jordartene» som brukes i vindturbiner og i annen elektronikk, som høytalere, harddisker, smarttelefoner, el-motorer m.m. Det er 17 slike «metaller» – viktigst for vindindustrien er Neodym og delvis Dysprosium og Praseodym som er uunværlige i kjernen av maskineriet (permanenmagnetene). Mange av «metallene» begynner å bli mangelvare i verden, flere produseres nesten bare i Baotou i Indre Mongolia der de har ført til enorme forurensninger og til store helseskader i befolkningen.

Havvind

Mye tyder på at klimabevegelsen er i ferd med å endre fokus fra utbygging av landvind til havvind, og at begrepet landvind, av taktiske grunner, nå erstattes av uttrykket «fornybar energi». Det hele begynte med ei bok redigert av Anders Ytterstad («100.000 klimajobber og grønne arbeidsplasser nå»). Det meste av venstresida (inkl. Ap) har etter mitt syn latt seg lure av forestillingen om at store inntekter, store klimagevinster og mye havvind vil kunne skaffe Norge 50.000 nye arbeidsplasser (og 50.000 i transportsektoren). De praktiske forslagene er etter hvert blitt mer beskjedne, men preges fortsatt av store illusjoner.

Statoils erfaringer med Hywind (flytende havvind) på engelsk sokkel og andre steder, har vært begrensede. Statoils underselskap har kun hatt mindre biter av prosjektene – byggingen av turbiner og understell har foregått i Danmark og Spania, og delprosjektene har vært fordelt til en rekke land (Skottland, Polen, England, Danmark, Spania – og Norge). De norske oppdragene på Stord har vært å sette sammen turbin-deler produsert i andre land, noe feltkabelproduksjon og installasjon offshore. I tillegg i har Statoil fått jobben med å rense havbunnen for udetonerte bomber fra andre verdenskrig. Ellers er det slik at myndighetene i Hull – der arbeidsløsheten er stor – nå vurderer mulighetene for at britene selv skal overta den jobben Statoil har gjort på Stord.

Som vi forstår, er det lite å hente for Norge på markedet for havvind: Den internasjonale arbeidsdelingen er omfattende, den norske sysselsettingen er, og vil forbli beskjeden, inntektene er avhengig av andre lands subsidier, tapsmulighetene er store. Oppdrag fra andre land kan sikkert være ei oppgave for risikovillig, norsk kapital. Men tapsbringende, statlig norsk «u-hjelp» til europeiske industriland, burde ikke regjeringen engasjere seg i. Forestillingen om at norsk industri skal engasjere seg med storstilt utbygging av havvind på norske fiskebanker/gyteområder/trekkfuglruter bør i alle fall droppes – Norges Fiskarlag utredet saken for flere år siden, og kom til svært negative konklusjoner.

 

Alt i alt:

  • Vindturbiner er en subsidiert, men kostbar energiform som vi ikke trenger i Norge og som i liten grad bidrar til å forebygge mot eventuelle klimaendringer. De meningsløse ”grønne” sertifikatene burde heller ha vært brukt til å oppgradere og effektivisere en del av våre kraftstasjoner.
  • Vindkraft i Europa og andre steder kan sikkert forsvares, men det trengs forbedringer for at energien skal bli mer akseptabel.
  • Vindkraftutbygging i Norge vil medføre høyere strømpriser til industri og andre forbrukere, og vil svekke norsk konkurranseevne internasjonalt.
  • Norge bør ikke bygge mer vindkraft, heller ikke til havs. Det blir få nye arbeidsplasser og dårlig økonomi av slike prosjekter.

 

  51 kommentarer til “Norge trenger ikke vindkraft

  1. Jarl Tollefsen
    8. september 2017 klokka 09:01

    Jeg setter pris på kritiske perspektiver pp fornybar energi. Men det er fordi fornybar energi nå er kanskje verdens viktigste industri å bygge.
    Fosen vindkraft vil gi strøm til bare 650 boliger? Tull. Denne artikkelen er i praksis et uhemmet og dårlig fundert angrep på vindkraft.
    Vennlig hilsen Jarl Tollefsen

    • Odd Handegård
      8. september 2017 klokka 10:09

      Jeg skrev at en enkelt turbin produserer strøm til omtrent 650 boliger. Du må gange med nesten 300 for å få produksjonen fra Fosen-utbyggingen.

      • Jarl Tollefsen
        8. september 2017 klokka 15:17

        Takk for oppklaringa, jeg skjønner!

  2. Lars
    8. september 2017 klokka 09:38

    Ja, det er en tragisk utvikling, først og fremst raseringen av unik norsk natur som i stor grad ikke kan reverseres. I Danmark og Tyskland settes vindmøller stort sett opp på åkre og jorder og den dagen de eventuelt blir tatt ned er det ingen som kan se at de har stått der. I Norge sprenger man vekk fjell og bygger anleggsveier for å oppnå det samme.
    Ironisk nok er man glad for at de fleste vindparkene havner i Sverige selv om det koster oss dyrt i form av “miljøsertifikater”. En annen ironi er at utbyggingen av vindkraft i Danmark og Sverige ødelegger for både atomkrafta og de tradisjonelle kombinasjonskraftverkene (CHP), vi i Norge mister derfor langsomt vår kraftreserve i tørre år.

    Hvis det var slik at 50-100k arbeidsplasser kunne oppnås i Norge pga. vindkraft ville det si noe om hvor kostbar denne strømmen ville bli selv om mange av disse arbeidsplassene produserte for eksport. I Tyskland og Danmark betaler husholdningene nå opp mot 3 kr./kwh og noe i nærheten av et slikt prisnivå ville være en katastrofe for norske forbrukere som har gjort seg avhengig av billig strøm til å dekke ca. 70% av sitt varmebehov i verdens 10. kaldeste land hvor fyringssesongen mange steder er opp mot 10 måneder i året. Men man (dvs. styresmaktene) tenker ikke lengre nasjonalt og har solgt seg som slave til en husmannskontrakt som heter EØS bl.annet.

    En viss andel energi fra vindkraft (noen få prosent) kan kanskje være fornuftig ut i fra et diversifiseringsprinsipp, men det første man burde gjort angående vindkraftutbygging var å definere hvilke områder man IKKE skulle få lov å bygge i av natur og landskapsmessige årsaker. Utbygging i Nordmarka er en glimrende idè, kanskje det ville fått Oslo-eliten på andre tanker?

  3. Torgeir Salih Holgersen
    8. september 2017 klokka 09:51

    Jeg er uenig med dette innlegget. Skal vi bekjempe global oppvarming, nytter det ikke å tenke at Norge, som har Europas klart største samla potensial for produksjon av fornybar, utslippsfri, elektrisk kraft, bare skal være selvforsynt. Norge må bli en storeksportør til folkerike land som Tyskland og Storbritannia. Problemet med sol- og vindkraft er at det er væravhengige produksjon. Det betyr at dersom man ikke har en alternativ energikilde som kan skrus av og på, blir det overproduksjon på produksjonsvennlige dager med lavt forbruk, og kraftmangel på dager med skya himmel og vindstille. Atomkraft kan ikke skrus av og på, men det kan kull- og gasskraft. OG vannkraft. Så skal vi kunne fase ut bruk av kull og gass til elektrisitetsproduksjon, noe vi må om vi skal unngå klimaragnarokk, MÅ flere land få inn mer vannkraft i energimiksen sin, og da MÅ land som Norge eksportere, og ikke bruke opp alt selv. Og det betyr at også vi må produsere vind og sol for å kunne bygge opp et overskudd, i tillegg til at vi selvsagt også må bruke mindre strøm samla sett, og blant annet bruke mye mer fjernvarme og mye mindre panelovner til oppvarming.

    At krafteksport også vil være et fint inntektsalternativ til oljen, når den fases ut, er et tilleggsargument for videre utbygging av norsk fornybar kraftproduksjon. Det betyr selvsagt ikke at vi skal ignorere naturvernhensyn der disse kommer i konflikt med målet om bærekraftig elektrisitetsproduksjon.

    • Lars
      8. september 2017 klokka 10:31

      Den beste måten vi kan eksportere vår vannkraft og eventuell annen kraft på er å produsere energiintensive råvarer og halvfabrikata for eksport slik vi allerede gjør men gjerne mer av det. Det gir også en merverdi som er langt større enn å bare eksportere krafta. Bygger vi for mange kabler til utlandet og for mye dyr uregulerbar kraft risikerer vi å miste denne industrien og at den flagger ut til land hvor forutsetningene er dårligere og miljøbelastningene større. Hvis industrien skal skjermes må kostnaden dekkes av andre kraftbrukere, først og fremst husholdningene slik som er tilfellet i Danmark og Tyskland. Norske forbrukere er neppe innstilt på en slik løsning hvor strøm er en ideell måte å distribuere energi på i et langstrakt og grisgrendt land og hvor man legger opp til at strøm skal utgjøre en enda større andel av energimiksen f.eks gjennom elektrifisering av bilparken.

      Hvis alle planene om vindkraft realiseres vil vi stå der med 20-30 Twh vindkraft som vil fordyre strømmen i Norge men likevel bare være en dråpe i havet av EUs behov som er ca. 20000 Twh primærenergi årlig (altså før energitap). Å rasere unik norsk natur til fordel for noe som ikke er en løsning vil være utilgivelig.

      • Torgeir Salih Holgersen
        8. september 2017 klokka 11:11

        Jeg er ikke enig i at det å smelte aluminium og andre metaller i Norge med subsidiert kraft er en bedre måte å eksportere kraft på. For det første er det for Norge mulig å legge kabler for å eksportere overskuddskraft. Det er det IKKE på Island. Island er derfor et land, i motsetning til Norge, som MÅ forbruke all elektrisiteten de forbruker selv. Og Island ligger også like godt til som Norge i forhold til råvaretransport, som kommer over Atlanterhavet fra Latin-Amerika og Vest-Afrika, og markeder, som er i Tyskland og Frankrike. Fra et globalt ressursperspektiv er det derfor mye bedre å flytte all europeisk aluminiumssmelting til Island, og eksportere all krafta vi har brukt til denne typen produksjon i Norge i råform i kabler til kontinentet. Det å subsidiere produksjonen av aluminium i Norge med å gi industrien nesten gratis kraft gir også et bidrag til å presse de globale aluminiumsprisene ned. Det fører til økt relativ etterspørsel av denne varen, som er temmelig energikrevende i utvinningsfasen av råstoffet bauxitt. Det bidrar IKKE til å redusere problemet med global oppvarming at gjenvinningsgraden på aluminium dermed blir redusert, tvert imot.

        Heller ikke fra et norsk økonomisk perspektiv gir det noen mening å fortsette å subsidiere aluminiumsproduksjonen og annen kraftkrevende metallsmelteproduksjon. Med utfasing av fossil energi i Europa vil kraftprisene måtte gå oppover, og dermed vil nettoverdien av eksport av all den energien som i dag gis til smelteverkene komme til langt å overstige verdien av metalleksport, som i alle tilfeller vil komme til å være marginalt lønnsom på grunn av konkurransen fra produsenter som Island, Qatar og Kina. Produksjonen i Qatar og Kina er jo basert på fossil energi, og dermed mer miljøfiendtlig enn produksjonen på Island og i Norge, men det vil ikke være slik at disse landene slutter å subsidiere egen aluminiumsproduksjon med billig gass og kull, fordi Norge subsidierer vår produksjon med nesten gratis vannkraft. Premisset om at norsk aluminium med subsidier vil fortrenge mer miljøskadelig aluminiumsproduksjon i Qatar og Kina er derfor falskt. Om noe vil det mer sannsynlig gå ut over produksjonen på Island, som altså er mye mer ressursøkonomisk, og dermed også mer miljøvennlig, enn produksjonen i Norge.

        Overskuddet fra krafteksport relativt til metalleksport vil bli såpass stort i årene framover, at om deler av overskuddet blir brukt til å opprettholde sysselsetting i lokalsamfunn som i dag er avhengige av smelteverk med bare statsfinansierte kulturinstitusjoner, ville det fortsatt være mye igjen til fordeling på resten av samfunnet.

        • Lars
          8. september 2017 klokka 12:08

          Torgeir, det er ikke umulig å legge kabler fra Island, det foreligger planer om en til Skottland (Ice-link) og den kan være i drift om 10 år. Hvis den blir realisert på 1 GW som tenkt vil det utgjøre en veldig stor del av Islands kraftproduksjon som nå er noe under 3 GW hvorav mesteparten går til smelteverk. Egne vannkraftverk vil måtte bygges for å fylle denne kabelen. Lengden blir ca. 1000 km mot ca. 700 km for den lengste nå som er NorNed til Nederland.
          Island har teoretisk mulighet til å produsere ca. 95 Twh vannkraft (mot ca. 12-13 nå) men det realistiske ligger nok på rundt halvparten pga. verneinteresser mm. Så ja, man kan smelte mye mer metall der i framtida hvis man vil, men vi har ikke en planøkonomi hvor dette vedtas og det er antagelig heller ikke lurt å samle alt på ett sted.

          http://www2.nationalgrid.com/About-us/European-business-development/Interconnectors/Iceland/

          Ellers må jeg bare si at jeg “rest my case”. Hvis du mener det er bedre å eksportere ren strøm til fordel for utlandet enn å bruke den til å bearbeide varer innenlands så tror jeg neppe noen argumenter kan overbevise deg om noe annet. Jeg sier som Erik Lindeberg, “Norge skal ikke ha noen plikt til å forsyne verden med energi, hverken vind- eller vannkraft eller olje.” Det må være noe vi rår over sjøl, det skal ikke komme fra Brüssel, Berlin, London eller Paris.

          • Torgeir Salih Holgersen
            8. september 2017 klokka 13:07

            OK, hvis det er teknisk mulig å legge kabler fra Island, er det bra at det også der fins et alternativ til å bruke opp all strømmen de kan produsere på øya. Imidlertid er det ganske åpenbart at Island ligger mye lengre unna kontinentet enn Norge, og at energitapet ved kabeltransport av strøm dermed blir større. Argumentet om at det er bedre ressursøkonomi, og dermed bedre for det globale miljøet, at slik produksjon legges til Island enn til Norge, står dermed fortsatt.

            Jeg skjønner ikke hvorfor deler av norsk venstreside mener det skulle være nærmest selvforklarende at det alltid er bedre å legge produksjon i Norge enn at dette skjer i andre land. Norge er blant verdens rikeste land. Vi produserer allerede langt mer enn vår andel av verdens befolkning skulle tilsi. Hadde vi hatt global planøkonomi skulle vår andel av verdensproduksjonen åpenbart blitt skalert ned, til fordel for industrialisering i det som i dag er underutvikla land. Hvorfor bør vi da innføre elementer av politisk styring i vår nåværende markedsøkonomi for å maksimere bearbeidingsgraden i Norge på bekostning av andre land? Her er det heller ikke snakk om bearbeiding av norske råvarer, men råvarer fra land som Surinam og Guinea. HVIS dette hadde ført til reduserte globale klimautslipp, hadde det vært en rasjonalitet bak argumentasjonen, men som vist finns det ikke noe reelt grunnlag for et slikt premiss. Premisset måtte vært at norsk aluminiumsproduksjon med subsidier vil utkonkurrere smelteverk i Qatar eller Kina, som dermed vil bli lagt ned, men det finns det altså ikke noe grunnlag for å tro vil skje. Dermed blir norsk subsidiert aluminium noe som enten vil fortrenge reinere konkurrenter i Europa (Island) ELLER bare et bidrag til å øke tilbudssida, og dermed presse prisene (og lønnsomheten) ned, og stimulere forbruket.

            Du har ikke noe grunnlag for å “rest your case”, før du forklarer hvorfor økt globalt tilbud og lavere globale aluminiumspriser er bra for det globale klimaet.

            Du har heller ikke noe grunnlag for å “rest your case” når det gjelder hensynet til norsk velferdsutvikling, så lenge du ikke viser at aluminiumsproduksjon har større potensial som inntektsbringer for Norge på sikt enn krafteksport.

        • oha000
          8. september 2017 klokka 12:51

          Det er noe grunnleggende feil med tankegangen din.

          Den har sammenheng med din oppfatning av norsk vannkraft som du mener gis bort nesten gratis til norsk industri (det er ikke helt sant). Poenget er at Norge har et par naturgitte fordeler (energi og fisk) som vi bør passe godt på, og utnytte til fornuftige arbeidsplasser og fornuftige produkter som det er marked for i verden.

          Den grunnleggende misforståelsen på store deler av venstresida er at Norge skal ha hatt en helt utrolig flaks når det gjelder de naturressurser vi har fått av «Vårherre». Som et av verdens rikeste land bør vi derfor nærmest stille litt av rikdommen til disposisjon for det internasjonale klimaarbeidet. Med så mye flaks følger en betydelig moralsk forpliktelse (Lysbakken).

          I realiteten har Norge naturligvis hatt både flaks og uflaks med det landet vi er tildelt: «Uflaksen» er at vi bor i et land som i stor grad består av fjell og vann. Forutsetningene for jordbruk er begrenset, det er kostbart å bygge veier og jernbane, bosettingen er spredt, klimaet er periodevis ufyselig og kalt, boliger og andre bygg blir dyrere enn lenger sør og infrastrukturen er kostbar på de fleste områder. De fordelene vi åpenbart har, kompenserer omtrent akkurat for ulempene.

          Vanskelighetene i mange andre land skyldes ikke først og fremst at de har hatt mer uflaks med natur og landskap enn oss, men at de økonomiske og politiske systemene har havarert eller er defekte av andre årsaker. Egentlig har mange i-land og u-land overflod både på ressurser og muligheter, men verdiene befinner seg på de gale kontoene, ofte i skatteparadiser.

          Forskjellen på Norge og land som sliter, ligger i de institusjonelle systemene dvs. i hvordan landene har organisert seg for å ivareta befolkningens økonomiske og politiske interesser. Det er lett å tenke seg hvordan situasjonen hadde vært dersom fagbevegelsen i Norge hadde vært vesentlig svakere enn den er, hvis kraftbransjen hadde vært helprivatisert eller om Norge hadde kopiert Nederland og overlatt Nordsjøen til oljeselskapene. – Det er altså slike ting, inkl. norsk lovgivning, som er årsaken til at det kan virke som om Norge har hatt flaks. Den norske modellen er riktignok truet av EU og EØS, men gir ennå visse styringsmuligheter.

    • oha000
      8. september 2017 klokka 11:59

      Her tror jeg du misforstår ganske kraftig.

      Energiforbruket i EU er årlig på om lag 20.000 TWh, norsk eksport av olje og gass ca. 2000 TWh, norsk produksjon av vannkraft inntil 145 TWh, norsk vindkraft ca. 3 TWh, og solkraft omtrent ingenting. Vindkraftmålet er ca. 14 TWh – en brøkdel av EUs behov.

      I tillegg er det slik at det norske overskuddet på fornybar energi varierer fra 0 til 20 TWh. Vår eksportkapasitet er allerede ca. 40 TWh – med de kablene som nå planlegges til EU, vil eksport-/importkapasiteten stige til minst 70 TWh, altså nesten halvparten av vår vannkraftproduksjon.

      Dessuten: Fastlands-Norge bruker minst 70 TWh fossil energi, noe i industrien og det meste i transportsektoren (bil, båt og fly).

      Dersom målet er at Norge skal bidra til løsningen av antatte klimaproblemer, ville det etter manges syn være fornuftig at vi starter med oss selv: Dersom Norge skal kvitte seg med mest mulig av den fossile energien, viser tallene at norsk vannkraft for det meste må brukes i Norge, og vi kommer faktisk heller ikke helt i mål om vi gjør det. Hvis vi skal redusere mye av de 70 TWh fossil energi, kan vi ikke eksportere 40-70 TWh til EU. En enkel kalkulator viser jo det.

      Hvis vi eksporterer så mye fornybar energi som du antyder, vil det oppstå et stort kraftunderskudd i Norge som må dekkes av litt norsk vindkraft, litt importert vindkraft fra EU og importert fossilt basert elektrisitet (fra kull og gass). Det er umulig å forstå at Norge bidrar til løsningen av eventuelle klimaproblemer ved å gjøre det norske forbruket av energi mye brunere. Hvis Norge skal bli fossilfritt, må vi bruke det vi har av vannkraft, lite eller ingenting kan eksporteres.

      Det du skriver om mulighetene for å øke den norske fornybarproduksjonen, er helt urealistisk i forhold til behovene i EU. Litt energieffektivisering og litt flere varmepumper er aktuell politikk, men eller er det bare småtteri. Jeg kjenner for så vidt igjen argumentasjonen fra fjortisene i Natur og Ungdom, og fra min tid i SV. Nordmenn burde for enhver pris ikke bruke av indrefileten i norsk kraftproduksjon til å varme opp hus (panelovner). Indrefileten burde eksporteres – og vi her i steinrøysa burde heller fryse litt.

      • Torgeir Salih Holgersen
        8. september 2017 klokka 13:41

        To spørsmål burde styre debatten om bruken av norsk vannkraft, og utbygging av norsk vindkraftpotensial:
        1. Bidrar det til å redusere eller øke det globale forbruket av fossil energi?
        2. Bidrar det til å redusere eller øke norske eksportinntekter og dermed mulighetene for å opprettholde velferd og bosetting i Norge etter oljealderen tar slutt.

        Jeg mener at jeg i tidligere innlegg har vist at det å bruke norsk vannkraft til å subsidiere aluminiumsproduksjon i Norge bidrar til å øke det globale forbruket av fossil energi, både fordi det fratar land i Europa muligheten til å bruke mer norsk vannkraft i energimiksen sin, OG fordi det IKKE bidrar til å fortrenge gass eller kullfyrte smelteverk i Qatar og Kina, men i stedet til å øke tilbudet på aluminium på verdensmarkedet, og dermed redusere prisene og øke forbruket.

        Jeg mener også at jeg har sannsynliggjort at vi får mer verdi igjen for krafteksport enn metalleksport i kommende år, blant annet også fordi det at flere land subsidierer produksjonen for å opprettholde arbeidsplasser presser prisene ned mot et nivå som gir lav lønnsomhet, om det er lønnsomt i det hele tatt, samtidig som utfasing av kullkraft i Tyskland med nødvendighet må drive strømprisene på kontinentet opp, og dermed også øke verdien av potensiell økt norsk vannkraftseksport.

        Det er mange grunner til at fattige land er fattige, men mangel på industrialisering er hovedgrunnen. Mangelen på industrialisering kan igjen skyldes mange ulike faktorer. Krig og ustabilitet er en hovedfaktor, men en annen hovedfaktor er det faktum at rike industrialiserte land som Norge subsidierer egen produksjon på ulike måter slik at det blir svært vanskelig for u-land å bygge opp egen produksjonskapasitet basert på egne råvarer som klarer å konkurrere på verdensmarkedet. Så lenge subsidiering av norsk og annen smelteverksproduksjon fortsetter, vil prisdifferensen mellom bauxitteksport og aluminiumseksport være så lav at det aldri blir lønnsomt for et fattig land som Guinea, som huser store bauxittreserver, å starte industrialisering ved å bygge egne smelteverk som kan foredle landets viktigste råvare til halvfabrikata. Dermed ser vi at det også finns et tredje argument mot å gi bort strøm til norske smelteverk: Det kan hindre industrialisering i fattige u-land.

        • oha000
          8. september 2017 klokka 18:21

          Utgangspunktet ditt er feil: Når Norge har en så fantastisk ressurs som vannkraft, så er det en selvfølge for de fleste at krafta må brukes til produksjon av varer for det norske og internasjonale markedet. Det er bare en del av de største norske kraftselskapene som mener noe annet. For kraftselskapene teller ikke sysselsetting og vareproduksjon – bare kortsiktig profitt. Det er altså de offentlig eide kraftselskapene i Norge som fronter idéen om at norsk vannkraft bør selges som råvare! Det er nesten fantastisk at norske politikere i stor grad har bitt på denne bløffen.

          Ellers er det vel nokså likegyldig for de fleste i Norge om vi produserer aluminium eller noe annet. Krafta bør brukes til arbeidsplasser og verdiskapning i Norge, noe annet ville nærmest være landssvik. Mulighetene er egentlig uendelige.

          Det er ikke bare industrialisering som evt. mangler i u-land. Om mer industrialisering hadde kommet i stand omkring egne ressurser som bauxitt, ville kontrollen med den lokale industrien vært avgjørende (og den ville trolig ikke være lokal). De håpløse, korrupte regimene som har fått utvikle seg mange steder, er en annen bremse på utviklingen. Verdiene fra en industrialisering ville ikke i særlig grad komme befolkningen til gode.

          Ellers: Dersom Guinea kunne reise smelteverk basert på egen fornybar energi, ville ingen i Norge hatt motforestillinger. Men dersom Guinea skulle drive sine smelteverk med kullkraft, ville det vel være en fordel av produksjonen foregår i Norge?

        • Lars
          8. september 2017 klokka 22:41

          Etter et kjapt søk på Wikipedia ser jeg at Guinea har hele 25 milliarder tonn bauxittreserver eller halvparten av verdens. Det er jo ganske kolossalt. Det finnes et alumina-verk der men ingen som lager ferdig aluminium såvidt jeg kan se.

          Den installerte effekten i kraftverkene er på “hele” 566 megawatt ifølge en annen kilde (!) og jeg vil tippe at innbyggerne ville protestere heftig dersom dette skulle gå til smelteverk og ikke belysning, dvs. de 26% av befolkningen som har tilgang til strøm. De blir neppe i stand til å smelte sin egen aluminium med det første. Din forklaring tilsier at norske smelteverk er til hinder for at det samme kan oppstå i ressursrike Afrika. Jeg tror mange med meg vil betvile en slik påstand. Afrikas problemer er ikke mangel på ressurser som kjent.

    • 9. september 2017 klokka 09:10

      Så lenge vi har et kapitalistisk system bør vi ikke bygge ut en eneste kilowattime til, da denne aldri vil gå til å erstatte noe som helst av den skitne energimiksen, men kun til å øke veksten. Terje Bongard er klinkende klar på dette i sin bok “Det biologiske mennesket”. Menneskesinnet er skitnere enn det skitneste brunkull, og før vi får tatt kontroll på oss selv vil enhver kilowattime ny fornybar energi føre oss nærmere undergangen.

      Skal vi få gjort noe med det grunnleggende problemet må vi imidlertid få avskaffet den fordummende partipolitikken, som er en relikvie fra den katolske kirke, og erstatte dette vanviddet med et økonomisk demokrati og inngruppe-parlamentarisme.

      Bjørnar Moxnes har holdt årets beste valgkampstale, da han tar fatt i elefanten i rommet, kapitalismen: https://www.facebook.com/Roedt/videos/10156189240069068/

  4. Erik Lindeberg
    8. september 2017 klokka 10:50

    Norge skal ikke ha noen plikt til å forsyne verden med energi, hverken vind- eller vannkraft eller olje. Derimot trenger vi mer elkraft til norsk industri når vi ikke lenger har arbeidsplassene i oljeindustrien.

    Å slåss mot smarte strømmålere er like nytteløst som å slåss mot andre tekniske framskritt som for eksempel Internet og smarttelefoner. Vi kan snart si det samme om el-biler, uansett om de gir mindre klimagassutslipp eller ikke. De er ganske enkelt mye bedre og enklere og snart billigere enn biler basert på forbrenningsmotorer. Å kjøre vaskemaskin, oppvaskmaskin eller tørketrommel om natta er forøvrig et 0-problem i hus med røykvarsler. Det virker som om motstanderne av tekniske framskritt begynner å gå tom for argument.

    Fosen vindpark på 1000 MW tilsvarer 8.76 TWh dersom den utnyttes fullt ut. En realistisk utnyttelse er imidlertid på kanskje 32%. Dette gir 2.8 TWH per år hvilket er nok kraft til 170 000 husstander og ikke 650 som bloggeren hevder!

    Glassfiber er ikke noe problemavfall men kan sorteres under “brennbart”. Polyesteren i avfallet brenner fint i fjernvarmeanleggene. Det er dessuten utviklet en metode hvor glassfiberen benyttes i sementproduksjon hvor polyesteren er med på å skaffe nødvendig varme under forbrenning og glassfibrene inngår som tilsetning for å forsterke sementen. Det eksperimenteres nå med rotorblader i karbonfiber. Karbonfiber er 100% brennbart.

    De fleste generatorene i vindturbiner er ikke basert på permanentmagneter og trenger derfor ikke sjeldne jordarter. De siste årene har det imidlertid blitt tatt i bruk generatorer basert på permanentmagneter og disse har noen fordeler. Disse metallene er imidlertid 100% resirkulerbare.

    • oha000
      8. september 2017 klokka 12:06

      Jeg skrev at én turbin årlig produserer strøm til ca. 650 boliger. For å få totalproduksjonen på Fosen, må du gange med nesten 300 – og da er vi vel enige?

  5. Olav H.
    8. september 2017 klokka 12:08

    Les kva forfattaren (korrekt) skriv: Kvar vindturbin (3,4 MW) produserer årleg 13GWh som er forbruket til 650 husstandar. Denne eksporten av sterkt subsidiert vindkraft er nok eit utslag av forfeila globaliseringstankegang. Sjølv med liberalistane sin sin logikk er det galskap å gje vekk sine “komparative fordeler”. Vindkrafta vil koste den norske forbrukaren dyrt . Tyske forbrukarar betaler no ca. NOK 2,80/kWh for elektrisiteten medan førstehandsprisen er 0,30.

  6. SH
    8. september 2017 klokka 12:26

    Norge trenger noe å leve av etter oljen. Det kan feks være norsk treforedlingsindustri som må gjenoppbygges (dette er virskomhet som går ganske bra i våre naboland Sverige og Finland). Og det kan også være petrokjemisk industri og biokjemisk industri (hvor petrokjemisk industri benytter olje og gass fra norsk sokkel, men da på en mer klimavennilig måte enn at alt sammen forbrennes). En forutsetning er trolig lavere norsk vekslingskurs enn tidligere.

    For å drive fremtidens industri trengs det større forbruk av strøm i Norge. Jeg mener at Enova har sagt at norsk strømproduksjon må fordobles fremover. Gassturbinene på sokkelen dør sammen med oljevirksomheten og strøm herfra kan ikke brukes til fremtidig landbasert industri.

    For å kunne klare å bygge opp ny industri i Norge trengs det billig strøm for å kunne klare å konkurrere i en globalisert verden hvor det er fri flyt alt. Utenlandskabler er en trussel mot dette prosjekt. Norge vil være en utkant i forhold til resten av verden.

    Vindkraft er kostbart. Det eneste alternativet kan kanskje muligens være at de nye kjempestore havgående merdene for fiskeoppdrett som nå lages, kan påmonteres vindmøller og mini bølgekraftverk. Dette vil kunne redusere investeringskostnadene for havvind (og også for fiskeoppdrett). Men hvor mye billigere dette kan bli er ennå helt uklart. Men det er en fascinerende tanke.

  7. 8. september 2017 klokka 12:41

    Jeg falt litt av lasset da du begynte å definere de forskjellige produksjonsmetodene og hvilke typer forbrukere som ville få tilgang til hva. Meg bekjent flyr ikke hvert enkelt elektron rundt med en merkelapp som sier at jeg ble produsert av X. Det beste som kan gjøres, i den retningen du fabler om, er at det, i lovs form, blir presisert at norske forbrukere ikke får lov til å forbruke mer enn et spesifikt antall KW produsert med vannkraft og at resten må fordeles mellom vindkraft og eventuelt andre energiproduserende kilder. Det er idioti å tro at noe slikt ville bli innført, om ikke annet så fordi det ville bli uhyre enkelt å se hvilke(t) politisk(e) parti(er) som står bak. I tillegg kommer du slengen med dette tullet om at de smarte strømmålerne ikke er der for ditten, men for datten, og at datten er seriøst skumle saker. Dette ødela resten av artikkelen, for meg. Jeg tror litt mindre konspirasjonsteorier og litt mer fakta og edruelighet ville gjort susen, dersom det er eksporten av strøm du vil til livs, da ville de som tok artikkelen din seriøst øke, betraktelig.

    • oha000
      8. september 2017 klokka 13:30

      Jeg er selvfølgelig enig i at når strømmen først er kommet inn på nettet, så er det umulig å sortere ut hva som er brun energi fra EU og hva som er grønn energi fra Norge. Det blir en miks som med økt eksport og import vil likne mer og mer på EU-miksen (som er mer enn 80 % fossil). Jeg synes det er litt merkelig at folk som er opptatt av at å gjøre Norge mer eller mindre karbonfritt i løpet av noen år, samtidig er så opptatt av en fornybar eksport hvis konsekvens gjør norsk strøm mindre grønn, og mer brun.

      Poenget med å hevde at det er de norske husholdningene som skal bruke vindkrafta og den fossile energien, er selvfølgelig at norsk industri ikke ville kunne ha brukt slik ustabil og varierende energi – den krever stabilitet og forutsigbarhet. Når nå kolossale mengder av norsk kraft skal eksporteres, er det altså en forutsetning at den importerte ustabile energien kan brukes av ei gruppe forbrukere (norske husstander) som kan fungere som en slags «salderingspost».

      Problemene med den ustabiliteten på nettet vi må forvente når store mengder variabel energi kommer inn, kan «løses» ved at husstandene må legge om alle rutiner for strømbruk om morgen og middag – loven åpner faktisk for at myndighetene i verste fall skal kunne gripe inn og regulere strømforbruket i bestemte områder, ja, helt ned til ganske få forbrukere. Endringen av tariffsystem, gir kraftselskapene store muligheter for betydelige prisøkninger.

      Så dette er langt fra konspirasjonsteorier, med fakta. Jeg er klar over at det er for langt fram i tid før virkningene blir registrerbare, men da er det for seint å reagere.

  8. Jarl Tollefsen
    8. september 2017 klokka 15:16

    Kommentarene her er vel så profitable som artikkelen, i det almenne markedet for kunnskap!

    Jeg har et spørsmål til forfatteren; jeg ser referanser på internett at du har vært engasjert i fiskeri-forskning i lang tid.
    Jeg har lest en bok, “fiskehistorier”, av marinbiolog Henning Røed. Budskapet hans, at
    – norsk havtorsk er godt forvaltet sammen med Russland!
    – mye annen fisk og oppdrett er forvaltet under forventning
    – torskekvotene ble gitt bort i stedet for auksjonert, når de ble privatisert, med tap for samfunnet.
    -kunstige konstruksjoner som båtvrak og busser blir gode fiskerev. Japan konstruerer kvaderatkilometervis finansiert av fiskere og stat

    Vindmøller kan og lage rev og gode fiskeforhold, hvem vet?

    Her er spørsmålet:
    Er det store fiskebåter som vil ha vansker med å fiske i sjøområder med vindmøller, eller vil og små fiskebåter, som har en fraksjon av Co2-utslippet til store båter, pr kilo fangst?

    Vennlig hilsen Jarl

    • oha000
      8. september 2017 klokka 17:49

      De områdene som har vært mest aktuelle for havvind, har vært grunne områder forholdsvis nær land. Disse områdene er samtidig gyteområder og områder som trekkfuglene til og fra Norge passerer. Dersom havvindmøllene skulle bli “flytende” (teknologien er kanskje litt forbedret nå), ville andre problemer oppstå, f.eks. svinn av energi i lange kabler. Mye rask som plasseres på bunnen, vil naturligvis begrense fangsten for alle typer fiske. Det er liten tvil om at de norske fiskeriene har så gode naturlige betingelser at vi ikke bør prøve å forbedre naturen.

  9. Øystein
    8. september 2017 klokka 15:28

    Helt enig med artikkelforfatter. Vindmøllekraft er ikke miljøvennlig eller effektivt, bare det å produsere og vedlikeholde disse møllene koster mer energi enn det gir.
    Bortsett fra økonomisk har Norge ingen incentiver å produsere mer energi. Å eksportere vannkraft, for å importere atomkraft, er bare hull i hodet – og viser egentlig hvor svindlersk hele opplegget er.
    Men verden trenger mer energi, og behovet kommer til å økes. Skal behovet dekkes må flere land produsere mer vannkraft, solenergi og termo-energi, men ikke forvente at lille Norge skal ha nok til særlig mange. Vindkraft og bølgekraft har jeg liten tro på. Gravitasjonskraft og tyngdekraft er kanskje muligheter for fremtiden.

    • Jarl Tollefsen
      8. september 2017 klokka 17:22

      Kanskje gravitasjonskraft har potensiale, men ikke tyngdekraft. Krummet tidsrom er en energibærer jeg ville lagt penger på bordet for å se realisert!

      • Jarl Tollefsen
        8. september 2017 klokka 18:12

        Jeg er også helt enig og overbevist til artikkelforfatterens side. Vindkraft blåser jeg regelrett i, bare ikke så kraftig at det får turbinene til å gå rundt!

  10. 8. september 2017 klokka 16:24

    Utviklinga av/ voksteren iproduksjonslivet i verda har fram til no basert seg på stadig meir effektive energikjelder. Vind- og sol-kraftverk vil uansett teknologiske nyvinningar bli mindre effektive. I tillegg er dei så plasskrevande at det sett grenser for kor mykje som kan etablerast. Og entusiastane liker heller ikkje at det blir peikt på kva som blir fortengt av desse anlegga inkludert vegar og linenett ( t.d. landbruk inkludert reindrift i våre områda, fiskeri og levekår for fugla og dyr inkludert menneska.) Og heller ikkje kor oljeavhengig dei er m.o.t. produksjonsdela og transport. Det store OFFENTLEGE PREMISSET for denne satsinga er at det trengst meir energi. For det første kan ein stille spørsmål ved dette – sløsing er eit svært utbredt fenomen i dei rike landa – skal det få lov å halde fram`? Statistikk viser også at den samla enegibruken ikkje veks – det går føre seg ein stor grad av energieffektivisering. For det andre ; i ein del av sine rapporta kjem NVE ut med noko av den viktigaste årsaka til “alterativ”satsinga – MÅLET ER Å AUKE TALET PÅ AKTØRA I ENERGISEKTOREN – DVs skape nye områda for skadeskote kapitaleigarar å investere i, her subsidiert ved hjelp av ekstra-avgift på straumrekningane våre. Det som ikkje diskuterast er SKAL VI HALDE FRAM MED DET SKAKK-KJØYRTE ØKONOMISKE SYSTEMET ELLER ER DET PÅ TIDE Å FINNE PÅ NOKO NYTT. For er dette systemet i stand til å løyse dei problema vi står ovafor eller er dei ein del av problet og ein bremskloss også no på kort sikt? Så spørsmålet blir då: kva må gjerast? Som ein av venene mine sa- dei som driv `butikken` no meiner vel at vi ikkje har råd til å berge livet på jorda.

  11. Alexander Svenning
    8. september 2017 klokka 17:32

    Hei.

    Sett at artikkel-forfatteren har rett.

    Hva er veien videre ?

    Jeg kan ikke se at en artikkel vil stoppe vindkraft-utbyggingen. Kanskje jeg tar feil, men nordmenn har ikke en god historikk på dette med å verne naturen.

    Alexander

  12. Erik Lindeberg
    8. september 2017 klokka 19:52

    Handegård er bekymret over at det kreves så mye energi for å lage vindkraftverk. Energibalanseanalyser viser imidlertid at den energien som kreves for konstruksjon, oppsetting, transport, drift og fjerning av vindmøllene er gjenvunnet etter 3 til 7 måneders drift. https://www.wind-energy-the-facts.org/lca-in-wind-energy.html. Dette er forøvrig mye korte tid enn for kull- og gasskraft.

    Levetid: Det er økonomisk optimalisering som bestemmer hvor lenge det lønner seg å reparere og fornye delene i en mølle framfor å bygge en ny. Møllene er designet for 20 års levetid, men det viser seg at mange av møllene som er eldre enn 20 år fremdeles er i drift. Framtidens møller kommer til å være uten gearboks som er den komponenten som slites mest og en kan kanskje forvent ennå lenger levetid.

    • Jarl Tollefsen
      8. september 2017 klokka 20:33

      Det ligner analysene jeg har lest, og utregnet selv, når jeg har undersøkt å få en egen vindmølle. Møllene må bygges store for økonomisk margin, ellers er det å kjenne og lære hva slags andre hensyn, bivirkninger i omgivelsene og betingelser som måtte oppstå.

    • oha000
      10. september 2017 klokka 22:03

      Jo, de som investerer i vindkraft er naturligvis interessert i å “dokumentere” at vindkrafta er “lønnsom”, og det er sikkert mulig å sette opp teoretiske regnestykker som viser at vindmøllene er inntjent på mindre enn 7 måneder. Men hva viser praksis? De fleste vindkraftanlegg i Norge er på konkursens rand tross betydelige subsidier og enda større avskrivninger. Vårt lokale anlegg her i Troms (Fakken på Karlsøy) er forsøkt solgt (gitt bort) i lang tid, men ingen har foreløpig vist interesse. Et ekstra problem er at de flest vindkraftanlegg skjuler sine regnskaper. Det ville vært interessant om noen økonomer kunne foretatt en detaljert gjennomgang av norske vindkraftverk. Det kunne ha blitt interessant lesning.

  13. Student T
    8. september 2017 klokka 20:31

    Vi får nok problemer med global energiforsyning lenge før vi får virkelige problemer med klimaet. Om 10-20 år er vi sikkert glade for hver eneste vindmølle som er installert.

    • Jarl Tollefsen
      8. september 2017 klokka 20:36

      Ja. Og ikke minst vil vi være glade for de stegene vi har tatt mot energiproduksjon som knytter nærmest opp mot den direkte hovedforsyninga av energi på jorda. Sola, og dens nærmeste effekter i vær har færrest bivirkninger, men krever mest utvikling?

    • oha000
      9. september 2017 klokka 17:22

      Ja, dersom vi i dag åpner for å selge halvparten av vår vannkraft. Ellers er min skepsis til vindkraft knyttet til utbygging i Norge – andre land som mangler vannkraft vil naturligvis ha en viss nytte av vindkrafta.

  14. Jms
    9. september 2017 klokka 00:07

    Hva vi trenger av energileveranser i dag og om hundre år er to veldig forskjellige ting. SSB har nettopp uttalt at befolkningen i Norge vil doble seg frem mot århundreskiftet. Det samme gjelder også for flere andre europeiske land.

    Det er i dette perspektivet man må se vindkraft. Skal vi kunne opprettholde stabil levering av kraft til en hurtig voksende befolkning må man etablere flere industrier på kraftområdet.

    • oha000
      9. september 2017 klokka 17:24

      Det er ikke først og fremst befolkningsutviklingen som er problematisk, men forbruket vårt……

      • 10. september 2017 klokka 22:14

        Det er jeg helt enig i. Og ikke bare overforbruket, men at vi har mindre kritisk sans og diskusjon enn ønskelig om forbruk.

    • oha000
      10. september 2017 klokka 22:11

      Det er i dag ingenting som tyder på at vi vil klare å erstatte den nåværende produksjon av kull, olje og gass (og uran) med en eller flere nye – og i dag ukjente – energikilder. Uansett hva slags illusjoner man prøver å trøste seg med, er det så godt som helt sikkert at forbruket av energi MÅ ned, i likhet med forbruket av energibaserte produkter.

  15. 9. september 2017 klokka 09:18

    Selv er jeg ute av stand til å se forskjellen på vindmølleparkene på Smøla og oljetårnparkene ved Kaspihavet: http://energy-reality.org/

    • Erik Lindeberg
      9. september 2017 klokka 13:54
      • 9. september 2017 klokka 16:41

        Ja, det ser ikke så galt ut med vindmøllene. Det vil være konsekvenser ved vindkraft, og vi må selvfølgelig reflektere over det. Men vi må også utvikle et sunt og kritisk forhold til den massive gjennom-industrialiseringen av jorden for fossilt brensel.

        • 9. september 2017 klokka 19:01

          Det har Sven Røgeberg gjort her, jeg tar med avslutningen: http://www.kulturverk.com/2017/09/05/valget-2017-langsom-eller-rask-dod%E2%80%AF/

          “Troen på evig økonomisk vekst – grønn og fornybar med mer fritid og økt livskvalitet for MdGs vedkommende – ser ut til å være en forutsetning for å stille til valg. Det er en nesten 100 prosent konsensus om at verdensøkonomien vil vokse i det uendelige. Denne enigheten ligger bak pensjonsplaner og regjeringens perspektivmeldinger om fremtidens bruttonasjonalprodukt. Vekstdogmet er en forutsetning for å få publisert i etablerte medier eller i fagfellevurderte vitenskapelige tidsskrifter.

          Det grønne skiftet kan imidlertid bare skje ved hjelp av maskiner som forbrenner dyr fossil energi, og det må stimuleres ved subsidier fra en fallende inntektsstrøm fra olje- og gassproduksjonen. De som håper at en fornybar revolusjon kan forandre selve den internasjonale politikken, vil fort oppdage at undergangen til det fossilbaserte amerikanske imperiet, og kollapsen til dets allierte blant Midtøstens oljediktaturer, kommer til å utløse folkevandringer i en størrelsesorden som vil få tallet på dagens såkalte klimaflyktninger til å blekne.

          Et forsert grønt skifte vil derfor gi MdG, og andre selverklærte miljøpartier som ønsker å føre en mer liberal innvandringspolitikk, anledning til å åpne grensene og bli konfrontert med konsekvensene av egen politikk.

          Ønsker du et raskere sammenbrudd, stem MdG. Ønsker du at nedgangen skal strekkes litt ut i tid, stem Høyre eller Arbeiderpartiet med tilhørende partnere. Vi som frykter at det ikke bare er slutt på mer vekst, men at mer vekst dessuten vil bety slutten – vi har ikke et parti å stemme på.”

          En nedbygging av Norskekysten med vindmølleparker (ja, de er jo så vakre disse parkene, hva skal vi med nasjonalparker?) vil således forsere en kollaps av vår industrielle sivilisasjon, og dermed gi oss mindre spillerom til å erstatte penger som limet i samfunnet med inngruppa. Se Røgebergs kommentar i tråden:

          “Hva er dypstrukturen i samfunnslimet? Historikeren Ian Morris har i boken «Forragers, Farmers and Fossil Fuels» et reduksjonistisk og materialistisk svar: Det som dypest sett holder oss sammen er energioverskudd, og i den moderne verden har dette overskuddet blitt frembrakt av kull, olje og gass. Det er fossilalderen, som har gitt opphav til liberalistiske og sosialistiske ideer, og det er fossilalderen som har skapt en konsensus om verdier som demokrati, likestilling, universelle menneskerettigheter, avvisning av vold og avvisning av store økonomiske forskjeller.

          Energioverskuddet per capita i verden øker ikke lenger. I enkelte land og regioner minker det til og med drastisk, fordi befolkningen øker, og fordi det blir både vanskeligere og dyrere å hente ut de gjenværende natur- og energiressursene. Land og regioner, der energioverskuddet minker, må tigge, stjele eller låne fra andre. Landets innbyggerne kan imidlertid forsøke å flykte og å emigrere til andre land for å skaffe seg tilgang til det energioverskuddet som sikrer overlevelse og et verdig liv. Det er som regel bare de sterkeste og mest ressurssterke som makter det.

          Den populistiske retorikken som forkynnes verden over, og som setter et “oss” opp mot et “dem”, er dessverre bare krusninger på overflaten av en energibølge, som ikke makter å løfte alle, av folk og fe, overfylte båter. Jeg vet ikke hva som er verst: Den polariserende retorikken til Sylvi Listhaug, som ubevisst reflekterer en dypere energi- og ressurssannhet, eller hennes kritikere som ikke vil se sammenhengen mellom splittende retorikk og ressurpress.

          Vi kan ikke i like stor grad som før – på grunn en kombinasjon av vedvarende lave oljepriser og klimapolitikk – fortsette å tappe fossile lagerressurser. Derfor kommer det til å skje en overgang til mer fornybar energi. Da vil vi imidlertid måtte greie oss mer med den årlige energien generert av sol og vind (og vannkraft i annerledeslandet Norge). For å fange, lagre og bruke sol- og vindkraft kreves det imidlertid investeringer i teknologi og kunnskap av en størrelsesorden, som vil innebære både redusert energieffektivitet og større ulikhet enn den vi kjenner fra fossiløkonomien. Et grønt skifte i energiproduksjonen vil ikke greie å opprettholde verken velstandsnivået eller fellesskapsfølelsen det fossile energioverskuddet en gang gjorde mulig. Overgangen til fornybar energi har blitt nødvendig, men den vil ikke kunne holde oss sammen som fossiløkonomien gjorde.

          I de siste 200 årene har vi bare kjent til formelen kapitalisme + økonomisk vekst = demokrati. Hvis vi ikke tror at det er mulig å forandre samfunnet, slik at de fleste vil si seg fornøyd med å bruke mindre ressurser, trenger vi et energimirakel for at ikke den globale verdensøkonomien skal kollapse og oppløses i mindre og sterkt forenklede regionale bestanddeler. Sylvi Listhaugs er bare en budbringer om de tidene som vil komme.”

          Vi må derfor først erstatte den gamle formelen kapitalisme + økonomisk vekst = demokrati, med en ny formel.

      • 9. september 2017 klokka 18:42

        Turistindustrien er nok glade for at vi har fått Photoshop ja. Digger man dette digger man nok også corbu-tårna i parken. Selvsagt litt mindre brutalt enn vindmølleparkene i California, som nærmest blir som store plantefelt av sitkagran på rekke og rad. Men fremmedelementer er de likevel, og innehar en helt annen karakter enn fjelltoppene i bakgrunnen.

      • 9. september 2017 klokka 19:35

        Her er en god forklaring på hvorfor høysåter er så meget vakrere enn vindmøller:

        – Harmony-Seeking Computations: a Science of Non-Classical Dynamics based on the Progressive Evolution of the Larger Whole: http://www.livingneighborhoods.org/library/harmony-seeking-computations.pdf

        5.2. Example: giant wind turbines on the Danish coast

        “In order to accentuate the harmony that was consciously generated in the Romanian field, let us compare it with the much cruder results typical of 20th- and 21st-century thinking about engineering and design. The 20thcentury thinking was, usually, more or less algorithmic. When the computations about subtle and delicate wholes are rationalized according to crude dollar-based ways of thinking, they usually go badly wrong, especially as far as respect for the background global structure of the landscape is concerned. The subtlety and depth of the existing global structure is not easily recognized by technological thinking.

        For example, in figure 6, the land has a global wholeness that is made of layered, nested flat plates, a two dimensional system of plates. The ecologist who placed the two giant turbines was evidently unconcerned about creating harmony with this structure. Cover up the two towers on this photograph, so that you can see the global structure of the land as it was before the towers were placed there. It is hard to see it, because the towers are now so obtrusive, and so alien to the kind of structure that is there.

        When an ecologist becomes too concerned with one aspect of sustainability (the importance of wind energy, as in this case), and plants 300 foot high windmills on an ocean front, it destroys the landscape. This is no longer a wholeness-extending transformation, but rather a well-meaning but ill-judged algorithmic computation of some inappropriate kind about cost benefit. In this case, the wholeness and the structure of the place have been severely damaged. Sometimes, the place, its landscape and its internaladaptations – often the result of centuries of patient work – are irredeemably destroyed.

        In the coastal landscape where the Danish turbines have been placed, the structure that was there before (figure 7a) is flat like a disc, a great flat disc, the size of the bay, flatted at the edge where the waves meet the sand and the grassland just beyond it. This enormous gentle discus-shape, perhaps half a mile across, is suddenly violated by the two vertical structures, sprouting turbine blades dumped on it (figure 7b). The two massive vertical things have no relation to the structure of the subtle disc that lay in the land before. The slash of the new straight road is at odds with the curves of the land. And, in the foreground there are two teeny little sheds that look lost and forlorn, too. The building site is not even harmonious with itself. Altogether, the structure has been violated.

        Compare what is happening in the hayrick example, and in the turbine example. In the case of the hayricks, the process of placing them has left the previously existing structure alone, indeed the process enhances it, strengthens it, increase its harmony. But in the case of the turbines, their
        shape and placement are at odds with the previously existing structure, they damage it, they destroy it.

        What is the “it” that is being left alone in the first case and is being destroyed in the second case? It is the wholeness, that system of centers existing in the geometry of each place that gives it its character, shape, organization, rhythm, feeling, and global configuration and relation to the land around it. One may describe the relation of the action to the wholeness like this. In the first case, the injection is friendly, helpful: what is there is enhanced, complemented, and continued. In the second case, the injection is violent, disrespectful, and structurally at war with the land that was there before.

        My judgment about these two injections is not a romantic yearning for an idyllic past, but a structural judgment about something that is objectively present in one case, and missing in the other. It is also true that wholenessenhancing processes allow growth and extension to continue while wholeness-destroying processes freeze things and inhibit improvement. One injection respects what is there, the other does not.

        These structural judgments are about phenomena that are essentially mathematical in character. It is not just a question of feeling, but also a question of structural congruence, or the lack of it, that exists between an existing structure and an injected structure which has been brought into it. We need to understand more about this kind of structural respect.

        In order to widen our understanding of the idea of harmony-seeking or wholeness-extending computations, we now examine a further series of examples of such computations, many of them occurring in the natural world.”

        • 9. september 2017 klokka 23:37

          Jeg deler bekymringen din for hvor overfladisk gjennomføringen av store samfunnsprosjekter ofte er. Men jeg tror at når tilførsel av energi, som du viser riktig har sammenheng med oppblomstringen inn i antropocenen, endres til fornybar energi – har følgende potensiale til å forekomme:

          – Demokratiet kan våkne til engasjement for estetiske og praktiske gjennomføringer, hvor ti eller femten betingelser blir oppfylt, snarere enn et eller to punkter på en byråkratisk plan.
          – Lokal energi kan muliggjøre mer demokrati og avsentralisert makt.
          – Jeg er helt enig i at vekst må endre form, svaret mitt er: endres til at pengene representerer reell verdiskapning, som de alltid har skullet representere. Det vil si at økonomisk vekst må bety vekst i verdier i en grundig helhetlig, varig, og bærende forstand. Vi kan endre ukulturen hvor overforbruk er “status” og vekst er fysisk omsetning. Jeg var med i MDG en stund, og de vil “reversere vekst”. Men de er ikke kompetente verken som administratorer eller ledere, til å utføre skiftet på en god måte innen demokratiets/polyarkiets rammer. Derfor er det opp til oss. Når jeg ser all kunnskapen, intelligensen, og de kreative motsetningene her på Steigan.no blir jeg mer oppmuntret enn deg, tror jeg, levevis? Dette kan vi klare, men vi må gjøre det selv. (Vi er i full stand til å feile også.)

          • Thore
            14. september 2017 klokka 11:27

            Hm…at du noensinne har hatt troen på MDG får meg til å le, men jeg kan jo uansett tipse om at jeg ikke ser for meg at Norges el-forskyning skulle representere noe maktsentraliseringsproblem før noen gir den makten bort til EU. Såntsett er det vel heller å ungå at private strømspekulanter får sendt strømmen via sweden for å lure penger ut av landet vi trenger se på som et problem. Myten om overforbruk er komisk, det er veksten på verdensbasis som er problemet, lille norge må en leite frem dette idiotiske foregangslandargumentet for å gjøre relevant da, de gjør det hver gang de går helt tomme

          • Jarl Tollefsen
            14. september 2017 klokka 13:03

            Norge har samme totale co2-utslipp som lille Sverige, lille Kongo (befolkning 82 millioner) og lille Bolivia.
            Det finnes en overklasse som ikke er mer enn noen få prosent av verdens befolkning som står for nesten alle klimagassutslipp, direkte, eller fks ved at man forbruker gjennom import fra Kina (rekk opp hånden, det er oss).

  16. oha000
    9. september 2017 klokka 22:14

    Jeg har svaret på flere innlegg enn det som er kommet på “trykk”. Skjønner ikke hva som har skjedd.

    • Jarl Tollefsen
      10. september 2017 klokka 14:27

      Det skjedde med meg og.. Jeg vet ikke hva det var.

  17. roger
    11. september 2017 klokka 10:49

    Litt OT, men likevel:

    Kan det tenkes at orkanene Harvey og Irma er produsert ved hjelp av Weather Modification programs? Personlig er jeg agnostisk til spørsmålet om det er mulig å modifisere været eller ikke (eller for å si det på en annen måte: Jeg vet for lite om det til å kunne uttale meg om det), men jeg finner følgende artikkel på Zerohedge interessant:

    http://www.zerohedge.com/news/2017-09-10/exposed-fake-manufactured-weather-causes-real-damage-and-shakes-markets

  18. Thore
    14. september 2017 klokka 11:15

    Vil legge til litt om hvordan bilindustrien kan ekspandere til nye markeder ved å selge oss el-biler. Fakta er at oljeindustrien kommer forsøke fortsette selvom vi alt får mindre for olja, å selge dobbelt så mye kan redde noreg fra å gå konkurs. Ser er seg om og litt andre steder enn mange tydligvis gjør vil en finne land der bilmodellene vi hadde på 80 og 90 tallet fortsatt produseres, noen har kjøpt det gamle produksjonsutstyret. Igjen sitter vi med et noe mer overordnet syn på saken, mer enn bare litt som handler om vekst og altså spørsmålene….og det viktigste da, det en må være like smart som meg for å greie besvare, hva slags moral skulle det liksom være å rote seg inn i en verden som går under når en istede kan jobbe for å redde det høyt siviliserte ved å stenge det abdre ute. Vel joda, jeg også vet at det forutsettes en enorm kunnskapsmengde for å greie lese hva jeg sier, det må liksom resonere mot noe slikt, skulle vi ikke ha rett til å redde oss selv feks, eller er det noen som tror det er nok til alle bare en tar fra oss det vi har. Den kloke vil alt forstå hvorfor jeg konstruerte Neonasjonismen som model for tiden vi har ankommet, tiden da gammle sannheter ikke lenger gjelder fordi premissene har endret seg, tiden da proteksjonisme plutselig ble helt ok fordi vidre vekst må ungåes. I pose og sekk er det lett å drømme seg, å derimot være sterk nok til å slippe både selvbedrag og muligens politikere som forsøker bedra folke for litt makt, disse som påberoper seg å skulle bry seg om fremtiden mangler evnen til å ta seg av den, istede er det vel heller nokså kortsiktig egoisme de tar seg av når de forsøker gjøre seg populære på ting vi raskt vil oppdage at ikke går

Legg inn en kommentar