Terroristenes mål var La Sagrada Familia

0

Terroristene som gjennomførte sine morderiske angrep på intetanende mennesker i Barcelona og Cambrils hadde langt større planer, skriver den spanske avisa El Español:

Terroristene som begikk Barcelonaterroren hadde andre, og mer blodtørstige planer. Den første ideen om angrepet besto av å fylle tre varebiler av sprengstoff og detonere dem i tre svært overfylte steder i byen. Et av de valgte målene var La Sagrada Familia.

EL ESPAÑOL er informert om at jihadistene hadde planlagt tre angrep, angrep som var veldig forskjellige fra det de endte med å begå. Tre varebiler skulle brukes til massakren, og de tre ble lastet med eksplosiver lagret i en bygning i Alcanar (Tarragona). Jihadistene hadde til hensikt å begå så mye skade som mulig, så de valgte tre av stedene med størst ansamling av mennesker.

Den ene var kirken Sagrada Familia: et symbol på byen og den kristne religionen, et katolsk tempel. Men fremfor alt med en kontinuerlig strøm av mennesker. I 2016 var 4,5 millioner mennesker på besøk inne i kirken. Men hele 20 millioner besøkte omgivelsene til kirken. Et annet mål var å sprenge en varevogn full av sprengstoff på gågata La Rambla.

La Sagrada Familia i Barcelona

Sagrada Família ble tegnet av arkitekten Antoni Gaudí. Den ble påbegynt i 1883, men er fremdeles ikke ferdigbygd. Basilikaen er en av Barcelonas største attraksjoner.

En av reaksjonene etter terroren i Barcelona er at man sier at «dette er kanskje noe vi må lære oss å leve med, og det dør jo flere i trafikken hvert år». Dette er en misforståelse. Trafikkulykker skjer ikke fordi en militær organisasjon får biler til å kollidere. Det vi står overfor er en assymetrisk krig, der vanlige mennesker i Europa betraktes som legitime mål. Planene til jihadistene i Barcelona viser hvor langt de er villige til å gå i denne krigen. Å sammenlikne det med trafikkulykker, blir svært malplassert.

Kommentarene fra de to statsministerkandidatene er heller ikke særlig opplyste. Jonas Gahr Støre sa til NRK:

– Nei, det er jo den tanken at: Skjer det igjen? Når det har skjedd i London, Stockholm, så er det dette håpet om at nå blir det slutt på det.

Erna Solberg tvitret:

Uskyldige rammet av meningsløs terror i #Barcelona.

Ingen av de to kandidatene til å bli Norges fremste leder later til å ha forstått at Den islamske staten har erklært krig mot Europa og at disse terrorhandlingene er slik de sjøl sier at de akter å føre denne krigen. Hvordan kunne Støre tro at disse terrorhandlingene ville ta slutt når etterretningspolitiet i flere europeiske land rapporterer om tusenvis av jihadister er smuglet inn i Europa og at de har bygd opp lagre av våpen og sprengstoff for å gjennomføre flere terroraksjoner? Og Solberg, for ofrene og deres pårørte kan det nok virke meningsløst at akkurat de ble rammet. Men for gjerningsmennene er ikke dette meningsløst i det hele tatt. De ser på det som en slag i sin langvarige krig mot europeisk sivilisasjon.

Som vi skrev her etter terroren i Manchester:

Til neste gang det smeller. Er det ikke på tide å innse at jihadistene fører krig i våre gater, konsertlokaler og våre offentlige rom, at de har gjort det lenge, og at dette er en del av en gjennomtenkt strategi?

 

Forrige artikkelNATO forbereder seg på bykrig
Neste artikkelSyria planlegger for tida etter krigen – og investorene kommer
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).