Øystein Heggdal og troen på at teknologiske fix vil redde verden

0

Av Erik Plahte.

Øystein Heggdal langer ut mot dommedagsprofeter – fra Malthus til i dag – som har hevdet at verdens matforsyning vil bli utilstrekkelig og at verden står overfor ressurskriser på flere områder (Klassekampen 4. august 2017). Han harselerer med den kjente «The Limits to Growth» – på norsk «Hvor går grensen?» – fra 1972 med bl.a. Jørgen Randers som en av forfatterne. Datamodellen de bygde på, kunne de ha spart seg, skriver Heggdal, «for den fant ut det samme som Malthus på slutten av 1700-tallet: Enden er nær, ressursene uttømmes, vi blir fattigere, veksten er eksponentiell og ressursene utvikles bare lineært».

Som mange sikkert kjenner til, påsto Thomas R. Malthus i 1798 at matproduksjonen i verden bare ville øke lineært mens folketallet ville øke eksponentielt. Før eller seinere ville folketallet øke raskere enn matproduksjonen og føre til hungersnød. Malthus levde før kapitalismen slo gjennom, og kunne selvsagt ikke forutse den eksponentielle økonomiske veksten som kapitalismen med sitt evige vekstkrav førte til.

Feilslått kritikk av «The Limits to Growth»

Heggdal gir en temmelig sleivete omtale av «The Limits to Growth».  Historien har vist at «alle disse folkene har tatt feil», skriver han og fortsetter: «Den store tankefeilen de begår, er å tro at verden er lineær og statisk. Men vi mennesker er alt annet enn lineære og statiske.»

Trodde forfatterne av «The Limits to Growth» at verden er lineær og statisk? Tvert imot, modellen de utvikla, er basert på at viktige sammenhenger nettopp ikke er lineære.

«The Limits to Growth» bygger på en enkel kjensgjerning som Heggdal ser ut til å ha glemt fullstendig: Jorda er begrensa, alle materielle råstoffer og ressurser forekommer bare i begrensa mengder. Når forbruket av viktige råstoffer øker eksponentielt og kildene snart er uttømt, må veksten før eller seinere avta.

«Det nåværende verdenssystems åpenbare mål er å produsere flere mennesker og mer av goder (mat, materielle gjenstander, ren luft og vann) pr person», skriver de, og konkluderer med at «hvis den nåværende tendens med hensyn til veksten i folketall, industrialisering, forurensing, matproduksjon og uttømmingen av ressurser fortsetter uten forandringer, vil grensene for den økonomiske vekst på denne planeten bli nådd en eller annen gang i løpet av de kommende hundre år.» Men dette var ingen dommedagsprofeti. «Det er mulig å endre disse veksttendenser og etablere en økologisk og økonomisk likevekt som kan holdes ved like langt inn i fremtiden», konkluderte de også. Forfatterne så optimistisk for seg «en periode med store omlegninger – omlegning fra vekst til global likevekt». Konklusjonene deres har bare blitt enda mer brennaktuelle enn i 1972. Mye tyder på at de langt på veg hadde rett. I dag framstår både metoden, vurderingene og konklusjonene i boka som framsynte og framskredne.

Nitrogensyklusen som Heggdal ikke nevner

Men for Heggdal er det ikke noe problem at Jorda er begrensa. «Vi lager ressurser der ingen andre skapninger i verden har hatt mulighet», skriver han og avslutter med at han ikke fatter at «noen med kjennskap til det forrige århundret fortsatt ikke ser hva vi mennesker er gode for». Vi ser daglig skremmende eksempler på hva menneskene «er gode for» i form av krig, klimaendringer, miljøproblemer og menneskeskapte hungerkatastrofer som burde fått Heggdal til å moderere synspunktene sine en tanke. For han innebærer teknologiske framskritt derimot at alle problemer med knappe eller minkende ressurser etter hvert blir løst ved stadig nye teknologiske fixer.

Heggdals viktigste eksempel er at på begynnelsen av 1900-tallet ble det klart at forekomstene av guano – ekskrementer fra fugl – var i ferd med å ta slutt, noe som ville få katastrofale konsekvenser for verdens matproduksjon. Naturgjødsel i form av guano var ikke lenger nok til å fø Vestens voksende befolkning. Guanoen var den viktigste kilden til nitrogen, som plantene er helt avhengig av. Problemet ble løst da det tidlig på 1900-tallet ble mulig å spalte nitrogenmolekylene i lufta og produsere ammonium (NH3), først ved lysbueprosessen til Birkeland og Eyde, seinere ved Haber-Bosch-prosessen.

Siden atmosfæren inneholder 78% nitrogen, er det nok å ta av. Men hvor mange andre råstoffer som vi trenger for å «lage ressurser» forekommer i slike overdådige mengder? Knapt noen. Spør bare forskerne ved Stockholm Resilience Centre som har identifisert ni planetariske grenser som verden må holde seg innafor for å unngå omfattende miljøkatastrofer. En av dem er nettopp knytta til nitrogen – og dessuten fosfor som er et av Heggdals andre eksempler. For begge er grensa forlengst sprengt. Hvordan kan dette henge sammen?

Gjennom hele Holocen – tida etter siste istid – har forholdene på Jorda vært temmelig konstante, og naturlige fysiske og kjemiske prosesser har gått i kretsløp. Slik sirkulerer f.eks. nitrogenet:

Nitrogensyklusen skjematisk framstilt. Kilde: Wikipedia.

Heggdal har åpenbart ikke fått med seg at når menneskeprodusert, reaktivt nitrogen tilføres utafra, forstyrres denne syklusen slik at alt nitrogen ikke lenger sirkulerer, men akkumuleres, hoper seg opp. Plantene klarer ikke nyttiggjøre seg alt dette nitrogenet. Overskuddet havner i innsjøer, vassdrag og havet og i atmosfæren. Følgene er sur nedbør, forsuring av havet, gjengroing i ferskvann og saltvann, giftvirkninger på fisk, dyr og mennesker. Ozonlaget brytes ned av lystgass, N2O, som dessuten er den viktigste klimagassen nest etter CO2 og metan. Siden 1600 har mengden reaktivt nitrogen (alt nitrogen som ikke eksisterer som stabilt N2 i atmosfæren) økt med nesten 50%. Men Heggdal ser bare forsida av medaljen, økt matproduksjon (men hvor lenge?).

Det som skjer med nitrogenet, er et typisk mønster. Fosfor er livsnødvendig for alt liv og gjennomløper i likhet med nitrogen et naturlig kretsløp. Men kravet om stadig økonomisk vekst gjør at stadig større mengder fosfor må tilføres dyrkingsjorda utafra ved gjødsling. Det fører til at de naturlige forekomstene av fosfor er i ferd med å tømmes. Fosforet havner i stedet i havet og skaper store miljøproblem.

Kretsløpsprosesser fortrenges av enveisprosesser

Den teknologiske utviklinga under kapitalismen drives av kravet om profitt. Kapitalen må vokse. Uten utbytte, overskudd, er det ingen vits i å investere. Ingen kapitalist investerer for å løse sosiale problem eller for å skape et likevektsamfunn. I en likevektøkonomi er det jo ingen penger å tjene. Tvert imot, han investerer for å tjene mere penger som han kan investere for å tjene mere penger. Kapitalisten høster av naturen, stadig mer, uten hensyn til at ressurser utarmes og kretsløpsprosesser bryter sammen og må støttes med å tilføre innsatsmaterie utafra.

Enhver kretsløpsprosess som danner grunnlag for profitt, blir til slutt for liten og må bakkes opp med enveisprosesser der stoff fjernes fra et sted, brukes og akkumuleres et annet sted. Lagrene av olje og gass tømmes for karbon som i stedet hoper seg opp i atmosfæren som CO2 og som plast i havet. Dette skjer i økende omfang. Viktige stikkord er fossile brennstoff og karbon, nitrogen, fosfor, vann, plast, biocider og pesticider, økosystem, biodiversitet, …

I moderne monokulturelt industrilandbruk er de naturlige prosessene fullstendig fortrengt. Hensikten er å maksimere det økonomiske utbyttet. De samme vekstene dyrkes år etter år på enorme områder. Monokulturelt landbruk utarmer jorda uten å gi noe tilbake. Løsninga er å pøse på med kunstig vanning, kunstgjødsel, herbicider og pesticider. Det er økonomisk lønnsomt – så lenge det går.

Egentlig er ikke dette så krevende å innse. Jorda er begrensa. En kretsløpsprosess kan gå «til evig tid» så lenge solenergien som driver den, vedvarer. Men en enveisprosess må før eller seinere ta slutt. Enten fordi forrådene utarmes, fordi det er grenser for hvor mye som kan akkumuleres eller fordi de akkumulerte mengdene forstyrrer andre kretsløp og fører til miljøskader og problemer.

Kapitalkreftene respekterer ikke naturens grenser

Når ressursbruken stanger mot ei grense på et eller annet område, kan en sjølsagt håpe eller tro at en ny teknologisk fix løser problemet. Det kan jo hende. Men når dette skjer på område etter område og i stadig større omfang, uten begrensinger, og dette krever jo den kapitalistiske økonomien, får det globale konsekvenser. Den stabile tilstanden Jorda har vært i etter siste istid og som har vært forutsetninga for at vår sivilisasjon har kunnet utvikle seg, finnes ikke lenger. Holocen er avløst av Anthropocen. Miljø og klima er ikke lenger stabile, og ingen veit hvilken framtid vi går inn i. Det haster med å erstatte vekstøkonomien med en likevekstøkonomi. I en slik økonomi har slik tenkning som Heggdal presenterer ingen plass.

I likhet med foregangsmenn og -kvinner som Karl Marx, Rachel Carson og Barry Commoner skjønte forfatterne av «The Limits to Growth» dette for snart femti år siden. De brukte et annet språk, men innsikten deres var grunnleggende riktig. Øystein Heggdal ligger litt etter, for å si det pent. Der deler han skjebne med vår tids politiske ledere som verken kan eller vil skjønne at det er selve det økonomiske systemet, ikke dårlig politikk, som er det grunnleggende problemet. Det er på tide å innse at problemet stikker djupere enn å velge mellom parti A og parti B i stortingsvalget.

———————————————
Alle sitater fra «The Limits to Growth» er fra den norske utgaven: D.H. Meadows m.fl. «Hvor går grensen?», Cappelen, Oslo 1972.

Forrige artikkelTorturist fra vestlige mediers helter «Den frie syriske armé» stilt for retten i Tyskland
Neste artikkelKan vi leve med EØS-avtalen?