KonspiraFærseth

0
John Færseth har gjort seg til en slags "kjendis" på boka KonspiraNorge

Det er med konspirasjonsteorier som med alle andre teorier, enten er de sanne eller så er de falske – og det kan bare avklares gjennom undersøkelser.

Av Pål Steigan, først publisert i avisa Ny Tid 17. august 2017.

John Færseth har gjort seg til en slags «kjendis» på boka KonspiraNorge

«Konspirasjonsteori» er i dagligtalen noe i nærheten av et skjellsord. Det å kalle en påstand for en konspirasjonsteori betyr i praksis å stemple den som useriøs, på grensen til det sinnssyke eller i hvert fall ikke noe som bør tas på alvor.»

Jeg kan skrive under på dette. Det er akkurat slik begrepet brukes i den politiske kampen. Hvis du er uenig i eller motstander av et politisk standpunkt kan du i stedet for å komme opp med motargumenter velge å stemple det som en «konspirasjonsteori», og lykkes du, vil motstanderen være utdefinert fra det politiske ordskiftet.

Ordene er ikke mine. De står i boka KonspiraNorge av John Færseth, Humanist Forlag 2013. Og er det en mann i norsk offentlighet som er ekspert på å bruke begrepet på denne måten, så er det samme Færseth.

Sist brukte han det i et utfall mot redaktøren av Ny Tid, Truls Lie. Færseth brukes til og med av mediene som en ”ekspert på konspirasjonsteorier”, nettopp på grunn av denne boka.

Uten metode, bevisst sammenblanding

Jeg har derfor vært nødt til å lese den for å studere Færseths metode, og for å se om han har noen poenger. Problemet er at han har ingen metode. Man skulle ha trodd at før man begynner å snakke om konspirasjonsteorier, burde man få noenlunde klarhet i hva en konspirasjon eller sammensvergelse er for noe og å helst også drøfte noen virkelige sammensvergelser. Da kunne man ha en bakgrunn og en metode for å skille mellom virkelige og innbilte konspirasjoner.

Færseth innrømmer at det har eksistert konspirasjoner i den virkelige verden, men stort sett prøver han å sykeliggjøre og kriminalisere enhver som sier at det foregår hemmelig og uredelig spill fra ulike maktorganer som holdes godt skjult for offentligheten.

Kritikk av NATOs kriger på Balkan slås i hartkorn med troen på utenomjordisk teleportasjon, romøgler og Illuminati.

I stedet for å gi oss en seriøs mulighet til å skille mellom virkelige sammensvergelser og fantasiforestillinger, gjør han et forsøk på å stemple nærmest enhver kritikk av makthavernes manipulasjoner som et psykologisk avvik.

Naturligvis finnes det spinnville forestillinger og innbilte konspirasjoner. Men én virkelig konspirasjon kan være farligere enn 100 fantasifostre til sammen.

Ledelsen i USA løy om «episoden i Tonkin-bukta» for å skaffe seg et påskudd til å gå til krig mot Vietnam. Her USS Maddox.

Eksempel 1: Episoden i Tonkin-bukta:

Det ble sendt ut en historie fra den amerikanske overkommandoen om at nord-vietnamesisk marine hadde angrepet USAs marinefartøyer i internasjonalt farvann i 1964. Dette førte til at president Lyndon B. Johnson gikk på TV og erklærte at USA ville slå tilbake mot Nord-Vietnam.

US Naval Institute skriver om dette på sine nettsider at ”ledende regjeringstalsmenn forvrengte fakta og førte amerikansk opinion bak lyset”, noe som førte til USAs fulle deltakelse i Vietnamkrigen. Som kjent førte denne sammensvergelsen mot offentligheten til tap av nesten 4 millioner menneskeliv og uhorvelige ødeleggelser.

Colin Powell under hans tale i FN 2003 da han løy om Irak

Eksempel 2: “Krigen mot terror”

Siden George W. Bush erklærte krigen mot terror i 2001 har verden vært inne i en permanent krig der krigsteatrene har skiftet fra Afghanistan og Irak til Libya, Ukraina, Jemen og Syria. Alle disse krigene er blitt motivert ut fra falske fortellinger og til dels tåredryppende historier som har hatt til formål å nettopp påvirke folks følelser og holdninger, som det heter i USAs manual for psykologisk krigføring, slik at de skulle bli positivt innstilte til krigføringa. En av de mest berømte, eller beryktede, var Colin Powells tale i FN i 2003 der han framførte direkte propagandaløgner om Iraks ikke-eksisterende ”weapons of mass destruction”.

Eksempel 3, djupstaten:

«Ola Tunander har i mange år vært en norsk talsmann for eksistensen av en «deep state», altså skjulte nettverk og strukturer som kan operere på tvers av loven. Blant annet mener han at det finnes skjulte nettverk som forbinder amerikansk etterretning med etterretnings- og militærvesen i allierte og nøytrale land som står klare til å gjennomføre destabiliseringsoperasjoner eller til og med statskupp dersom de valgte regjeringene går over grensene som er satt for dem.»

Den tidligere CIA-agenten Philip Geraldi utga i 2015 bok The Deep State, og der viser han konkret hva denne djupstaten er og hvordan den fungerer. Den som måtte være i tvil kan følge med på spillet mellom etterretningstjenestene, neocons og mediene etter valget i USA og more seg over en djupstat i krig med seg sjøl.

Når det gjelder USAs hemmelige innblanding i andre staters anliggender, sivile og militære nettverk og forberedelser til og gjennomføring av kupp, så er dokumentasjonen fra USA sjøl så overveldende at det har liten hensikt å tilbakevise Færseths petitesse. La meg bare nevne et av de klassiske: kuppet mot Mossadegh i Iran i 1953. I 2013 offentliggjorde CIA sjøl at det var de som sto bak. Så er den konspirasjonsteorien bekreftet en gang for alle.

Bygning 7 i World Trade Center går i fritt fall uten påvist ytre årsak.

Eksempel 4, 11. september:

Færseth bruker mye plass på 11. september og stempler enhver som stiller seg kritisk til den offisielle versjonen til Bush-regjeringa som «konspirasjonsteoretiker». Jeg akter ikke å gå inn i hele den materien. Det er et livsverk jeg ikke har tid til. Men jeg vil nevne bygning 7. Færseth skriver:

«Det nærliggende bygget WT7 falt syv timer senere, uten å være truffet verken av flyene eller av tårnene. Det må være ødelagt av myndighetene, og dermed må tårnene også ha vært det. Siden bygget blant annet huset CIA, gjorde myndighetene dette for å skjule spor!

Bygg trenger ikke å bli rammet direkte av fly eller fallende stålkonstruksjoner for å bli ødelagt. Det oppstår en så sterk jordskjelveffekt når enorme mengder stål deiser i bakken i høy fart noen titalls meter unna, at bærebjelker kan bli svekket. Senere undersøkelser har vist at WTC7 i tillegg ble truffet av biter av nabotårnet. Bæreevnen ble ytterligere svekket av langvarige branner matet av byggets mange oljetanker for nødaggregater, bl.a. for CIAs behov ved strømbrudd.»

Kommentar: Bygning 7 er den eneste i kjent historie som har falt ned på den måten, uten påviselig ytre årsak. Det er en gåte som ingen ingeniører har klart å løse. Man må gjerne tro på den offisielle historien, slik Færseth åpenbart gjør. Men man får prøve å leve med at andre stiller seg kritiske, uten dermed å sykeliggjøre dem.

Mens han er i gang bruker Færseth stempelet sitt ikke bare på Truls Lie, men på SVs Berit Ås og NTNU-forskeren Trond Andresen.

Eksempel 5: Organhandel

Færseth skriver:

«Påstander om organiserte organtyveri i stor skala – som ikke er det samme som at fattige mennesker for eksempel selger nyrer for å finansiere en bedre fremtid for seg selv og familien – har dukket opp med jevne mellomrom de siste 20–30 årene. Som oftest dreier det seg om fortellinger fra fattige land eller fra krigsområder, der den ene eller begge parter blir beskyldt for å ta livet av krigsfanger for å stjele organene deres, noe man til nå ikke har klart å finne et eneste bevis for der beskyldningene har blitt gransket.»

Det skriver altså Færseth. Interpol er av en litt annen oppfatning. På sine nettsider skriver de:

” Trafficking in humans for the purpose of using their organs, in particular kidneys, is a rapidly growing field of criminal activity. In many countries, waiting lists for transplants are very long, and criminals have seized this opportunity to exploit the desperation of patients and potential donors. The health of victims, even their lives, is at risk as operations may be carried out in clandestine conditions with no medical follow-up.”

Hvorfor spurte de ikke Færseth? Han vet jo at dette er umulig og at det ikke finnes et eneste bevis for dette.

Den islamske staten kunngjorde en fatwa i 2015 som sa at det var tillatelig å fjerne et organ fra en fange, sjøl om fangen skulle dø, hvis det kunne redde en muslims liv.

Se også en rapport publisert i The Independent.

Men hvis man velger å tro på KonspiraFærseth behøver man ikke en gang undersøke slike tilfeller. Utrolig praktisk.

Et nyttig redskap for de mektige

Færseths bruk av konspirasjonsstempelet har en pussig evne til å dekke til den kriminelle virksomheten som CIA, US State Department og andre mektige krefter bedriver, og slå enhver kritiker i hartkorn med dårekistekandidater.

Men det er som Noam Chomsky sa en gang at det er med konspirasjonsteorier som med alle andre teorier, enten er de sanne eller så er de falske – og det kan bare avklares gjennom undersøkelser.

 

 

Forrige artikkelUSA-general: Hvis Trump ber oss om det atombomber vi Kina neste uke
Neste artikkelKina stopper ordkrigen mellom USA og Nord-Korea
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).