Kissinger, den utrettelige dommedagsprofeten

0
Henry Kissinger (CC Wikimedia/Remy Steinegger)

Av Diana Johnstone / AHT

94 år gamle Henry Kissinger utformer ikke lenger politikk, men hans uttalelser gir oss en antydning om hvordan hans etterfølgere i Washington tenker. I en lang artikkel den 2. august, greide han ut om ulike emner, inkludert Midtøsten, hvor han svært omstendelig ikke skriver om sakens kjerne. Han nevner ikke Israel en eneste gang.


Denne artikkelen av Diana Johnstone ble først publisert på norsk av Midt i fleisen


Det virker som om IS snart vil lide nederlag, noe som bekymrer han. «De fleste maktene som ikke er IS, inkludert sjiamuslimske Iran og de ledende sunni-statene, er enige om behovet for å ødelegge den,» bemerket han. De fleste, men kanskje ikke alle. Israels holdning er tvetydig, for å si det forsiktig, siden IS har vært meget effektivt i å skape kaos i arabiske land og gjøre grensene mellom Irak og Syria uklare. Dette er et skritt nærmere oppstykkingen av disse arabiske nasjonalistiske statene i små rivaliserende ministater, som vil gjøre Israel til den dominerende makten i regionen.

Henry Kissinger (CC Wikimedia/Remy Steinegger)

Uten IS, hva vil skje? «Men hvilken styre skal arve dens territorium? En koalisjon av sunnier? Eller en innflytelsesområde dominert av Iran?» Han tar det for gitt at de relativt multireligiøse statene i Irak og Syria ikke kan gjenopprettes. Regionen må være dømt til å for alltid være en slagmark i den religiøse krigen mellom sjiaer og sunnier.

Når israelske ledere ser på at de to sidene drepe hverandre, har alltid vært en trøst at det styrker Israel. Men denne fordelen (ikke nevnt av Kissinger) ville gå tapt hvis krigen ble vunnet av den ene av sidene. «Hvis IS-territoriet er okkupert av Irans revolusjonsgarde eller sjia-styrker opplært og ledet av den, kan resultatet bli et territorielt belte som strekker seg fra Teheran til Beirut, noe som kunne markere fremveksten av et iransk radikalt imperium.»

Man kan spørre på hvilken måte iransk påvirkning nødvendigvis utgjør et «radikalt imperium», og hvordan dette ville være verre enn den enorme strekningen av radikal saudisk innflytelse fra Balkan til Filippinene, finansiert av petrodollaren. Men USA greier ikke la historiens gang skje uten å forsøke å manipulere den. Vesten (som i hovedsak betyr Washington og Tel Aviv) «må avgjøre hvilket utfall som er forenlig med en framvoksende verdensorden og hvordan [Vesten] definerer den. [Vestlige land] kan ikke forplikte seg til et valg basert på abstrakte religiøse grupperinger, siden de selv er delte. Støtten må sikte på å skape stabilitet og være imot enhver gruppe som truer stabilitet.»

Hva er stabilitet? Det er ikke fred. I beste fall kan det kalles en «maktbalanse». I praksis er den USA-fremmete «stabiliteten» en omskrivning for «la dem fortsette å drepe hverandre og sørge for at ingen av sidene vinner.» Denne politikken lå bak USAs støtte til Saddam Husseins aggresjon mot Iran, i en lang krig, åpenbart med tankegangen «la dem drepe hverandre.» Da slaktingen sluttet, belønnet USA Saddam med å bombe og til slutt invadere hans land, for deretter å henrette ham.

Et annet navn for den samme strategien er «å la dem spille på like vilkår», som ble brukt til å rettferdiggjøre støtten til den muslimske siden i Bosnia. Dette var for å hindre serberne fra å vinne og avslutte krigen på vilkår som i det vesentlige var de samme vilkårene som USA til slutt aksepterte. I mellomtiden døde tusenvis.

Så lenge USA forsøker å oppnå «stabilitet» i Midtøsten, vil den gjensidige slaktingen fortsette mens Israel ser på, og den amerikanske kongressen vil vedta resolusjoner mer eller mindre skrevet av den israelske lobbyen.


Med velvillig tillatelse fra forfatteren. Diana Johnstone (f. 1934) er en amerikansk politisk forfatter basert i Paris. Hun fokuserer primært på europeisk politikk og vestlig utenrikspolitikk. Hun skriver bl.a. for Counterpunch, og har skrevet mange bøker, som Fools’ Crusade: Yugoslavia, NATO, and Western Delusions,  Queen of Chaos: the Misadventures of Hillary Clinton og  From MAD to Madness: Inside Pentagon Nuclear War Planning.

Forrige artikkelBare tullinger tror på det USAs regjering sier om Nord-Korea
Neste artikkelDet var ingen «Russiagate», men en lekkasje fra innsida