Taliban i USA

0
Taliban sprengte Buddahstatuene i Bayam. Til høyre fjerning av en statue i Baltimore, USA

I USA står striden om statuer. I Charlottesville sto striden om en statue av general Robert E. Lee. Et minnesmerke over sørstatssoldater i Durham i North Carolina ble revet ned av demonstranter. Fire minnesmerker knyttet til sørstatene ble fjernet i nattens mulm og mørke i Baltimore. Dette er en ny vri på et gammel tema: billedstorming eller ikonoklasme. Og tanken går fort til Talibans sprenging av Buddahstatuene i Bamyan i Afghanistan i 2001. Og vi er ikke de eneste som trekker den forbindelsen. Det samme gjøres i New York Times.


Denne kommentaren er fra 2017. Den er vel så aktuell i dag, så vi publiserer den på nytt til glede for gamle og nye lesere.


Billedstorming i historien

Gang på gang i historien har ødeleggelse av statuer og andre historiske minner spilt en viktig politisk rolle. Vi kan lese om det i Bibelen. I Fjerde Mosebok 33:50-52 heter det: «Herren talte til Moses på slettene i Moab, ved Jordan, rett imot Jeriko. Han sa:Tal til israelittene og si til dem: Når dere går over Jordan og inn i Kanaan-landet, skal dere drive ut alle som bor i landet, og ødelegge alle gudebildene deres. Dere skal ødelegge alle de støpte bildene deres og utslette offerhaugene.»

Da de kristne hadde for vane å ødelegge hedenske templer, statuer og minnesmerker. Og i perioder har billedstormerne hatt stor makt i kristenheten. Særlig i Bysants på 700-tallet var det harde kampanjer mot bruk av bilder og statuer. Med reformasjonen kom en ny runde med billedstorming. Protestantene Calvin og Zwingli tok sterkt til orde for å forby helgenbilder, og på 1500-tallet var det flere opprør av billedstormere.

Olav Haraldson taler til bøndene på Hundorp etter at Kolbein sterke hadde knust Torsstatuen

Den første kjente billedstormeren i norsk historie var Kolbein sterke som slo ned gudestatuen av Tor på tunet til Dale-Gudbrand, så «det flaug ut myser så store som kattar liksom og firfisler og ormar.»

Den neste kjente ikonoklasten var en fjern forfar av undertegnede, biskop Jens Pedersen Schjelderup, som var den første protestantiske biskopen i Bergen, og som var den som sørget for å fjerne helgenbildene i kirkene i byen.

Både Bibelen og Koranen har vers som inneholder bildeforbud, men bildeforbudet blir oppfattet mer absolutt i islam. I Bibelen finnes bildeforbudet til og med i en av versjonene av de ti bud (2. mosebok 20:4.)

Billedstormerne i islam har hatt bedre arbeidsforhold, siden forbudet også er strengere. Det går fra fjerning av bilder i den hellige Ka’abaen i Mekka til en pågående kampanje for å ødelegge tidligislamske kulturminner i Saudi-Arabia.

IS ødelegger statuer i museet i Mosul

Taliban og Den islamske staten

Taliban sprengte som nevnt Buddahstatuene i Bamyan i 2001. Dette var naturligvis for å utrydde viktige spor av før-islamsk kultur. Den islamistiske bevegelsen Ansar Dine ødela sufihelligdommer fra 1500-tallet i Timbuktu i 2012.

Kanskje mest ekstreme i sin billedstorming og sin utryddelse av kulturminner har Den islamske staten vært. De har ødelagt kulturminner over alt, mest kjent er ødeleggelsene deres i Mosul og Palmyra. De har tilintetgjort uerstattelige kulturminner fra 3000 år tilbake og gjort verden en god del fattigere av den grunn.

Den kinesiske kulturrevolusjonen

Også under Den kinesiske kuturrevolusjonen ble det ødelagt mange religiøse og verdslige kulturminner. I likhet med i dagens USA var begrunnelsen politisk. Man ville utrydde sporene etter undertrykkerne og rense kulturen for uønskede elementer. Det er ikke noen prinsipiell forskjell på argumentene for å fjerne statuer av sørstatsgeneraler og de som ble brukt for å fjerne bilder og statuer av kinesiske føydalherrer.

Naturligvis var det også billedstorming og statuevelting i Sovjetunionen, og i Polen, Ukraina og andre deler av Øst-Europa i dag.

En statue av Lenin blir ødelagt i Kiev

En farlig og risikabel vei

I romanen 1984 beskriver George Orwell hva utryddelsen av fortida gjør med et samfunn:

«Every record has been destroyed or falsified, every book has been rewritten, every picture has been repainted, every statue and street building has been renamed, every date has been altered…History has stopped. Nothing exists except the endless present in which the party is always right».

Og det er også det som er hensikten. Utryddelsen av minnene som tidligere tider plasserer enorm makt i hendene på de menneskene som sitter igjen med definisjonsmakt. Eller som Oliver Stone sier i en kommentar:

«1984 is here. We are there. The only thing they have not yet done is to erase history … there are still people who remember things,» he said. «One week it is terrorism [that dominates the headlines], the next week Putin and the next Korea.»

It was, Stone said, «just like Hate Week in 1984, where the name of the country and the face of the leader changes halfway through a rally. They are doing it now and getting away with it.»

Og når man først begynner slik utrenskning av historien, hvor slutter man? Man river ned Robert E. Lee, javel, men hvorfor ikke Thomas Jefferson? Han var jo også «white supremacist» og slaveeier. Og hvorfor ikke George Washington og resten av «the founding fathers»?

Og i Norge? Først må vi jo ta nazisten Knut Hamsun. Men hvorfor ikke også Fridtjof Nansen mens vi er i gang? Han var hvit mann, høyreorientert og lot Vidkun Quisling jobbe for seg. Og Henrik Ibsen, hvit mann som han jo var.

En ny borgerkrig?

Svært mange i USA snakker om faren for «en ny borgerkrig». En skal ikke lete lenge for å finne slike advarsler, også i nettaviser som Huffington Post og Foreign Policy.

Skal man snakke om en ny borgerkrig, bør man være klar over hvor forferdelig den historiske borgerkrigen var. Vi snakker om en krig som krevde opp mot en million menneskeliv, og som førte til vanvittige ødeleggelser. Det er vanskelig å forestille seg noe liknende i vår tid.

Men det er alvorlig nok for USA som stat. Amerikanere lever på historien om en nasjon som har forent seg etter borgerkrigens sår, og som har klart å bygge bruer over de historiske konfliktene. Disse statuene og monumentene er en del av dette kompromisset. Men USA er ikke lenger land of the free, home of the brave, men et land der titalls av millioner lever i en fattigdom på tredjeverdennivå, mens en bitteliten klasse av oligarker raner til seg det meste.

Økonomisk og som supermakt er USA på vei ned. Hvis også den kulturelle enheten sprekker, slik den nå ser ut til å gjøre, vil det kunne bli ganske alvorlig. Det finnes allerede lovforslag i California og andre stater om å bryte ut av føderasjonen.

Pentagon har allerede utviklet nye operasjonsregler som baner vei for å bruke militære styrker innenriks.

Den nye regelen sier:

”Føderale militære kommandanter har autoritet til i ekstraordinære omstendigheter, når det ikke er mulig å sikre seg forhåndsgodkjenning fra presidenten og når rette lokale myndighet ikke er i stand til å kontrollere situasjonen, å sette inn styrker i aktiviteter som er nødvendige for å slå ned omfattende, uventet sivil uro.”

USA likner mer og mer på Romerriket i sin siste fase. Barbarene vinner krigene langs grensene, økonomien svikter, gjelda går til himmels, valutaen er i fare, infrastrukturen går i stykker og blir ikke vedlikeholdt, og borgerne slutter å tro på de felles mytene.

 


Les også: Sverige og Fahrenheit 451

«No-platforming» og kampen mot ytringsfriheten


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

Forrige artikkelSorgarbeid: Tyske beklagelser over svekket forhold til USA
Neste artikkel– Modernisering av vannkraftverk gir mer fornybar energi uten nye naturinngrep
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).