Moral, migrasjon, flyktninger og imperialisme

0
Rutene for menneskesmugling gjennom Afrika

Avisa Dagbladet skrev en leder 25. juli 2017 der avisa uten å gi belegg for det hevder at Norge både har «plass, råd og kompetanse» til å ta en andel av migrantene som ankommer Italia via Middelhavet. At norske politikere som Støre og Listhaug motsetter seg dette får karakteristikken «kortsiktig og egoistisk». I lederen bruker Dagbladets lederskribent gjennomgående «båtflyktninger» om de som kommer. Dette på tross av at det i en av artiklene de selv lenker til står at rundt 70 prosent av de som kommer, altså om lag 70.000 av 100.000, er økonomiske migranter.

De fleste «båtflyktningene» som kommer til Italia er økonomiske migranter

«Migrantene kommer fra en lang rekke land, hovedsakelig i Afrika og Midtøsten. Rundt 70 prosent av dem forlater hjemlandene sine i håp om bedre økonomiske kår andre steder, ifølge en ny rapport skrevet for FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR).

I rapporten anslås det at om lag 30 prosent er flyktninger og asylsøkere med behov for beskyttelse.»

Vi har ingen innvendinger mot å kalle Støre og Listhaug kortsiktige og egoistiske, og vi er heller ikke uenige i at migrasjon også bør drøftes fra et moralsk perspektiv. Det er bare så underlig at moralen først oppstår i sisteleddet. For å skjønne bredden og dybden i de moralske og politiske spørsmålene som er involvert, bør man studere hele flyktning- og migrasjonsspørsmålet.

Hvem er flyktning – og hvorfor?

 FNs definisjon på en flyktning er slik:

«En flyktning er en person som har flyktet fra sitt hjemland og med rette frykter for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller tilhørighet til en bestemt sosial gruppe.

Personen som flykter må ha krysset en internasjonal landegrense for at reglene i FNs flyktningkonvensjon skal gjelde.»

Den voldsomme økninga i tallet på flyktninger i verden skyldes i første rekke krigen i Syria

Etter denne definisjonen er det nå 17,2 millioner flyktninger i verden (UNHCR). (Dette tallet inkluderer ikke palestinaflyktningene, som behandles for seg i alle statistikker.) Det finnes også 36,6 millioner internt fordrevne, og flere blir det mens vi diskuterer, ikke minst på grunn av våre alliertes krigføring i Jemen, Syria og Irak.

Fra 2010 har tallet på flyktninger økt fra 10,4 millioner, altså en økning på dramatiske 6,8 millioner, eller én million i året. Hvorfor? Det korte og brutale svaret er at Syria står for mesteparten av økninga. Det var knapt noen flyktninger fra Syria i 2010. Nå er det over 4 millioner pluss 6,5 millioner internt fordrevne.

Syrisk flyktningeleir i Jordan

La oss snakke om moral: Katastrofen er skapt av Vesten

Denne flyktningkatastrofen er skapt ene og alene av Vestens og oljediktaturenes intervensjonskrig i Syria. Hvis Dagbladet eller andre ønsker å snakke om flyktninger og moral, er krigen i Syria på førsteplass.Norge har vært en aktiv deltaker i krigen mot Syria siden desember 2012. Vi er medskyldige i en krig som har drevet millioner på flukt. Hvis man ønsker å snakke om moral, bør man begynne med årsakene.

Hvis man ikke krever en umiddelbar stans i denne krigen og en stans i Vestens (og Norges) brutale sanksjoner mot landet, har man mistet retten til å snakke om flyktninger og moral. Syria er i ferd med å vinne krigen, og hundretusener av flyktninger har vendt hjem. Norge og Vesten skylder Syria hjelp til gjenoppbygging for å gjøre det mulig for millioner av mennesker å vende hjem til sitt eget land. Hvis man ikke krever dette, blir alt snakk om flyktninger og moral et spill for galleriet.

Havnebyen Sirte før og etter NATOs «frigjøring»

Libya og Sør-Sudan

For Norges del gjelder det også at vi har vært djupt delaktige i den katastrofen som heter Sør-Sudan. Dette landet ble konstruert med tung finansiell støtte fra USA, Storbritannia og Norge. Hele 13 milliarder skattekroner brukte vi på det, og katastrofen er verre enn noen gang.

Og naturligvis har vi et tungt ansvar for å ha vært i første rekke for å bombe Afrikas mest velfungerende land, Libya, i stumper og stykker. Det kom knapt nok noen migranter fra Libya før vi styrtet Gaddafi. Så gikk vi i allianse med jihadistene for å styrte Libyas regjering og etterlot oss det kaoset som jihadister og menneskesmuglere benytter seg av i dag. Gaddafi advarte Vesten mot hva som ville skje, og han fikk rett.  Hvis man lukker øynene for den rødgrønne regjeringas og Norges forbrytelser mot Libya, har man i grunnen erklært seg ute av stand til å diskutere årsakene til migrasjonskrisa i Middelhavet.

Libya hadde en fungerende industri og landbruk, og det fantes et arbeidsmarked for svarte afrikanere i Libya. Hele 2,5 millioner mennesker, for det meste fra nabolanda i sør hadde jobber der. Rapporter sier at de ble utsatt for diskriminering og overgrep. Men det ble ikke bedre da våre allierte jihadister utførte rene massakrer mot migrantarbeiderne da vi hadde bombet vei for dem.

Hvis Dagbladets lederskribent kan avklare sin politiske innstilling under denne krigen og hvordan de ser på den i dag, kan vi begynne å diskutere moral og migrasjon.

Migrasjonsrutene i Afrika

Massemigrasjon ingen løsning på noe

Nå er altså de fleste av båtflyktningene til Italia ikke flyktninger i juridisk forstand. Over 70% av dem er migranter, og sannsynligvis folk som har blitt forespeilet jobber og muligheter i Europa av kyniske menneskesmuglere.

Tilhengerne av massemigrasjon, slik som milliardærklubben World Economic Forum, mener at massemigrasjon er økonomisk fordelaktig, både for mottakerlandet, migrantene og hjemlandet. (The Business Case for Migration.)

Dette er en illusjon av første rang. Det er ikke mangel på ressurser som gjør at folk emigrerer fra Nigeria, Elfenbenskysten eller Ghana. Det er den sinnssvakt ulike fordelinga av ressursene. Det imperialistiske systemet, som vi med vårt Statoil i høy grad er en del av, er i første rekke i å plyndre Afrika for dets rikdommer i samarbeid med en bitteliten, søkkrik og gjennomkorrupt overklasse, som vi er med på å holde ved makta. Migrasjonen bidrar faktisk til å forsterke og befeste fattigdommen. 50% av legene i Elfenbenskysten, Ghana, Guinea-Bissau og Senegal har emigrert. Et fattig land har brukt knappe ressurser for å utdanne dem, og Vesten høster fruktene.

Fra 2015 til 2050 vil Afrikas befolkning bli doblet, sier FNs prognoser, fra 1,25 milliarder i dag til 2,5 milliarder i midten av århundret. Det er en befolkningsøkning på 35 millioner i året. Da vil jorda ha nesten 10 milliarder innbyggere, og det spørs om det lar seg gjøre uten sammenbrudd på ganske mange fronter. De neste 35 årene deretter vil Afrikas befolkning øke med ytterligere 1,25 milliarder, ifølge de samme prognosene. Men ikke minst sier dette at dersom ikke fattigdomsproblemet i Afrika kan løses innen da, så er løpet kjørt.

Fra naturens side er Afrika mye rikere enn Europa, og per i dag er befolkningstettheten omtrent det halve. Om så Europa skulle ta imot la oss si en tredel av denne veksten i form av migranter, vil det ikke løse et eneste problem i Afrika, samt at det verken vil være jobber, boliger, matjord, energi eller ressurser til en migrasjon på over 400 millioner fra Afrika til Europa over en periode på 35 år.

Og da kan vi begynne å snakke moral. Hvor moralsk er det å innbille folk i Afrika at deres økonomiske problemer kan løses ved å emigrere til Europa? Hvor moralsk er det å utsette oppgjøret både med den imperialismen som skaper fattigdommen i Afrika og de økonomiske og ideologiske systemene som driver en befolkningsvekst som kontinentet ikke har bæreevne til?

Det er noen som tjener på illusjonen om migrasjonen som løsning. Det er naturligvis menneskesmuglerne, som tjener tusenvis av dollar per hode, og som i noen tilfeller tar betaling i form av organer. Det er jihadister og narkobander som skattlegger denne virksomheten underveis. Det er mafiaene som forsyner seg av migrantstrømmen og gjør folk til slaver, økonomisk eller seksuelt. Og det er de store selskapene som får et arbeidsmarked der fagorganisering og reguleringer ikke lenger finnes, og hvor prisen på arbeidskrafta kan presses til bunns.

Verdens 1000 rikeste selskaper samlet i World Economic Forum ser på massemigrasjon som en forretningsmodell,  fordi de simpelthen tjener grovt på det. Massemigrasjon er milliardindustri. Interpol sier at menneskesmugling i dag genererer 28 milliarder dollar i året, og er den raskest voksende kriminelle bransjen i verden.

Alle andre taper. Hvor moralsk er det å dekke til de virkelige økonomiske interessene i denne moderne slavehandelen og innbille folk at problemet kan løses ved at Norge for eksempel tar i mot et par titalls tusen migranter i året?

Raske løsninger på flyktningproblemet

Som allerede påvist skyldes den voldsomme veksten i tallet på flyktninger først og fremst kriger som Vesten og Norge har ført, og da i første rekke Syria. Dette problemet kan løses, og det kan løses raskt. Syria er i ferd med å vinne krigen over våre leiesoldater. Hvis nå Vesten og Norge kunne trekke seg ut av denne krigen, innstille enhver støtte til jihadistene og hjelpe Syria med å gjenopprette freden i landet, vil snart millioner av flyktninger kunne vende hjem til Syria for å bygge opp landet igjen. Kina står klart til å investere milliarder i gjenoppbygging for å gjenskape en fungerende økonomi i landet. Det burde Norge også gjøre. Vi har et moralsk ansvar for å investere tungt i arbeid for å gjenreise landet. Milliarder av Oljefondet burde gå inn i det. Dette er tiltak som ville ha virket, og det på svært kort sikt. Sjøl om verken Støre eller Solberg vil innrømme det, har vi en tilsvarende moralsk forpliktelse til å hjelpe til med gjenoppbygging av det Libya vi ødela, så snart det landet er klart til å ta imot hjelpen.

Målt mot dette blir det å for eksempel ta imot 20.000 flyktninger i året bare småtteri. Ved å ta imot noen flyktninger kan vi kanskje sole oss i vår egen godhet. Men vi, Norge, er medskyldige i at de har flyktet i første omgang. Så lenge vi ikke er villige til å gjøre noe med det, blir det bare hul humanisme.

Vi kan hjelpe millioner til å vende hjem. Hva er mest moralsk? Hva hjelper flest mennesker?

Forrige artikkelFosen vind – Europas verste vindindustriprosjekt?
Neste artikkelEU truer nå USA: Underskriver Trump Russlandsanksjonene kan vi få handelskrig
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).