Foreign Policy: – Vesten undervurderte Assad

0

De fleste vestlige politikere uttalte tidlig under krigen i Syria at konflikten bare kunne løses dersom Bashar al-Assad gikk av. Mange trodde også at hans regjering ville falle innen kort tid. Dette skriver Nicolaos van Dam i det innflytelsesrike USA-magasinet Foreign Policy.

En av dem som hadde slike ideer var Jan Egeland som sa: «President Assad kommer ikke til å holde flere nyttårstaler» (Dagens Næringsliv, 27. april 2011).

van Dam skriver i Foreign Policy:

Forskjellige ambassadører i Damaskus forventet Assad ville være borte innen sommeren 2012. Det syriske regimets styrke ble fullstendig undervurdert, delvis av uvitenhet og mangel på kunnskap om det syriske regimet, samt på grunn av malplassert optimisme.

Akademikere, journalister og politikere som mente at det var en realistisk sjanse for Assad-regimet ville overleve i lengre tid, eller som trakk den moralske legitimiteten til den påstått «fredelige» motstanden i tvil, løp en risiko for å bli anklaget for å være pro-Assad – eller til og med å være mot demokrati. Ideologiske argumenter har mange ganger overstyrt de realistiske. Til og med De forente nasjoner og dets spesielle utsendinger til Syria ble fra tid til annen anklaget for å være pro-Assad etter hver minste handling som kunne tolkes som å ikke være mot Assads interesser.

Det van Dam og FP her beskriver er den gruppetenkninga som vestlige politikere og medier har stått for, og som har vært nesten enerådende i Norge. Når slik gruppetenkning tar makta, vil enhver som trekker den i tvil, fort bli stigmatisert og utstøtt, slik FP beskriver. Dette er en god beskrivelse også av situasjonen i Norge.

I begynnelsen av desember 2012 hadde USA bestemt seg for å satse på den såkalte Nasjonalkoalisjonen som sitt kort for å styrte president Bashar al-Assad og gjennomføre regimeskifte i landet. Derfor gjorde også den norske rødgrønne regjeringa det samme. Daværende utenriksminister Espen Barth Eide uttalte på regjeringas nettsider:

– Nasjonalkoalisjonen for de demokratiske og revolusjonære kreftene i Syria samler opposisjonen i kampen for et demokratisk styre. Norge anser i dagens situasjon Nasjonalkoalisjonen som den legitime representanten for det syriske folket.

Eide proklamerte altså Norges støtte til Nasjonalkoalisjonen, ei gruppering som ikke var valgt av noen og som ikke hadde noen ryggdekning i FN, men derimot i USA og NATO. Her i VG. Her i NRK. Fra da av har Norge vært part i en krig som har drept noen hundretusen mennesker, drevet 12 millioner på flukt og redusert millionbyer til grushauger. Bare tre dager seinere sørget Eide for at Norge innførte sanksjoner mot Syria. Disse hadde heller ingen forankring i FN, men altså i USA og NATO. Sanksjoner er økonomisk krigføring og har til hensikt å gjøre livet mest mulig ulevelig for innbyggerne i det landet som rammes. Sanksjoner dreper! Og det har jo Norge i høy grad bidratt til.

Millionmarsjen i Damaskus 2011 med et 2,3 km langt syrisk flagg. Demonstrasjonene til fordel for Assad var kjempestore, men ble oversett i Vesten.

Foreign Policy innrømmer videre:

But was there any guarantee that arms provided to others would not end up in the hands of Islamists and jihadis? And were the arms really intended to help topple the Assad regime? Or was providing arms mainly intended to help the opposition in defending itself? Or mainly to fight the Islamic State, the Nusra Front, and other jihadi organizations? Was it a humanitarian gesture? No clear U.S. or EU strategy was visible, except that defeating the Islamic State became the priority.

Meanwhile, more radical Islamic groups had become stronger than the relatively moderate Free Syrian Army (FSA). Countries like Saudi Arabia and Qatar focused their support also on Islamist armed organizations like Ahrar al-Sham and Jaysh al-Islam.

Altså innrømmer man ikke bare at Vesten ikke bare hadde en fullstendig feilaktig vurdering av situasjonen i Syria og støttet grupperinger som ikke hadde noen som helst folkerettslig legitimitet, men det innrømmes også at de samme vestlige lederene allierte seg med jihadister og terrorister og bidro til å væpne dem.

Enhver som har fulgt for eksempel steigan.no i denne perioden er godt kjent med dette. Det nye er at dette også synker inn i et magasin som FP, som står så nær maktsentrene i Washington. Men når vil denne innsikten begynne å trenge gjennom i det politiske miljøet i Norge, eller i norske medier?

Den såkalte opposisjonen i Syria trodde at Vesten kom til å intervenere militært, og dette oppmuntret dem til mer krig. Men Vesten var til slutt ikke villig til å ta den politiske og militære risikoen som en full krig ville innebære, så man fortsatte med en politikk som bare stimulerte til mer ødeleggelse, hundretusener av tapte menneskeliv og en flyktningestrøm som verden nesten ikke har sett maken til etter 2. verdenskrig.

Det er god grunn til å hevde at Vestens ønsketenkning og feilvurderinger i seg sjøl har vært en sterk driver for krig. Og slik har man ødelagt et land og skapt enorme lidelser, uten å ta det moralske ansvaret for hva man har gjort.

Når nå den syriske armeen beseirer jihadistene i det østlige Syria og frigjør store områder som har vært under terroristenes kontroll i fire år, har ikke vestlige ledere stort annet å gjøre enn å være tilskuere.

Men ikke en gang nå klarer vestlige ledere, og ei heller norske politikere å innrømme at de har tatt feil eller å sørge for en raskest mulig avslutning av krigen.

Forrige artikkelNytt flykjøp: Norge dras enda tettere inn i USAs krigsforberedelser
Neste artikkelUSAs ambassade om Barth Eide: sleip som en rev, fremmer egne interesser, men nyttig for USA
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).