oss 100 kroner!
Av Åsmund Egge
Den 4. april i år ble det meldt om gassangrep mot byen Khan Sheikhoun i Idlib-provinsen i Syria. Byen ligger i et område kontrollert av opprørsstyrker. I tiden som fulgte tok norsk og øvrig vestlig presse det i stor utstrekning for gitt at dette var et angrep utført av de syriske regjeringsstyrkene.
Nylig forelå den endelige rapporten fra en «fact-finding mission» (FFM) i regi av Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen, OPCW, om gassutslippet i Khan Sheikhoun. Rapporten konkluderer med at sarin eller «en sarin-lignende gass» ble utløst om morgenen den 4. april med den følge at omkring 100 mennesker omkom og minst 200 ble skadet.
Til tross for enkelte svakheter ved rapporten, er det liten grunn til å trekke i tvil rapportens hovedkonklusjon. Det er imidlertid grunn til å merke seg at den ikke sier noe om hvem som var ansvarlig for gassutslippet. Rapporten kan altså ikke brukes som belegg for den utbredte påstanden at dette var et angrep med kjemiske våpen fra de syriske regjeringsstyrkene.
Som rapporten selv understreker, har ingen fra FFM vært i Khan Sheikhoun for å foreta undersøkelser på åstedet. Rapporten baserer seg hovedsakelig på medisinske undersøkelser av ofre og intervjuer med overlevende, vitner med mer. FFM har også benyttet bilder og videoer fra området der gassangrepet ble foretatt og analysert materiale og gjenstander derfra.
Dette bevismaterialet mangler det som kalles «chain of custody», altså fulgte prosedyrer for behandling av bevismateriale. Det meste av bevismaterialet er overbrakt FFM av White Helmets-personell fra det opprørskontrollerte området, og det er ingen garanti for at det ikke er blitt tuklet med før FFM fikk det. White Helmets er en organisasjon notorisk kjent for å drive med manipulasjon av bilder og videoer på nettet for å fremme opprørernes sak. Likevel: det kan ikke ha vært mulig at rapporten i sin helhet er resultatet av en konspirasjon.
Rapporten hevder at gassutslippet var resultat av bruk av et kjemisk våpen, men dette er strengt tatt ikke bevist. Rapporten viser ikke at gassutslippet var knyttet til et bombeangrep. FFM har ikke mottatt bevismateriale som kunne si noe om hvordan gassutslippet hadde foregått og kunne heller ikke på annet grunnlag si noe sikkert om på hvilken måte gassen var blitt brakt og spredd. Særlig oppsiktsvekkende er det at det ikke har vært mulig å framskaffe rester etter det våpenet som skulle ha fraktet gassen. Slike rester må ha blitt spredt i nærheten av et eventuelt nedslagssted og kan ikke ha vært vanskelig å finne.
Rapporten behandler heller ikke innvendinger fra vitenskapelig eksperthold, for eksempel innvendinger fra professor Theodore Postal ved MIT og Scott Ritter, en amerikansk våpenekspert, mot at gassutslippet kan ha stammet fra et flyangrep og at det angitte nedslagsstedet kan ha vært utgangspunkt for utslippet. Spørsmålet om utslippet kunne ha vært resultat av en ulykke, for eksempel ved at gasser ble utløst av et angrep med konvensjonelle bomber mot våpenlagre der gass ble oppbevart, blir heller ikke berørt i rapporten. Dette er russernes versjon, og den støttes av redegjørelsen fra Seymour Hersh, journalisten som sto bak avsløringene av My Lai-massakren og overgrepene ved Abu Ghraib fengselet. Hersh hevder at kilder fra amerikansk etterretningshold sier at det ikke var blitt foretatt noe kjemisk angrep fra den syriske regjering og at gassutslippet var et resultat av et bombeangrep med konvensjonelle bomber som kom til å skade en bygning som inneholdt diverse kjemiske stoffer.
Det er altså i høy grad grunn til å tvile på at den offisielle amerikanske påstanden om et gassangrep fra syriske regjeringsstyrker er korrekt. En mulighet er at den russiske forklaringen og avsløringene til Seymour Hersh er riktige og at opprørerne har utnyttet gassutslippet til å konstruere en fortelling som skulle gi Assad skylden. En annen mulighet er at det dreier seg om en ren falsk flagg-operasjon fra opprørernes side. Disse forklaringsmulighetene styrkes av en analyse av partenes motiver.
For Assad ville et slikt gassangrep være det verste som kunne skje. Det ville skade hans situasjon under framtidige forhandlinger. Det ville føre til en økt risiko for sterkere amerikansk inngripen i krigen. Et slikt gassangrep ville heller ikke ha noen militær betydning; det ville være fullstendig meningsløst i en situasjon der regjeringsstyrkene var på offensiven og langt på vei i ferd med å vinne krigen. Det ville også føre til konflikt med russerne, som Assad er helt avhengig av støtte fra. Opprørerne, derimot, vil ha all interesse av å framstille det som skjedde som et gassangrep. Dette kunne bidra til å trekke USA sterkere inn i kampen mot Assad, slik det faktisk også skjedde med det amerikanske flyangrepet på en syrisk flybase to dager etter hendelsen i Khan Sheikhoun.
Selv om rapporten fra OPCW gjør det klart at det forekom et utslipp av sarin eller sarinlignende gass i Khan Sheikhoun, er det altså fortsatt uklart hva som egentlig skjedde. Så langt synes teorien om at syriske regjeringsstyrker sto bak som den minst sannsynlige.
Åsmund Egge,
historiker
Artikkelen ble første gang publisert som kronikk i avisa Klassekampen 18. juli 2017
