En mygg kan drive sjøl en kjempe til vanvidd

Det begynner å demre for den indre kjernen av USAs herskerklasse at USA er på vei utforbakke som supermakt. Når rapporter fra Pentagon skriver om at USAs imperium kollapser, så er det alvor. Riktignok klarer ikke US Department of Defence å sette fingeren på årsaken til den kommende kollapsen, men erkjennelsen av hva som er i ferd med å skje er ganske realistisk.

Romas fall

It’s the economy, stupid!

Hadde analytikerne i DoD tatt for seg statistikk over produksjon, produktivitet, handel, innovasjon og industriell utvikling, ville de ha sett hva problemene bunner i. På alle disse områdene taper USA posisjoner som imperialistisk makt.

USAs andel av verdensøkonomien var omkring 50% i 1945, ifølge beregninger.

I 1960 utgjorde USAs andel av verdens BNP 40%. I dag er tallet ca. 22 %.

Økonomikommentatoren i Financial Times, Martin Wolf, har satt fingeren på at Vesten taper stort i økonomimesterskapet. Dette gjelder ikke minst de gamle kolonimaktene i Europa, som nå bare er skygger av seg sjøl, men det gjelder også i høy grad USA.

I august 2009 gjennomførte Pentagon sitt første økonomiske krigsspill. Krigsspill er en vanlig metode for å simulere militære konflikter. Det nye denne gangen var at det ikke var generaler og militærstrateger som gjennomførte krigsspillet. Det var økonomer, fondsforvaltere og bankfolk. Etter to intense dager var oppsummeringa klar: Kina vant, uten så mye som å trekke våpen!

IMF forventer at Kinas bidrag til veksten i verdensøkonomien vil utgjøre 39% av totalen i 2017. USAs bidrag vil utgjøre bare fjerdedelen. (Dette er altså ikke den totale økonomien, men bidraget til veksten i økonomien.) Dette skriver World Economic Forum. 

Bilproduksjonen var sjølve symbolet på USAs dominerende rolle. Nå er de smadret av Kina. 13% mot 30% av totalproduksjonen.  Så seint som i 2000 var andelene: Kina 3,4% mot USA 22%.

Av verdens 12 største havner når det gjelder fraktvolum ligger 8 i Kina. Den største i USA kommer på 13. plass.

Innovasjon pleide å være USAs fremste fortrinn. Hvis antall patentsøknader er en målestokk har Kina allerede passert dem. I 2015 leverte Kina over en million patentsøknader. Det er mer enn de tre neste på lista; USA, Japan og Sør-Korea til sammen.

Slik kunne vi fortsette. Dette er veldokumentert, og det er et økonomisk maktskifte av verdenshistoriske dimensjoner. Og det er dette som er det egentlige grunnlaget for at USAs imperium rakner.

Dette er ikke omtalt i rapporten fra Pentagon, men konsekvensene har man innsett. USAs hegemoni rakner mens vi ser på. Pentagon skriver da også om post-primacy, eller post-hegemoni, om man vil.

Colin Powell under hans tale i FN 2003 da han løy om Irak

Taper kontrollen over fortellingen

Det som særlig bekymrer Pentagon, er at mens USA tidligere hadde stor kontroll over verdensopinionen og blir utfordret av «en ukontrollert spredning av informasjon».

Og det er dette som er vårt poeng i dag. Det er lite vi kan gjøre for å påvirke de store linjene i verdensøkonomien. De følger sin egen logikk, og for USA, er det som vi ser strake veien mot en mindre viktig rolle enn man er vant med.

Det er heller ikke stort vi kan gjøre med det faktum at USA fortsatt er verdens desidert største militærmakt med kapasitet til å ødelegge jorda flere ganger, hvis det skule ha vært mulig.

Men det vi faktisk kan gjøre noe med er kampen om verdensopinionen. På tross av at USAs medieindustri til mer enn 90% er eid av de samme selskapene som eier våpenindustrien og bankene, og opptrer deretter, er de tydeligvis ikke i stand til å kontrollere verdensopinionen, hvis vi skal tro Pentagon.

Illustrasjon til Jonathan Swifts Gullivers reiser

Og det er akkurat her vi kan gjøre noe. 

Pentagons folk klager over det de kaller «fact-toxic» informasjon, det vil si fakta som «presenteres uten kontekst» (deres egen, antakelig) og som derfor forgifter «den viktige politiske diskursen». Denne «fakta-giftige» informasjonen er ille, ifølge Pentagon, fordi den

“… fatally weakens foundational security at an international, regional, national, or personal level. Indeed, fact-toxic exposures are those likeliest to trigger viral or contagious insecurity across or within borders and between or among peoples.”

Altså: Pentagon mener at en viktig grunn til at det går utforbakke med imperiet er at de blir utfordret av fakta som undergraver legitimiteten til deres eget overherredømme.

Vårt arsenal er ikke stort, men vi er mange, hvis vi bare har vett på å utnytte det. Vi kan spisse de giftige pilene våre og skyte dem der det merkes aller mest. Selv en kjempe kan drives til vanvidd av en mygg.

Vi har tidligere rapportert at det mektige Atlantic Council har notert seg at «the Norwegian communist Pål Steigan» har kritisert deres reklamefortelling om White Helmets i Syria.

White Helmets er et sånt Hollywood/CIA-produkt som er skapt for å «suge tolvåringene inn i vår leir», som Frank Zappa ville ha sagt. Men det er en eventyrfortelling som ikke tåler kritiske studier, og derfor er det så viktig for militærmakta at slik kritikk ikke forekommer.

Dette gir oss håp. Og oss her, det er det flertallet som ikke ønsker krig og imperialisme, men som ikke har noen mektige til å forsvare vår sak.

I artikkelen How To Fight The Establishment Propaganda Machine And Win skriver Caitlin Johnstone at dersom systemets propagandamaskin er en hai og vi er en tiger, så tving dem til å kjempe mot oss i jungelen.

Og vi bør gjøre som hun sier: gå i klinsj med dem, ikke la dem få rast eller ro, flerre opp fortellingene deres, ikke en gang, men om igjen og om igjen. Aldri glemme Kuwait, Irak, Libya, Ukraina, Jemen eller Syria.

Vi skal plukke fram de gamle løgnene når de nye kommer, slik at folk som har vært lurt en gang, to ganger eller tre ganger før, kan få se at de er i ferd med å bli lurt igjen.
Det er ikke noe som styrker mistilliten til systemet som følelsen av å bli lurt.

Og nå vet vi at det virker.

 

  14 kommentarer til “En mygg kan drive sjøl en kjempe til vanvidd

  1. 24. juli 2017 klokka 08:06

    USA taper økonomimesterskapet for nasjoner og folk som konsekvens av sin privatiserte kapitalisme. At de taper på områder som: “Produksjon, produktivitet, handel, innovasjon og industriell utvikling”, er konsekvensen av at USA har neglisjert skole og utdanning for folket. I USA er det så dyrt at bare et fåtall i befolkningen har råd. Mens i Kina har den sosialistiske planøkonomien prioritert utdanning for folket, og gjort skole og utdanning tilgjengelig for hele folket.

    Kina har prioritert blandingsøkonomi, Den samme økonomiske modell de nordiske landene bygget seg opp på, som resulterte i velstand for folk og nasjon rangert på topp i verden. Skole, utdanning og helse ble offentlige oppgaver levert gratis til folket i henhold til planøkonomiske og samfunnsøkonomiske analyser for hva det var mest behov for.

    Kina har planøkonomisk styrt industri og produksjon via statlige nøkkelindustrier, akkurat som Norge bygget sin oljeindustri rundt det statseide oljeselskapet Statoil. Slike nøkkelselskap er en motor som skaper store ringvirkninger for en mengde private selskaper, slike det skjedde for oljeservice industrien i Norge.

    Det som faktisk endrer balansen i verdensøkonomien er at kapitalismens økonomiske modell taper overfor sosialismens økonomiske modell. Dette faktum er hva venstresiden må legge vekt på å formidle til folket. Det er fakta som kan saklig begrunnes, og logisk argumenteres for, ved blandings-økonomisk teori forankret i empiriske data. Den samme teorien viser styrken i å forankre økonomien i nasjon og lokalsamfunn, istedet for i offshore skatteparadis. Det viser forskjellen for den nasjonale økonomien som bygger land og folk, i forhold til offshore skatteparadis økonomien som kun bygger globaliserte nasjons-løse oligarkier.

    • Olav
      24. juli 2017 klokka 08:59

      Kina er vel snarere et eksempel på en ekstrem form for statskapitalisme. Hemningsløsheten når det gjelder utslipp av både miljøgifter og drivhusgasser, og nedbygging av naturlandskap og ødeleggelse av hele økosystemer, det minner feks mer om industrialismen i Europa og USA på attenhundretallet og frem til første halvdel av forrige århundre enn om hverken sovjetkommunismen eller sosialdemokratiet i sin glansperiode. Men med den store forskjell at man i våre dager kanskje burde ha kunnet forvente en noe mer økologisk bevisst tankegang, eller at kinesiske myndigheter i det minste tok et visst minimum av hensyn til egne innbyggeres helse. I den grad hele denne utviklingen kan rettferdiggjøres så er det først og fremst fordi den politiske ledelsen i Kina knapt fant noen annen utvei, for å sikre både sin egen maktstilling og Kinas sikkerhet og relative selvstendighet, enn å “svare med samme mynt”. Men det har sannelig også kostet, og kostnadene både i form av fare for liv og helse og fremtidige klimakatastrofe fortsetter snarere å aksellerere. Jeg tviler for min del på at kinesiske myndigheter forstår stort mer av de langsiktige konsekvensene av den kursen de forsøker å følge enn “våre egne” politikere gjør.

      “When China halted plans for more than 100 new coal-fired power plants this year, even as President Trump vowed to ‘bring back coal’ in America, the contrast seemed to confirm Beijing’s new role as a leader in the fight against climate change,” the NYT reported. “But new data on the world’s biggest developers of coal-fired power plants, paints a very different picture: China’s energy companies will make up nearly half of the new coal generation expected to go online in the next decade.” “Over all, 1600 coal plants are planned or under construction in 62 countries,” the daily added. And Chinese companies such as SPIC, China Datang, Shenhua, China Huadian, China Huaneng, and China Guodian account for 45 percent of the construction. “These Chinese corporations are building or planning to build more than 700 new coal plants at home and around the world, some in countries that today burn little or no coal, according to tallies compiled by Urgewald, an environmental group based in Berlin. Many of the plants are in China, but by capacity, roughly a fifth of these new coal power stations are in other countries. “The fleet of new coal plants would make it virtually impossible to meet the goals set in the Paris climate accord.” “When China halted plans for more than 100 new coal-fired power plants this year, even as President Trump vowed to ‘bring back coal’ in America, the contrast seemed to confirm Beijing’s new role as a leader in the fight against climate change,” the NYT reported. “But new data on the world’s biggest developers of coal-fired power plants, paints a very different picture: China’s energy companies will make up nearly half of the new coal generation expected to go online in the next decade.” “Over all, 1600 coal plants are planned or under construction in 62 countries,” the daily added. And Chinese companies such as SPIC, China Datang, Shenhua, China Huadian, China Huaneng, and China Guodian account for 45 percent of the construction. “These Chinese corporations are building or planning to build more than 700 new coal plants at home and around the world, some in countries that today burn little or no coal, according to tallies compiled by Urgewald, an environmental group based in Berlin. Many of the plants are in China, but by capacity, roughly a fifth of these new coal power stations are in other countries. “The fleet of new coal plants would make it virtually impossible to meet the goals set in the Paris climate accord.” New York Times, 1 July 2017. As Beijing Joins Climate Fight, Chinese Companies Build Coal Plants.

    • 26. juli 2017 klokka 02:10

      Verden tåler ikke mer av sosialismens økonomiske modell heller!

      “ALL ØKONOMI, OGSÅ DEN SOSIALISTISKE, BYGGER PÅ DEN MEDFØDTE “Pengefølelsen”, som er drivkraften bak kapitalismen. HVA ER VERDIER!!!” – Terje Bongard

      Faktum er at all økonomi som har pengefølelsen som drivmotor fører oss utfor stupet, lik ei lokkefløyte.

      En statssosialistisk økonomi er dessuten et paradis for byråkrater, og jeg har blitt herset såpass mye med av disse at min sympati for byråkraten er minst like lav som den for kapitalisten. Faktisk er den mest motbydelige mennesketypen jeg kan tenke meg den grå byråkraten som finner på alle mulige slags spissfindigheter for en stakkars borger, for å kunne kjenne en svak eim av makt og overlegenhet i sin ellers grå hverdag. Derfor må et nytt system ta knekken både på kapitalistenes og byråkratenes makt over oss!

      Satsningen på privatbilisme er et feilskjær av Kina. Tokyo kan være i ferd med å ta over Beijings rolle som syklenes by, da de på søndager stenger av hovedveiene til fordel for syklister. Det var nærmest rørende å se 6-felts motorveier i Tokyo fulle av syklende familier på søndagstur (sammenleggbare sykler dominerte). Generelt var det lite biler i Tokyo, privatbilen dominerer i langt større grad i Oslo, og lufta i Tokyo var rein og god å puste i. Jeg har en svak astma og reagerer raskt på forurensning, så dette kan jeg si med sikkerhet.

      En annen interessant ting med Tokyo var fraværet av søppeldunker, som ikke finnes. Man må altså ta med seg søplet sitt hjem. Allikevel er Tokyo den reineste byen jeg har vært i. Kan det være slik at alle søppeldunkene i Norge gjør det lettere å kaste fra seg søplet? Fordi hvis det ikke er en søppeldunk i nærheten er det det offentlige som har sviktet, og man kan derfor kaste søplet på gata? Uansett er det forunderlig at en by som har bannlyst søppeldunken ser ut til å være verdens minst forsøplede.

      • 26. juli 2017 klokka 02:23

        Innenfor evolusjonens fjerde lag finner hverken kapitalisten eller byråkraten grobunn for sin destruktive makt: http://debatt1.no/lommedemokrater-foren-dere/

        Husk også på Kinas rolle som kjøpesenter-bygger rundt om i Asia. Her i Cebu har kineserne bygget opp to enorme kjøpesentre som virker som magneter på filippinerne, hvor de forbruker de pengene filippinere rundt omkring i verden, i hovedsak i Vesten, sender hjem til sine familier. Derfor er jeg veldig skeptisk til den nyliberalistiske teorien om at arbeidsinnvandrere er positive for sine hjemland, da pengene de sender hjem stort sett blir støvsugd av kineserne gjennom alle kjøpesentrene de bygger, og ender til slutt opp som kinesisk kapital.

        • 26. juli 2017 klokka 02:53

          Mens kineserne ser ut til å dominere kjøpesenter-utbyggingen her på Cebu, er sør-koreanerne i ferd med å overta turistnæringen. Taxisjåføren vår på Mactan kunne fortelle at Sør-Koreanerne er i ferd med å kjøpe opp hele kyststripa, både feriestedene, men også feriebyer hvor det bare bor koreanere, omlag som i nordmenns enklaver i Spania. Mactan er øya hvor Cebu har flyplassen sin. Jeg ser for meg at hele kyststripa til slutt blir overtatt av koreanerne, mens cebuanerne blir boende som en tjenerklasse i sentrum av øya.

          Ja, det ser ut til å gå bedre på Cebu, da tiggingen nå oppleves som langt mer påtrengende i Oslo, ja endog på Gjøvik har tigging blitt mer påtrengende enn i Cebu. Slik var det ikke sist gang jeg var her. Tiggerbarna har rett og slett nærmest blitt borte, og dette oppleves godt for en “rik nordmann” med dårlig samvittighet.

          Men cebuanerne blir i stadig større grad slaver av kapitalen, da først og fremst kinesisk og koreansk kapital, og man kan i høyeste grad si at disse er de nye imperialistene her. Duterte ønsker da også åpenbart kinesisk kapital velkommen!

          • 26. juli 2017 klokka 03:04

            I grunnen er dette ganske ironisk, da Lapu-Lapu kappet hodet av imperialisten Magellan her på Mactan: https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Lapu_lapu_killing_magellan_2017.jpg

            I første omgang klarte cubuanerne å fordrive imperialistene fra Mactan, mens de nå er i ferd med å bli slaver av imperialistisk kapital på denne symboltunge øya for nasjonens sjel.

          • 26. juli 2017 klokka 03:08

            Trolig er jeg den første som ser denne tragiske ironien, da filippinerne selv ser ut til å være forblindet av pengefølelsen!

  2. Jms
    24. juli 2017 klokka 09:34

    Det er finanskapitalens grådighet som har vært drivkraften i globaliseringen. Når virkningene fra den kortsiktige grådigheten rekylerer tilbake på hele den økonomiske strukturen skulle man forvente en viss erkjennelse fra flere hold.

    Men nei, responsen er ytterligere globalisering, i kombinasjon med å skvise ut Russland, som har blitt en brysom konkurrent, utenfor det etablerte dollarsystemet. Russlands aksept for salg av oljeekvivalenter i en annen valuta enn dollar anses åpenbart som en større trussel mot USA enn en militær konflikt med landet.

  3. Øystein
    24. juli 2017 klokka 13:16

    En dokumentarfilm alle bør se.

  4. Tore Andersen
    24. juli 2017 klokka 16:28

    Man kan si mye om USA, men det er en naturlig at verdens verdiskapning jevner seg ut. Det er noe vi skal være glade for. At det er de kyniske turbokapitalistene i Kina som overtar er derimot ikke bra. Hvor er de kommunistiske idealene? Hvor er din kritikk av barnearbeid, manglende HMS og rovdrift på ansatte? Kina har vel et verdigrunnlag ingen kan være tilhenger av med mindre man er en sveiseblind gammel AKPer. Det er selvfølgelig stas å bli nevnt av en amerikansk tenketank. Det gir vel etterlengtet påfyll for selvbildet.

    • Pål Steigan
      25. juli 2017 klokka 10:57

      Jeg forsvarer ikke Kinas modell. Jeg skriver om effektene av den. Analyse og politikk er to forskjellige ting. Kinas utvikling peker langt ut over jordas tåleevne, men vi var der først.

    • 26. juli 2017 klokka 03:25

      “Pål Steigan har tatt et oppgjør med sin statssosialistiske fortid, hans nyutviklede kommunisme 5.0 er en del av dette bruddet. Han har ikke vist et klart standpunkt til fordel for lommedemokratiet, jeg vil derfor ikke omtale Steigan som en lommedemokrat. Men han har utvilsomt grepet allmenningene, og jeg vil kalle ham en allmenninger, en av allmenninghetens ledestjerner. Personlig plasserer jeg Steigan i samme liga som Michel Bauwens, David Bollier, Silke Helfrich og Elinor Ostrom.”

      http://debatt1.no/lommedemokrater-foren-dere/

  5. 26. juli 2017 klokka 03:34

    Fint du benytter ordet “verdiskapning” og ikke verdiskaping, da kapitalismen er en skapning, altså en VerdiSkapning som minner om den onde heksa i eventyret om Snøkvit. Denne skapningen er som heksa, vakker på overflaten, men et monster under sitt overflatiske ytre. Vi er nå alle i ferd med å forgiftes av hennes forlokkende, røde eple (forgiftet av pengefølelsen), og avslører vi henne ikke snart er det slettes ikke sikkert eventyret om vår sivilisasjon får en lykkelig slutt!

    “Dagens økonomi lever sitt eget liv, løsrevet fra virkelighetens ressursregnestykke. Markedsøkonomien er basert på en medfødt positiv følelse, «pengefølelsen», opprinnelig arvet fra lenge før det fantes attraktive byttemidler, da slaktet i treet og veden til vinteren ga overlevelse. Problemet er at menneskelige verdifølelser har kort tidshorisont. Verden har fram til nå i praksis vært uendelig, og vi har derfor ikke arvet bremser som tar opp i seg globale størrelser og grenser. Verdensveggene er kommet svært nær. FNs miljøprogram advarer med større tyngde for hvert år at det går feil vei med verdens natur- og ressursgrunnlag. Jorda er allerede full av folk. I 2050 er det minst 9 milliarder mennesker på jorda. En grønn revolusjon til er ikke mulig. Det er ikke mer brukbart areal igjen på kloden. Det er dessverre ingen løsning å flytte en håndfull eller et titalls millioner mennesker til Norge, det vil knapt merkes på verdens lidelser og fattigdom. Det norske samfunnet vil imidlertid dermed bli en del av lidelsen. Alle «hendene» skal ha mat, hus, klær og fyring om vinteren. Det kan ikke fyres med utgåtte pengedata. Adressas leder henspeiler på at «hendene» vil gi økt kapital, det som av hele det politiske og økonomiske systemet oppfattes som «verdiskaping», men som i virkeligheten er det stikk motsatte.” – Terje Bongard

Legg inn en kommentar