Elbilene har riper i lakken

0
Frederic Hauge og Bellona har betydd mye for statusen til elbilen i Norge. Her Hauge med en Tesla sport.

Etter at Frederic Hauge og Bellona har velsignet elbilene og gjort dem til et miljøikon har det omtrent vært umulig å få en kritisk diskusjon om elbilen i Norge. Norge er uten sammenlikning det største elbilmarkedet i verden, både i andelen av totalmarkedet og i forhold til folketallet. Og norske myndigheter har gitt elbilene subsidier og fordeler som knapt noen annen industrisektor har maken til. 

Men Norge er også det eneste landet i Europa som har et overskudd av fornybar og i prinsippet evigvarende vannkraft å øse av. I andre europeiske land er det helt annerledes.

EU lever i energifattigdom. Unionen er fullstendig avhengig av stor import av olje, kull og gass. Kilde: BP

Frankrike vil forby diesel- og bensinbiler etter 2040. Bilindustrien satser enormt på elbiler og land etter land ønsker å fase ut biler basert på diesel og bensin. Men ingen aner hvor strømmen til denne gigantiske flåten med elbiler skal komme fra.

Det mediene og politikerne ser ut til å glemme er at elektrisitet ikke er en energikilde, men en energibærer. Strømmen til å drive elbiler må komme et eller annet sted fra. Kjernekraftverkene står for 75% av Frankrikes strømproduksjon, så en elbil i Frankrike går de facto på atomkraft.

En elbil i Tyskland er og blir en kullbil, uansett hvor mye den hypes. I Storbritannia er det etter myndighetenes tall over 2,3 millioner familier som må velge mellom å spise seg mette eller å holde seg varme om vinteren. Det er vanskelig å se for seg at de vil kjøpe seg en elbil.

Globalt kommer 68% av strømmen fra kullfyrte kraftverk, så globalt er den «reine» elbilen 68% kulldrevet. Norge er nummer én i verden når det gjelder elbilenes andel av markedet (29,1%). Nummer to er Nederland (6,4%), men i Nederland er det plugg-inn hybrider som gjelder, og fra 2015 til 2016 ble omsetninga av disse bilene halvert.

Selv en så innovativ industrinasjon som Tyskland ligger langt bak oss. I 2015 hadde Norge 84.000 elbiler, mens Tyskland med 17 ganger så mange innbyggere bare hadde 48.000. Tyskland med sin berømte Energiewende er ikke en gang blant topp 10 i verden i markedsandel.

Frederic Hauge og Bellona har betydd mye for statusen til elbilen i Norge. Her Hauge med en Tesla sport.

Elbilen er ei blindgate dersom det er jordas miljø man er opptatt av. Den er et forsøk på å opprettholde privatbilismen på et tidspunkt da vi burde se etter muligheter og løsninger som gjør det mulig å redusere privatbilismen.

Et land som Norge bruker energi og ressurser som om vi skulle ha 3,5 jordkloder til disposisjon. Skal vi komme på linje med jordas tåleevne, må vi redusere vårt økologiske fotavtrykk med 70%.

For menneskeheten som helhet er fotavtrykket 1,6 ganger tåleevnen.

Som Mads Løkeland skriver:

Verda har i dag 1 milliard personbilar og 7,3 milliardar menneske.  Dersom vi reduserer talet på bilar med 1/3 som eit bidrag for å koma i økologisk balanse, får vi 1 bil pr 11 innbyggjar som eit gjennomsnitt i verda.

11 menneske pr bil set eit tak på 450.000 personbilar i Noreg.  I dag har vi 2,5 millionar personbilar i Noreg, så meir enn 4 av 5 bilar må vekk frå norske vegar dersom vi skal ned på det nivået som jordkloden toler når det gjeld klima og naturmiljø.  Alternativet er utenkeleg, at talet på bilar i verda skal auke frå 1 milliard til 4 milliardar, og om nokre år til 5 milliardar bilar dersom alle folk i verda skal nå dagens norske nivå.

Det er en utbredt oppfatning i Norge at Tyskland har løst sitt energiproblem med sin Energiewende og et landskap der raps erstatter hvete for å skaffe biodiesel og der åsene fylles av vindmøller og produktiv jord legges under solcellepaneler. Men det er ikke tilfelle. I Tyskland betaler forbrukerne nå 50% mer for strømmen enn de gjorde i 2006. Tyskland er fullstendig avhengig av sin miks av steinkull, brunkull, olje og gass. Gassen kommer i hovedsak fra to kilder: Norge og Russland.

For Europa som helhet er bildet heller dystert. Eurosonen er nettoimportør av energi i stor stil, og avhengigheten av import bare øker, og det til tross for den industrielle stagnasjonen.

Kapitalismen har sørget for en eksplosiv økning av energiforbruket. Denne formen for vekst er dødsdømt.

Kapitalismen har gjennomført den største industrielle revolusjonen i menneskehetens historie, men den har også ført til at vi har brukt omtrent halvparten av karbonlagrene på bare 150 år. I min levealder har økonomien vokst med 4% i året. Skulle den fortsette slik i 100 år, vil økonomien ha blitt femti ganger større enn i dag. De råvarene og den energien finnes ikke. Knappheten merkes allerede i dag.

Elbiler løser ingen av disse problemene. Uansett hvor avanserte de er, uansett hvor fine batterier man måtte finne på, så bidrar de bare i beste fall til å utsette de nødvendige og store omleggingene som skal til for å unngå sammenbrudd.

Det finnes ingen som har noe svar på hvordan man skal mette ni milliarder munner uten olje, kull og gass. Det finnes ingen som kan garantere at det er mulig å opprettholde vår type sivilisasjon på det nivået den har i dag, uten karbonenergi.

Den eneste farbare veien er derfor å redusere behovet for energi i alle ledd, for å gjøre det beste ut av knappe ressurser. Og da er det ingen god idé å fortsette å subsidiere Tesla og Elon Musk.

 

Pål Steigan

 

Er publisert som kronikk i Ny Tid 17. august 2017

Forrige artikkelSør-Koreas president: Vi legger ned veto mot krig mot Nord-Korea
Neste artikkelArbeiderpartiet fra ørn til kalkun?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).