Et alternativt perspektiv på kampen i Syria

0

Av Johan Petter Andresen, medlem av Rødt

Det pågår en diskusjon på steigan.no om den kurdiske bevegelsen og dens rolle i Syria. Diskusjonen går i stor grad på hvordan kurdernes kamp i Syria vil bli påvirket av kampen mellom imperialistmaktene, og om kurderne risikerer å bli redskaper for særlig USA og Israel i deres kamp for å splitte opp Syria. Johan Petter Andresen drøfter dette spørsmålet og han ser også på programmet og politikken til PYD.


 

Når borgerkrigen i Syria omtales, synes jeg at det lett blir til at den revolusjonære bevegelsen og de demokratiske kreftene som er alliert med dem enten blir utelatt fra likningen eller overflatisk behandla. Slik jeg ser det er det et avgjørende spørsmål. Skal demokrater og anti-imperialister i Norge aktivt støtte de revolusjonære i Syria? Eller skal vi bare forsvare Syrias suverenitet mot utenlandsk og imperialistisk innblanding og intervensjon?

PYD

Democratic Union Party, som på tyrkisk forkortes til PYD ble danna i Syria i 2003. Partiet har hatt ledelsen i Nord Syria siden 2012. Er så partiet PYD et revolusjonært parti i gagnet, og ikke bare i navnet? Så vidt jeg kan se finnes det nok av artikler fra alle mulige kilder som skildrer endringene i de områdene der PYDs politikk dominerer. Her utvikles både nye former for folkestyre, religionsfrihet, språklig likestilling, kvinnefrigjøring og nye kollektive eieformer i økonomien. Det vil ikke si at det ikke foregår overgrep og at ikke denne nye samfunnsformen er full av motsetninger og problemer Men hovedsida er lovende, synes jeg.

Det er likevel all grunn for anti-imperialister til å stille spørsmål ved strategien og taktikken til PYD. Jeg skal gå løs på to spørsmål, Syrias enhet og USA-imperialismen.

Splitte Syria

PYD påstår at de ikke vil danne en egen stat, men beholde Syria som en føderativ stat. Er dette sant i praksis? I Nord Syria der PYD er den dominerende politiske og militære kraften (gjennom hærene YPG og YPJ) har man etablert en egen «sosial kontrakt» som likner mye på en grunnlov. PYD sier også at de aldri vil tillate andre militære enheter enn egne til å forsvare dette føderale autonome området. Har de da ikke i realiteten allerede oppretta en stat? Jeg synes at svaret er opplagt. De har oppretta det meste som skal til for at dette skal kunne kalles en stat. Hvorfor kan de da hevde at de ikke vil splitte Syria? Jeg oppfatter at det som de i praksis sier (og gjør), er at de kjemper ideologisk, politisk og militært for at hele Syria skal ha deres styringsform. Altså når de er ferdige med å nedkjempe IS militært i Syria, vil de fortsette kampen for å omdanne Syria til en demokratisk føderasjon etter mal fra den Nord-Syriske føderasjonen. Naturligvis vil de helst vinne fram i forhandlinger med de andre politiske kreftene i Syria. Men alt tyder på at de Al Qaida allierte kreftene, ulike jihadistgrupper og de tyrkisk støtta kreftene i Tyrkia absolutt ikke vil ha mer demokrati, kvinnefrigjøring og autonomi. Da er spørsmålet om de kan få til en eller flere kompromisser med Assad regimet. Hittil har Assad vært helt avvisende til enhver form for autonomi for kurdiske områder. Og regimet har en diktatorisk historie med tanke på undertrykking av kurderne og annen demokratisk opposisjon. Derfor er det mest sannsynlig at det vil bli en langvarig frigjøringskamp, både militær og ikke-militær, når IS er nedkjempa, men hvordan den konkret vil arte seg er naturligvis umulig å spå fordi de ytre maktene har avgjørende virkning.

En ulovlig USA-base i de kurdiskkontrollerte områdene i Syria

USA-imperialismen

Dette bringer oss over på neste spørsmål: USA-imperialismen. PYD og den militære enhetsfronten SDF (Syrian Democratic Forces) som består av YPG, YPJ og en haug med ikke-kurdiskdominerte militser samarbeider med USA i kampen mot IS og om kort tid vil IS sin hovedstad, Raqqa, falle. PYDs politikk er da at lokalbefolkningen skal ta hovedansvaret både for det framtidige forsvaret og ledelsen av byen. Slik gikk PYD fram i Manbij i nord etter frigjøringa fra IS. Der er kurderne en minoritet. PYD vil naturligvis jobbe politisk i de frigjorte områdene for sin politikk. Men en grunnidé i deres ideologi er at lokalbefolkningen må beskytte og organisere seg sjøl (demokrati nedenfra).

Etter Raqqa

Men hva med verdens største militærmakt når IS er nedkjempa? Vil PYD vende sine våpen mot USA og be dem pelle seg over grensa til Irak? Neppe. Og hvorfor ikke? Det er minst tre grunner til det: Russland, Tyrkia og Assad. Den Nord-Syriske føderasjonen får noe betinga støtte til å beskytte seg mot Tyrkia av Russland i det vestligste området Afrin og har fått til en avtale med Russland om at Assads soldater skal utgjøre en buffer mellom den tyrkisk kontrollerte enklaven vest for Manbij og sjølve Manbij. Dette har, inntil videre vært et viktig hinder mot videre inntrenging inn i Syria fra Tyrkias side. Folkene i Midtøsten har vært utsatt for imperier, har vært underlagt kolonimakter som har diktert kunstige statsgrenser og har blitt utsatt for den ene okkupasjonen etter den andre. De har et annet perspektiv på å forholde seg til okkupanter og imperialiststater enn vi. De må håndtere dem som makter som stadig er til stede. USA, Russland, Tyrkia, Iran og en del europeiske land har militære styrker i landet ut fra egne interesser, da må PYD spille på de mange motsigelsene mellom disse. De kan ikke være mot alle samtidig og i enhver sammenheng. De må bruke taktisk kløkt. De må skaffe seg så mange venner som mulig, og så få fiender som mulig. – Og det er ikke lett for en (våpenmessig) spurv i tranedans. Men nettopp fordi de satser på massemobilisering og ser langsiktig på kampen har de (og jeg) trua på at folkemakt og kvinnefrigjøring etter hvert vil seire.

Solidaritet eller avventende skepsis?

Jeg skjønner godt at demokrater og anti-imperialister er fulle av skepsis. I løpet av de siste 50 åra har vi sett den ene frigjøringsbevegelsen etter den andre seire militært, men likevel tape freden og bli integrert i den internasjonale kapitalismen som en ny del av den lokale overklassen. Og det er ikke gitt at det skal gå bra med PYD heller. Det er ingen enkel situasjon de befinner seg i. At det kan gå til helvete betyr ikke at det må gå til helvete. Og det er liten tvil om at folkemakta styrker seg i Nord Syria for tida. Si nå at demokratiet skulle seire i Syria som helhet om noen år. Da vil det være riktig å spørre: hva gjorde vi for å støtte de kreftene som gikk i bresjen for et nytt demokrati i Midtøsten? Var vi skeptisk avventende? Holdt vi oss for nesa og pekte på uhellige allianser? Eller ga vi politisk, økonomisk og organisatorisk støtte samtidig som vi beholdt vår sjølstendige og kritiske blikk på mulige fallgruver?

 

En svært forkortet versjon av denne artikkelen er trykt som leserinnlegg i Klassekampen.

Les andre artikler om Kurdistan på steigan.no.

 

Forrige artikkelGoogle vil ha førerløse biler, men vil vi det?
Neste artikkelDen islamske staten er påført mange viktige nederlag til stor bekymring for Saudi-Arabia