Vi må snakke alvor om framtidas energi

0

På en menneskealder er det blitt tre ganger ganger så mange mennesker på jorda, og den samlede produksjonen av varer er uten sidestykke i verdenshistorien. Energien bak denne eventyrlige veksten er karbon i ulike former, olje, kull og gass. Forestill deg menneskets 200.000 års historie på jorda som ett døgn. Ett døgn har 1440 minutter. I denne skalaen er tida etter 1945 et halvt minutt. I de 1439 minuttene før 1850 brukte menneskene nesten ikke av karbonlagrene. Men i det siste minuttet har vi svidd av omtrent halvparten, og det meste av det har skjedd i det siste halve minuttet. Den som påstår at dette kan skje det neste minuttet også, er ikke riktig vel bevart. Det vi har opplevd er unikt i planetens historie, og kan ikke gjentas. Nå kommer de harde valgene. Vi må snakke et alvorsord om energi.

Diskusjonen om elbilen

I en liten artikkel, som egentlig bare var en gjengivelse av noe av den diskusjonen som pågår i Tyskland, skrev jeg at Ingen vet hvor strømmen til elbilene skal komme fra. Den fikk en enestående respons. Den ble både rost og kritisert. Men det viktigste er at den førte til en spennende diskusjon, ikke minsst her på steigan.no, men også i sosiale medier. Dette er utmerket, for er det noe vi trenger, så er det diskusjon om disse sakene. Siden Fredric Hauge og Bellona velsignet Teslaen til Elon Musk, har elbilen vært hellig i Norge. Miljøbevegelsen, staten og industrien har trykket den til sitt bryst, og det samme har en stor av forbrukerne gjort. Og det høres jo utvilsomt besnærende ut at man ved hjelp av ny batteriteknologi kan fjerne bensin og diesel fra byene. Men det er en hake ved hellige ting, og det er at når man undersøker dem nøyere så er de ikke så uproblmatiske likevel.

Det er en grunn til at Norge, som er det eneste landet i Europa med store mengder billig vannkraft, også er det landet som totalt dominerer elbilmarkedet i Europa. Myndighetene har valgt å gi bort denne strømmen til elbilbrukerne, samt å gi dem en rekke andre fordeler. Dette har gitt Musk og andre et marked i Norge som ikke noe annet land kan vise maken til.

Men ingen har noe svar på hvor strømmen til tyske, franske, italienske og greske elbiler skal komme fra. En elbil i Tyskland går på kullkraft. Flere elbiler, mer kullkraft. Riktignok lager Tyskland skoger av vindmøller og dekker produktivt jordbruksland med solcellepaneler, men fortsatt er det kull som dominerer kraftproduksjonen. I Frankrike er det atomkraft. Macron har lovt å redusere atomkraftas andel fra 75% til 50%. Men som med mye av hans politikk, har han ikke fortalt hvor han skal ta den energien fra. For ikke å snakke om Italia, der husholdningene betaler dyrt for den lille strømmen de får lov til å bruke allerede, og der det ikke finnes alternative energikilder som kan fylle gapet.

Men uansett hvor interessant diskusjonen om elbilen er, så er den bare et lite vorspiel til den virkelig svære diskusjonen, nemlig diskusjonen om framtidas energiløsninger.

Norge som «Europas grønne batteri»

Våre politiske ledere. som er flinke til å love bort landets ressurser til EU, USA og hvem det nå måtte være, har også lovt å gjøre Norge til «Europas grønne batteri». Både Venstre og NHO har uttalt seg entusiastisk om dette. Venstre mener til og med at vi har «etiske forpliktelser» til å bli batteri for Europa. Norge er altså tiltenkt en sentral rolle for å kompensere for ustabiliteten i vind- og solkraften på kontinentet.

Det betyr i så fall en nokså brutal utbygging av ny vannkraft i Norge, kraft som Norge ikke har behov for. Det betyr milliardinvesteringer i nye svære overføringskabler til EU. Og det betyr at strømprisene i Norge vil komme opp på europeisk nivå. Og som Henrik Karlstrøm skriver i tidsskriftet Manifest, vil selv den totale strømproduksjonen i Norge bare kunne dekke fem prosent av Tysklands behov.

Så selv om vi legger oss flate for Tyskland og omdanner landet vårt til et gigantisk batteri for tysk økonomi, vil det bare ha marginal betydning for Tysklands uløste energiproblem. Tyskerne betaler 50% mer for strømmen nå enn de betalte i 2006, og bedre skal det ikke bli.

Fra naturens side er Norge ekstremt heldig stilt når det gjelder energi, men det gjør også at det er lett for politikere å drive løftepolitikk på framtidige generasjoners bekostning. Men i stedet for å gjøre Norge til enda mer av en energikoloni for EU, burde vi bruke ressurser, forskning og teknologi på å finne ut hvordan man kan bruke vesentlig mindre energi enn vi gjør i dag. For det er det som er den eneste virkelige løsninga på energiproblemet.

Verdens energibruk

Det var altså den industrielle revolusjonen som førte til den enorme veksten i bruken av jordas karbonlagre. Mer presist var det kapitalismens gjennombrudd som gjorde det. Eller som Karl Marx og Friedrich Engels skrev i Det kommunistiske manifest:

Borgerskapet har under sitt, ikke fullt hundreårige klasseherredømme skapt mer omfattende og kolossale produksjonskrefter enn alle foregående generasjoner til sammen. Undertvingelse av naturkreftene, maskiner, anvendelse av kjemien i industri og jordbruk, dampskipsfart, jernbaner, elektrisk telegraf, oppdyrking av hele verdensdeler, elver som er gjort seilbare, hele befolkninger stampet fram av jorda – hvilket tidligere århundre ante at slike produksjonskrefter lå slumrende i det samfunnsmessige arbeids skjød!

Hvis vi prøver å løfte fram ett element i kapitalistisk økonomi som mer enn noe annet forklarer denne enorme dynamikken, så må det være kapitalakkumulasjonen. Akkumuler eller dø, det er Skriften og profetene for kapitalismen.

Og etter at dette ble skrevet, ble ordene bekreftet av ei utvikling som langt overgår alt som har skjedd fra menneskehetens opprinnelse og fram til 1850. Ta en titt på denne grafen.

Den viser at den kollosale utviklinga Marx og Engels skrev om, og det med rette, er bare barnematen mot det som har skjedd siden. Grafen viser at veksten kom med kapitalismens gjennombrudd ca. 1850. Men den viser også at det virkelige knekkpunktet kom så seint som i 1945. Siden har det gått nærmest vertikalt til himmels. Og en ser også at dette først og fremst er en karbonrevolusjon. Fornybar kraft er den tynne, gule streken øverst på grafen, mens karbon er grått for kull, grønt for olje og rødt for gass.

Denne karbonrevolusjonen har gjort det mulig å øke jordas folketall fra 2,5 milliarder i 1945 til 7,2 milliarder i 2017, altså nær sagt en tredobling. En tredobling av avtall mennesker på jorda i løpet av en generasjon. Det har aldri skjedd før, og det kommer aldri til å skje igjen. Og det har hatt sin pris.

Forskerne er nå nokså sikre på at vi nå snakker om en ny geologisk epoke. Vi lever ikke lenger i holocen, men i antropocen, menneskenes geologiske epoke. Og denne epoken karakterieseres ikke minst av at vi nå er inne i den sjette store utryddelsen. Oda Ording skriver på NRK.no:

Forskerne har kartlagt nedgangen i dyrebestander, altså grupper av samme art som lever innenfor et bestemt område. Funnene er alarmerende.

Rapporten, som ble publisert mandag i PNAS (Proceedings of the National Academy of Sciences) slår fast at reduksjonen av dyr på Jorda er multiplisert 100 ganger siden 1900-tallet. Ikke siden dinosaurene forsvant for 60 millioner år siden, har nedgangen i dyrelivet vært så stor.

De siste 350 millioner år har jorda vært gjennom fem store utryddelser av arter:

  • I ordovicium-silur for ca. 450 millioner år siden. Da døde mellom 60% og 70% av alle arter ut.
  • I devon for ca. 370 millioner år siden. Da døde 70% av alle arter ut.
  • I perm-trias for ca 350 millioner år siden. Da døde 90-96% av alle arter ut.
  • I trias-jura for 200 millioner år siden. Da døde 70-75% av alle arter ut.
  • I kritt-paleogen for 65,5 millioner år siden. Da døde 75% av alle arter ut. Det var slutten på dinosaurene og starten på pattedyrenes æra.

En del av disse utryddelsene foregikk over millioner av år, med unntak av den siste som antakelig skyldtes en asteroidekollisjon med jorda.

I vår tid forsvinner dyre- og plantearter i et så stort tempo at det ser ut som om vi er inne i den sjette store utryddelsen. Og denne gangen er det vi mennesker som er asteroiden.

Olje, olje, olje

Hele samfunnet vårt og levesettet vårt er oljebasert. Det gjelder oppvarming og avkjøling av boliger. Det gjelder for den del produksjonen av datamaskiner og mobiltelefoner. Å produsere en datamaskin krever minst ti ganger dens vekt i fossil energi. Sjøl vårt kjære internett forbruker 6% av verdens energi, og da for det meste olje, kull og gass. All sementen til husene, veiene, broene og infrastrukturen vår er produsert ved hjelp av karbon. Ett tonn sement = 1,13 fat olje.
Uten olje, ingen drabantbyer, ingen kjøpesentra med store parkeringsplasser. Asfalten vi kjører på er naturligvis olje. Syntetsike fibre er ikke noe annet enn olje. Plastikk er olje. Leker, flasker, byggevarer, olje, olje, olje. 95% av verdenshandelen er basert på olje. Globalisering er lik olje. 17% av verdens olje er knyttet til matvareproduksjon. Kunstgjødsel alene står for 5%. Det moderne mennsket er en vandrende SUV.

Gigantiske dagbrudd som dette er en del av prisen for vår indsutrielle revolusjon.

Vakre løfter, men ingen løsninger

Vi får stadig høre at nye teknologier er rett rundt hjørnet, og de vil gi oss nærmest uendelige mengder med gratis energi, slik at vi kan legge karbonepoken bak oss. Vi hører om kald fusjon, om thoriumkraft og om nye typer solceller osv. Men fortsatt utgjør karbon rundt 85% av energien (pluss alt det andre), og det er ingen tegn på at nye teknologier er i ferd med å ta over noen vesentlig andel av dette. Og hadde det vært sant at vi sto foran uendelige mengder gratis energi, ville det antakelig ha vært forferdelig. For da ville den bli brukt til ikke bare å fullføre den sjette utryddelsen, men også å tømme lagrene av sjeldne mineraler, av kopper, av lithium, titan, coltan eller hva det måtte være, for da ville ikke en gang energimangel sette visse begrensninger for den absolutte utplyndringa av planeten. Stakkars barnebarn!

Men løftene lar vente på seg, og de kommer uten prislapp. Ja, vi har thorium i Norge, men ennå er thoriumkraft langt unna, og skal vi utnytte thoriumforekomstene våre, betyr det gigantiske dagbrudd i nedre Telemark. Gjenta etter meg: Det finnes ingen gratis lunsj!

Den eneste farbare veien

Det finnes ingen som har noe svar på hvordan man skal mette ni milliarder munner uten olje, kull og gass. Det finnes ingen som kan garantere at det er mulig å opprettholde vår type sivilisasjon på det nivået den har i dag, uten karbonenergi.

Den eneste farbare veien er derfor å redusere behovet for energi i alle ledd, for å gjøre det beste ut av knappe ressurser. Jeg skriver om noen gjennomførbare tiltak når det gjelder byutvikling i artikkelen Sustainable Cities in the Age of Environmental Crises, og det finnes mye sånt man kan gjøre; praktiske, gjennomførbare endringer som kan begynne i går.

Men det er én hindring som blokkerer oss, nemlig den samme kapitalismen som har skapt denne enorme revolusjonen i utviklinga av produktivkreftene.

Hvis vi prøver å løfte fram ett element i kapitalistisk økonomi som mer enn noe annet forklarer denne enorme dynamikken, så må det være kapitalakkumulasjonen. Akkumuler eller dø, det er Skriften og profetene for kapitalismen.

I sin aller enkleste form kan loven om kapitalakkumulasjon formuleres slik: P – V – P’ (der P’ > P). I denne formelen betyr P penger eller kapital og V varer (råvarer, energi, arbeidskraft osv.) Kapitaleierne har kapital P og investerer i varer for å skape produksjon, og den eneste hensikten er å ende opp med mer kapital P’. Og kapitalakkumulasjonen kan ikke slutte der, for da slutter kapitalisten å være kapitalist. P’ må investeres etter samme prinsipp slik at P” > P’, og så videre i det uendelige.

Dette er et enormt ekspanderende prinsipp, og det kan for eksempel framstilles grafisk som en spiral:

kapitalakkumulasjon

Dette viser i all sin enkelhet at kapitalismen trekke stadig nye deler av samfunnet og av biosfæren inn i den kapitalistiske produksjonsprosessen. Denne dynamikken har ført kapitalismen inn i regnskogen, ned på de største havdyp og ut i verdensrommet. Dyre- og plantearter, ja hele genmaterialet, er blitt produksjonsfaktorer i en evig og raskt ekspanderende spiral.

P – V – P’ (der P’ > P) er en særutgave av eksponentialfunksjonen, som kan skrives slik:

eksponentialfunksjonen

Dette er det samme som vi har i prosentvis vekst. Hvis for eksempel bruttonasjonalproduktet øker med 4% hvert år, så vil økonomien dobles hvert 17 år. Etter 34 år er den fire ganger så stor og så videre. Fire prosent vekst i 100 år betyr at økonomien vil bli femti ganger så stor som utgangspunktet. Som vanlig grafisk kurve ser dette slik ut:

eksponentialfunksjonen kurve

Til slutt går kurven rett til værs. Hvis Norges befolkning hadde økt 4% siden 1814 da det var ca. én million innbyggere i landet, ville vi i dag ha vært 2.550.000.000 eller 2,55 milliarder.

Fortsatt eksponentiell vekst er en matematisk og fysisk umulighet. Men siden kapitalismen er totalavhengig av eksponentiell vekst, så får vi se til å kvitte oss med kapitalismen – jo før jo heller.

Forrige artikkelSustainable Cities in the Age of Environmental Crises
Neste artikkelJohn Pilger: Den nye propagandaen er liberal – Det nye slaveriet er digitalt