oss 100 kroner!
Av Oliver Stone
Så fikk da kongressen i USA vedtatt sine elskede Russlands-sanksjoner forrige uke, med stemmetallet 419 mot 3. Senatet fulgte etter med stemmetallet 98 mot 2!! Jeg regner med at ‘amerikansk eksepsjonalisme’ inkluderer den enorme idiotiske troen på at to enorme hav som skiller oss fra resten av menneskeheten gir oss trygghet.
Med alle geniene til Apple og Microsoft som vi har i landet vårt kan vi ikke en gang akseptere muligheten for at våre etterretningsbyråer kanskje ikke gjør jobben sin. Eller kanskje, bare kanskje, villeder de oss med vilje for å kunne forsette sin skjulte operasjoners («false flag») krig mot Russland? Eller, for den saks skyld, at Russland kanskje ikke har forsøkt å ødelegge vårt oppskrytte demokrati med lurvete dataprogrammer slik det blir påstått?
Denne artikkelen av Oliver Stone ble først publisert på norsk av Derimot.no. Oversatt av Ingunn Kvil Gamst
Særlig når man tar med den kraftige uttalelsen som er kommet fra Veteran Intelligence Professionals for Sanity, en gruppe reform-sinnede veteraner som har kastet en dose syre mot den beryktede ‘Brennan-Clapper-rapporten’ som kom den 6. januar 2017. Denne rapporten alene, burde føre til at både James Clapper («vi overvåker ikke våre egne innbyggere») og John Brennan («Droner og tortur? Ikke vår sak») blir etterforsket, på samme måte som Michael Flynn, Jared Kuschner, Trumps sønn, osv.
Men hva har skjedd med Elizabeth Warren, Barbara Lee, eller noen av de andre som har vist litt uavhengig tenkning i det siste? Har de faktisk lest denne rapporten? Vil noen der ute i Washington, være så snill, forklare for meg dette fraværet av sunn fornuft. Er virkelig Washington Post og New York Times så mektige at ingen bryr seg om å lese eller tenke noe annet enn det de serverer? Det ser faktisk ut som om TV-stasjonene i dette landet kun kopierer dem.
Jeg aksepterer at det går nedover med USA. Det gir seg selv — tross alt, når man sammenlikner vår nedslitte undergrunnsbane i New York med Moskvas. Likedan mange andre byers plettfrie og upåklagelige service.
Disse sanksjonene, som jeg bønnfaller Europa å bedømme individuelt, og så forkaste dem, er like idiotiske som det ville være å belønne generaler som stadig taper kriger. Det er brent inn et bilde i min hukommelse av Petraeus med sine 11 – 12 rekker med utmerkelser («salat» på brystet, overs.). Mange av dem så ut som speidermerker. Og han var omringet av beundrende kongressmedlemmer der han løy i vei om sine utenrikspolitiske bravader.
Det er vel ikke noe å bry seg om at en hendelse av Dr. Strangelove-typen (full kjernefysisk krig ved et uhell, overs.) kan finne sted når som helst, med mindre reaksjonstid på, la oss si 15 minutter, sammenliknet med de 2 – 3 timene fra 1960. Vi befinner oss virkelig på kanten av stupet, som Mr. P (Putin) påpekte i dokumentarfilmen jeg lagde.
Slik romersk arroganse, slik blindhet, roper på et nytt Vietnam, et nytt Irak. Vi skriker etter et et støvelspark opp i ræva, Gudene bør gjøre oss en tjenesten å ødelegge vår stolthet.
Jeg kunne godt fortsatt – – men som du forstår, så er jeg sint. Så hva er vitsen med å gå bort til vinduet og skrike ut, selv om det til og med var på fjernsyn? Les heller rapporten fra Sanity-gruppen, og be om at nok et august (1914) vil passere uten den krigen kongressen, medier og det militær-industrielle kopmplekset bokstavelig talt dør etter.
Nå er jeg fullstendig klar over hvordan den første verdenskrigen startet. Menneskene med makt trodde ikke at den virkelig ville ville komme, og da den gjorde det, trodde de at den ville være over på noen få uker. Og du kjenner vel resten av historien.
Det endte ikke bra.
Oversatt av Ingunn Kvil Gamst
