Kurdarar i Syria: Frigjeringsrørsle eller løpeguttar for USA?

 

Erling Folkvord

Av Erling Folkvord.

Eg  snakkar korkje arabisk, kurdisk eller eit av dei andre språka i Syria. Er derfor avhengig av tolk eller skriftlege kjelder. Derfor er det mykje eg ikkje veit.  Eg vil prøve å vere litt grundigare, mellom anna på bakgrunn av kommentarane til det første innlegget mitt.

Først litt om utgangspunktet mitt: England og Frankrike delte Midt-Austen mellom seg etter første verdskrigen. Dei laga kunstige grenser, i stor grad for å splitte. Frankrike delte for eksempel Syria i fem «statar» tidleg på 1920-talet og styrte med terror. Stormaktsoppdelinga av Midt-Austen er «roten til det onda» som den svenske eksdiplomaten Ingmar Karlsson uttrykker det. Kurdistan vart delt mellom Tyrkia, Iran, Irak og Syria. Ein engelsk offiser sa at fredsforhandlarane etter første verdskrigen hadde «lyktes godt med å få til en fredsslutning som gjør slutt på freden.»

Imperialistiske omfordelingskrigar

Eg ser på dei amerikanske invasjonane i Irak (1991 og 2003) og krigane i Libya og Syria som imperialistisk omfordelingskrig. Målet har særleg vori å øydelegge sterke statar som ikkje har vori USA-lojale.

Delar av det kurdiske området i nordlege Irak vart for 25 år sia  eit amerikansk protektorat. Han som i dag  kallar seg president der (Mesud Barzanî), har sia 1990-talet vori politisk og militært alliert med USA og Tyrkia.  «Ein slave for Tyrkia», som ein rivalane hans sa da vi møttest i 1998. Sett frå ein imperialistisk synsvinkel må vel den amerikanske politikken i den kurdiske delen av Irak  seiast å vere ei suksesshistorie.

Irak, Libya og Syria var moderne statar med stort sett gratis skole og helsevesen. Samtidig var regima på ulike vis svært autoritære og dreiv hard undertrykking av delar av opposisjonen.  Eg har møtt nokre av dei som vart torturert i syriske fengsel.

Eit eksempel frå Norge i august 2010:  Justisminister Knut Storberget (Ap)  tvangsreturnerte ein politisk flyktning til Syria.  I Norge var han nestleiar i Foreningen av syriske kurdere i Norge. Norske politifolk følgte ordre frå justisministeren og utleverte han til syriske politifolk som venta på flyplassen i Damaskus.  Dei tok han med til to vekers tortur. Den norske omsettinga av legeerklæringa etterpå (sjå faksimile) er skremmande og levnar både president Assad og justisminister Storberget lite ære.

USA- og NATO-innblanding i Syria var og er likevel  i strid med folkeretten. Til samanlikning er den russiske krigføringa i Syria innafor folkeretten.

Syria er litt annleis enn Irak og Libya

På eitt punkt meiner eg  situasjonen er annleis i Syria enn han var i Irak og Libya. I den kurdiske landsdelen (Rojava) har det lenge vori ei revolusjonær rørsle. Rojava betyr Vest eller Vest-Kurdistan. Det starta med grasrotarbeid frå PKK (Det kurdiske arbeidarpartiet) på 1980-talet. Eg møtte nokre av aktivistane i 1995, 1998 og 2004.

– Vi starta våren 1979, seier Ayşe Efendi, ein av veterane frå PPK sitt grasrotarbeid i Syria.

I 2003 danna dei PYD (Det demokratiske einskapspartiet) som seinare gjekk i spissen for 2012-revolusjonen i Rojava. PYD har framleis same ideologi som PKK og vil ikkje bryte ut av Syria for å opprette ein ny stat. Dei meiner ein slik  stat kan bli bra berre for den kurdiske overklassen,  men ikkje for arbeidarklassen og vanlege folk elles. Ei av dei langsiktige parolane hos PYD er: «Frå fridomen i Rojava til eit demokratisk, føderalt Syria.»  Kvinnefrigjering er ei av dei viktigaste sakene: Delt leiarskap (ein mann og ei kvinne) i partiet og i folkevalde organ er eitt av tiltaka for at kvinnene skal kunne ta politisk makt, og ikkje berre formell likestilling. Opphevinga av menns rett til vere gift med fleire kvinner, er eit anna tiltak. Du finn både kurdiske og arabiske menn som mislikar det.

Eg meiner PYD er ein del av ei marxisme-inspirert revolusjonær rørsle med solid historisk forankring i  Midt-Austen si historie.  Nedarva føydale tradisjonar og dagens klasseforhold er annleis enn i Europa.

Hedya Yosef, medleiar i Føderasjonen Nord-Syria. 2016.

Syrias Stalingrad

Alle statsleiarane i Midt-Austen er mot den nye samfunnsordninga i Rojava. USA og andre statar som fører krig i Syria, har same standpunkt. Frå 2014 vart IS – med allsidig støtte frå Tyrkia – den  militære spydspissen for å øydelegge demokratieksperimentet i Rojava. Dei i hovudsak kurdiske forsvarsstyrkane i  byen Kobanê ga IS det første  nederlaget. Hausten 2014 deltok mellom anna den arabiske gruppa Burkan al Firat i forsvaret av Kobanê.

– Kobanê er Syrias Stalingrad, sa fleire enn kurdarane som eg møtte  rett utafor byen i oktober 2014. Og slik vart det. Seinare har IS gått frå nederlag til nederlag, slik Hitler-Tyskland gjorde etter nederlaget i Stalingrad i 1943. I dag er IS-fascismen og IS sitt statsapparat på nedtur.

– Kobanê er Syrias Stalingrad, korfor gjer leiarane i Europa ingenting. Kobanê 2014

Alliansen med USA mot IS

Frå oktober 2014 har USA gitt militær støtte til dei kurdisk/arabiske styrkane som slåst mot IS. USA hevdar jo sjølv rett som det er at dei  er i Syria for å slåst mot IS. Ikkje så mange trur på dette, ettersom USA blanda seg inn for å erstatte den lovlege regjeringa med eit USA-lojalt  regime. USA fører ikkje krig for demokrati.

Dei kurdisk-arabiske styrkane som slåst mot IS, er sia hausten 2015 organisert i SDF (Syrias demokratiske styrker.) Kurdiske YPG og YPJ har mest  militær og politisk erfaring.  Dei er ei avgjerande og styrande kraft i SDF. Andre mindre grupper er og med: Turkmenarar, jezidiar og assyrarar for å nemne nokre av dei.  Wikipedia oppgir at 55 grupper utanom kurdiske YPG og YPJ (Folkets og Kvinnenes forsvarsstyrker)  har slutta seg til SDF og at SDF har minst 85 000 soldatar. Wikipedia seier at 25 prosent er arabarar. Andre kjelder seier det er langt fleire arabarar. Eg veit ikkje om dette er korrekte tal.

I løpet av dei neste månadene er det sannsynleg at SDF – med amerikansk flystøtte – vil nedkjempe IS i Raqqa, IS-kalifens hovudstad.

Rêdûr Xelîl som da var talsmann for YPG, svara mellom anna slik da eg i mai stilte spørsmål om samarbeidet med USA:

USA fører krig i Syria for sine eigne interesser. Vi slåst for våre interesser. Det er viktig at USA no står saman med oss mot Daesh (IS). Vi veit jo at USA i mange år har vori alliert med Tyrkia og har støtta Tyrkia sin krig mot kurdarane. Men akkurat no er vi alliert med USA mot Daesh. Det er viktig i kampen for å frigjere Raqqa og andre område som Daesh kontrollerer.

Medleiar Leyla Mustafa ved Rojava sitt representasjonskontor i Silemanî føyde til:

Den største feilen tidlegare kurdiske leiarar har gjort, er at dei har stolt på USA og Russland. Rojava har lært ei lekse av dette, seier Mustafa. – Det er greitt å ha relasjonar til andre land. Vi ønskjer det. Men dei skal ikkje styre oss. Derfor snur vi aldri ryggen til dei. Vi stoler på folket vårt, ideologien vår og dei avgjerdene vi sjølv tar.

Leyla Mustafa. Rojava-kontoret i Silemanî

Forholdet Rojava – Regjeringa i Damaskus.

Forholdet mellom den lovlege regjeringa i Syria og sjølvstyret i Rojava er ikkje enkelt og eintydig. Det har hatt direkte eller indirekte samarbeid mot IS.

Forsoningsminister Ali Haidar sa 20. april 2015 til ei kurdisk avis i Irak, at regjeringa hadde gitt militær støtte til dei kurdiske styrkane for  å  gjere dei sterkare i kampen mot terror.

I august 2015 melde Al Jazera at ein YPG-talsmann sa at regjeringshæren kunne bli ein partnar i krigen mot IS viss dei vil forplikte seg til å arbeide for demokrati.

I desember 2015 sa president Assad til britiske Sunday Times mellom anna  at «vi sende våpen til dei fordi dei er syriske statsborgarar og dei vil slåst mot terrorisme.»

Sia 2012-revolusjonen i Rojava  har det og vori mange trefningar. Slik som i Qamishlo i april 2016 og i Hasakah i august 2016. I Qamishlo  starta det med skyting frå NDF-militsen som er alliert med regjeringsstyrkane.

Regjeringa og PYD er samde om at staten Syria ikkje skal delast opp i fleire statar.

Forholdet mellom dei ulike folka i Nord-Syria

Sivile styringsorgan har overtatt styringa i arabiske byar som SDF har frigjort frå IS: Tal Abyad (juni 2015), Shaddadi (februar 2016), Manbij (august 2016). Den USA-støtta tyrkiske invasjonen i Syria i 2016 var eit direkte svar på at SDF knuste IS i Manbij. Tyrkia sende sine eigne styrker over grensa da det viste seg at IS gjekk på enda eit stort nederlag mot dei kurdisk-arabiske styrkane i SDF.

Talal Silo: Talsmann for SDF. Shaddadi 2016.

PYD og SDF seier  dei ikkje skal vere okkupasjonsmakt og at befolkninga i  dei frigjorte områda  må avgjere kva slags styre dei skal ha i framtida. Det skal gjelde i Raqqa og.

Rojava og det langt større området som SDF har frigjort frå IS,  er omringa av fiendar. Heller ikkje Russland er for den nye samfunnsordninga, sjølv om Russland har prøvd å vere meklar.  Ein av dei kurdiske leiarane sa nyleg at Russland trugar med Tyrkia, viss ikkje SDF vil rette seg etter russiske råd.

Alliansane er ikkje stabile i Syria. Kanskje har USA og forstått  det etter kvart som USA-finansierte våpenleveransar til USA-lojale opprørarar  har hamna hos Al Qaida-allierte grupper. Leiinga i PYD seier at dei i denne situasjonen må gjere taktiske manøvrar. Dei samarbeider i dag med arabiske grupper som før har hatt eit direkte eller indirekte samarbeid med Tyrkia eller med den lovlege regjeringa i Damaskus.  Eg har ikkje oversyn over alle desse gruppene. Men dei er mange.

USA: Eit taktisk og mellombels samarbeid

Situasjonen er innfløkt. Ein statssekretær i det  amerikansk Utanriksdepartementet sa i mai at samarbeidet med PYD og SDF er taktisk og mellombels. Men vi vil sikkert og få sjå mange amerikanske forsøk på å gjenta den amerikanske suksessen med å opprette eit USA-lojalt styre i den kurdiske delen av Irak. Framtida vil vise om USA får til dette, eller om PYD og SDF lever opp til Leyla Mustafa sine ord: Dei skal ikkje styre oss.

Revolusjon er ulovleg i alle land. Frigjeringsrørsler  og revolusjonære rørsler blir vanlegvis stempla som terroristar. Nelson Mandel er berre eitt eksempel. Det betyr lite om dei seier dei kjempar for ei demokratisk eller ei sosialistisk samfunnsordning.

Revolusjonære rørsler må og inngå alliansar med andre, som berre delvis er for det politiske målet. Dette ser vi i Syria etter kvart som fleire og fleire arabiske grupperingar har alliert seg med SDF.  Og av og til må revolusjonære samarbeide med krefter som har heilt andre mål.

Konklusjonen min, som revolusjonær aktivist i Norge, er at det er rett å gi politisk støtte til PYD og andre som forsvarar og utviklar demokrati-eksperimentet i det sjølvstyrte området i Nord-Syria. Folket i Rojava har skapt ei samfunnsordning som dei, viss dei ikkje blir knust, kjem til å utvikle vidare. På lang sikt kan andre av folka i Midt-Austen bruke dette som modell  i sine statar.

Erling Folkvord, medlem i Rødt

  10 kommentarer til “Kurdarar i Syria: Frigjeringsrørsle eller løpeguttar for USA?

  1. Nils Johnsen
    16. juli 2017 klokka 09:58

    Situasjonen i Syria er kompleks og ikke enkel å ta stilling til. Dilemmaene står i kø. Denne faktaorienterte artikkelen fra Erling Folkvord hjelper oss i arbeidet med å sortere ut problemstillingene. Jeg har lenge ment at den syriske regjeringen og kurderne i landet bør samarbeide. Samtidig er jeg svært skeptisk til USAs og Tyrkias roller i Syria. De har sine egne agendaer. Når IS er nedkjempet, gjelder det for de som skal stå for¨ oppbyggingen av Syria, og for de som skal hjelpe syrerne med å gjenetablere nasjonen, å holde tunga beint i munnen. Her er det mange feller. Og det er betydelig fare for at USA og Tyrkia lar hensynene til egne interesser være det viktigste. Og da kan det meste skje. Assad har innledet et uformelt samarbeid med kurderne. Jeg mener det samarbeidet bør bygges videre ut. Slik at de sammen kan få bygd opp igjen landet når IS, og andre terrorgrupper, forhåpentligvis er nedkjempet.

  2. Johnny
    17. juli 2017 klokka 16:41

    Reiser man til et konfliktområde, og tilbringer tid sammen med kun en av partene, så er det veldig lett å adoptere deres synspunkter, og ut fra dette velge side. Erling Folkvord har gjort nettopp dette, han har ukritisk godtatt den kurdiske framstillingen av denne konflikten. Jeg er litt skuffet over den lettvinte konklusjonen til Erling Folkvord. 🙁

  3. Erling Folkvord
    Erling Folkvord
    17. juli 2017 klokka 17:07

    Det ein kan kalle “utstillingsvindusyndromet” gjer seg som oftast gjeldande når ein er gjest i eit anna land med ein annan kultur. Det gjeld om du besøker regimet eller eit området som er kontrollert av andre. – I Syria er det i dag dessverre svært vanskeleg å få visum frå dei lovlege styresmaktene.

    • Pål Steigan
      17. juli 2017 klokka 20:19

      Her er et svar fra Eva Thomassen som hun av tekniske grunner ikke klarte å legge inn:

      “Det er ikke vanskeligere å få visum enn at jeg har fått det 4 ganger det siste halvannet året. Men, selvfølgelig kan det by på problemer å få visum når man har tatt seg ulovlig inn i Syria en del ganger. Siden du ikke får visum og har oppholdt deg på syrisk territorium så har du brukt samme metode for å komme deg inn i Syria som f.eks Pål Refsdal bruker..ved hjelp av terrorgrupper som kontrollerer grensene mellom Tyrkia og Syria og mellom Irak og Syria. Det utspiller seg en av verdenshistoriens verste kriger i Syria. Da er det smålig å ta seg ulovlig inn i landet og oppholde seg sammen med grupper som kjemper mot den syriske hæren.”

      – Eva Thomassen

      • Erling Folkvord
        Erling Folkvord
        17. juli 2017 klokka 22:28

        Eg veit ikkje korleis Refsdal har reist. Etter 2012 har eg reist tll Nordlege Syria via den kurdiske regionen av Irak. Det kan vere omstendeleg. Vi kan meine kva vi vil om den regionale regjeringa der, men regionen har ein grunnlovfesta status i Irak. Om det er småleg å reise den vegen, så syns eg ikkje sjølv at eg har kryssa grensa “ved hjelp av terrorgrupper.”
        Tidlegare besøkte eg Syria med start i Damaskus og ser fram til at det snart blir muleg igjen.

        • 18. juli 2017 klokka 23:48

          Mitt poeng er at det er smålig å ta seg ulovlig inn i et land- særlig et land i krig- uansett hvem som du måtte mene styrer et grenseområde

  4. Johnny
    17. juli 2017 klokka 17:49

    Kan jo gjøre deg oppmerksom på at Amnesty International har en rapport om krigsforbrytelser begått av PYD/YPG.
    Kurderne har rasert hele landsbyer, tvangsforflyttet tusenvis av arabiske og turkmenske sivile (etnisk rensing), straffet hele landsbyer kollektivt, samt drap og trusler mot sivile. Ser ut som at kurderne er akkurat som alle de andre i midt-østen, verken verre eller bedre. Hvorfor i Guds navn skal vi støtte dem?

  5. Erling Folkvord
    Erling Folkvord
    17. juli 2017 klokka 19:09

    Det kan og vere verdt å lese tilsvaret til denne rapporten frå styresmaktene i Rojava. Begge dokumenta er omfattande.

    No i 2017 kom det ein rapport frå ein FN-komite som hadde undersøkt påstandar om den typen tvangsflytting som det er vanleg å omtale som etnisk rensing. Krig fører dessverre til at mange sivile må flytte eller flykte. Mange gjer ikkje det av fri vilje. FN-rapporten fann ikkje bevis for at YPG/YPJ hadde gjennomført flytting/tvangsflytting ut frå etniske skiljeliner.

    Elles har eg aldri høyrd om ein krig utan overgrep og krigsbrotverk. Eit viktig punkt er om den politiske/militære leiinga straffar sine eigne som begår slike brotsverk.

    Eg skulle elles ha sagt i den første kommentaren min at det ofte er misvisande å snakke om “kurderne” som ei blokk. I dei fleste sakene finst det mange synspunkt blant kurdarar. Også i Rojava er det fleire opposisjonsparti. Eg har møtt talspersonar frå tre av dei. Særleg ein av leiarane eg snakka med, meinte det er feil av PYD å legge så stor vekt på at dei mange språklege/kulturelle minoritetane i Rojava skal likestillast med det kurdiske fleirtalet.

  6. Trond Ali Linstad
    19. juli 2017 klokka 15:30

    Gegen Dummheit …

    Trond Ali Linstad

    Jeg har lest mye dumt, men lite kommer opp mot Erling Folkvords utlegninger om kurdere i det nordlige Syria: «Rojava, Vest-Kurdistan», der en kurdisk bevegelse, basert på en slags halv-marxist/leninistisk, anarkistisk tenkning står bak en «revolusjon», skriver Folkvord, som kan bli «modell for hele Midtøsten».

    Og i mellomtiden er denne «revolusjonære bevegelsen» alliert med USA, for å fristille – gjøre «autonomt» – det nordlige Syria fra den syriske regjering; og moralsk og politisk – og antakelig militært – støttet av Israel! Mot «dumhet» kan man kjempe forgjeves …

    Deler av «venstresiden» er med på det! Norsk «venstreside» er sannelig fattig! Men kanskje får de inn én på Stortinget! Andre tanker og mål, om verden, synes den muligvis heller fjernt?

  7. Trond Ali Linstad
    20. juli 2017 klokka 15:39

    Steigan fant ikke plass til dette på siden, så jeg legger det inn som kommentar.
    Trond Ali Linstad

    USA vil bryte ned og svekke Syria

    Trond Ali Linstad

    Det er ikke originalt slått fast, men bør gjentas og underbygges: USA vil bryte ned, og svekke, Syria! Vi kan åpne med å vise til en lekket e-post fra daværende amerikansk utenriksminister Hillary Clinton, offentliggjort av WikiLeaks, der Clinton gikk inn for å starte krig i Syria for å velte Syrias regjering og drive bort president Assad – som «beste måte til å hjelpe Israel». Skjønt USAs planer om å velte Syrias regjering går lengre tilbake, siden 2006, ifølge WikiLeaks. («The WikiLeaks Files, 2015.)

    USAS utenriksminister Hillary Clinton
    Vi holder oss til Hillary Clinton og refererer fra boka hennes: «Hard Choices». Hva hun skriver. om USAs politikk i forhold til Syria. Hun legger prinsippet om «smart power» til grunn og definerer begrepet slik: «å velge den riktige kombinasjon av verktøy – diplomatisk, økonomisk, militært, politisk, legalt og kulturelt – for hver enkelt situasjon». Vi spør: Hva var situasjonen for Syria?

    «Krisen» i Syria
    Clinton skriver «krisen» begynte i 2011. Syriske borgere demonstrerte i gatene mot det «autoritære regimet til Bashar al-Assad». Og «liksom i Libya», skriver hun, svarte sikkerhetsstyrke med «overdreven makt». Noen syrere tok til våpen for å forsvare seg, og for å velte Assad. Opprørernes besluttsomhet «hardnet», står det. Noen ble «radikalisert», og ekstremister sluttet seg til kampen. Jihad-grupper, noen med bånd til Al Qaida, begynte å utnytte situasjonen for å fremme egne mål, slik Clinton beskriver det.
    Hun argumenterte for å støtte «Syrias folk». Russerne ville ikke blande seg inn, de var bestemt på å hindre en ny «vestlig invasjon», skriver Clinton – lik den i Libya.

    Våpen til opprørerne
    «Bak kulissene var det mye snakk,» skiver hun, «om å kanalisere våpen til opprørerne». Saudi-Arabias utenriksminister Prins Saud al-Faisal sa han tenkte at å forsyne våpen til dem, var «en utmerket idè».
    Clinton møtte representanter for Tyrkia, Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og Qatar og hørte det samme budskapet «om behovet for å sende våpen til opprørerne», skriver hun. Clinton konkluderte slik: «Noen kan gjøre visse ting, og andre kan gjøre noe annet.» Hun slo fast dette som avgjort sak (fait accompli): «Noen land vil øke sine anstrengelser å kanalisere våpen, mens andre vil fokusere på humanitære behov.»

    Skal vi et øyeblikk gjøre et sidetrinn til Norge? Den norske regjeringen har gjort begge deler: Sendt militære eksperter som i Syria og trener syriske opprørsgrupper (formelt mot IS), og gitt millioner av dollar til norske organisasjoner (Norsk Folkehjelp og Norwac) som «fokuserer på humanitære behov» – i de opprørskontrollerte områdene. Det er Clintons konsept av «smart power» – om «riktige kombinasjon av verktøy», som det hele gjelder.

    Clinton skriver om «alle våpen som alt strømmet inn i landet fra arabiske stater». Hun vektla selv, ved siden av dette, den diplomatiske siden for å isolere og presse Syrias regjering: Å bidra med «ekstrahjelp til mat, ulltepper og kritiske medisinske tjenester til folk som lider i Syria».

    Og videre: «Økt støtte til sivile opposisjonsgrupper» og «trene mer enn tusen aktivister, studenter og uavhengige journalister», står det. «Etter hvert som flere deler av Syria kommer fri fra regimets kontroll, ville vi også hjelpe lokale opposisjonsgrupper med å forsyne vesentlige tjenester som å gjenåpne skoler og gjenbygge hjem.» Selv om konflikten «voldsomt ville rase». Igjen, om Norge: Norske hjelpeorganisasjoner har gitt «vesentlige tjenester» til den syriske opposisjonen. I tråd med Clintons tenkning.

    Omforent overgangsregjering
    Er forslag som ble fremmet for løsning var en «omforent overgangsregjering» – med full utøvende makt, mellom regjering og opposisjon. Da ville Assad måtte gå, mente Clinton. For dette var USAs standpunkt: «Assad must go» (Clinton); Assads styre måtte veltes. Men det ble ingen holdbar idé; avvist av både opposisjon og regjering.

    Sanksjoner
    Clinton skriver: «USA og våre partnere strammet stadig opp sanksjoner mot Assad-regimet. Vi frøs midler de hadde, påla reiseforbud og begrenset handel. Den syriske økonomien var i fritt fall.» Men «Russland og Iran» støttet Syria, og sanksjonene førte ikke fram.

    Syria – Libya
    Opposisjonen forble i «uorden», skriver Clinton, «tross anstrengelsene fra europeere, arabere og USA.» «Det ble mange stemmer, særlig fra den syriske opposisjonen, som ropte ut for at USA skulle støtte dem, slik vi hadde støttet de libyske opprørerne,» skriver hun. Men «Syria var ikke Libya». Clinton skriver om Assads styre:

    Assads styre er hjemlig forankret
    «Assads styre var langt mer forankret enn Khadafi, med større støtte blant viktige deler av befolkningen, flere allierte i regionen, en virkelig hær og langt mer robust luftforsvar», skriver hun. Opposisjonen var «dårlig organisert og diffus.» Russland blokkerte alle tiltak i FN om Syria, i stor grad for å «hindre en gjentakelse av Libya». Det syntes økt sannsynlig at Assad ville «henge ved» makten. (Clinton).
    Ekstremister ville «bygge støtte i Syria». Et vesentlig problem var «mangelen på et levelig alternativ til Assad» i Syria, skriver Clinton. En situasjon der «Qatar og Saudi-Arabia dumper våpen inn i landet og USA ansvarlig trener og forsyner ikke-ekstremistiske opprørsstyrker» var for Clinton en «fornuftig bekymring».

    Ekstremister styrker seg
    «Ekstremister fortsatte å vinne grunn», skriver Clinton. Amerikanske og europeiske etterretningskilder advarte at de kunne bli «en trussel utenfor Syria». Al Qaidas bruk av syrisk territorium til å rekruttere og trene, kunne gjøre Syria til en «utskytingsrampe» for angrep mot USA.

    Moderate medlemmer av den syriske opposisjonen ser ekstremistene som en «trussel mot revolusjonen» (Clinton). Men forsøk på å drive dem ut, vil være en vanskelig oppgave («an uphill battle»), som vil lede våpen og styrker bort fra å kjempe mot Assad, til Hillary Clinton bekymring, i sin bok «Hard Choices» (2015).

    Mer våpen fører ikke fram
    Mer våpen førte ikke fram. Og Assad med hjemlig støtte, sto mot de militære angrep på å bryte Syria ned, så andre strategier måtte trekkes fram. En Plan B blir blitt aktuell. Den består i å splitte opp Syria, underbygge lokale tiltak der regioner – som nå frigjøres fra IS – overlates opposisjonelle krefter, som USA styrker og hjelper – og som ikke skal føres tilbake under den syriske regjeringen. Den strategien følges opp nå.

    Syria skal svekkes og deles
    Syria sender «stabiliserende team» til Syria, lyder en fersk avisoverskrift. (The New Your Times International 7. juli 2017). «Trump-administrasjonen» vil bringe «stabilitet» til områder som USA-støttete styrker har tatt over fra Den islamske staten. Det skal bygges opp lokale administrasjoner, i «gjenerobrete områder» – av USA med allierte; lokale administrasjoner som USA velger.

    «Hverken USA eller andre nasjoner er ivrige etter å ville gi større fond for å gjenoppbygge et Syria som er ledet av Bashar al-Assad», står det. Midler og hjelp skal til lokale, separate grupper.

    Det gjelder også «humanitær assistanse». «Amerikanske talspersoner har sagt at de vil ønske velkommen likende sivile anstrengelser fra andre nasjoner og undersøker nå muligheten for dette.» Skal de spørre Norge om hjelp – fra humanitære grupper, som alt har erfaringer fra helsearbeid for opposisjonen?

    Amerikansk hegemoni over Syria. Kurdere
    Milits som kjemper for president Assad og har nærmet seg frigjorte syriske områder, er blitt møtte av amerikanske «luftangrep» (The Guardian Weekly 23. juni 2017); dette med klar beskjed om å holde seg borte. Syriske militærfly som tar del i å sikre syriske områder for regjeringen, blir skutt ned av amerikanske fly. «Konkurransen om å kontrollere områder som IS forlater, tiltar.» (The Guardian Weekly.) Og: USA bygger militærbaser på syrisk territorium, for å sikre sitt nærvær og beskytte lokale venner; baser på okkupert syrisk mark.

    Når det gjelder å dele opp Syria, spiller kurdere en viktig rolle. Kurdere er alliert med USA. Kurdere har erklært et «autonomt område» i det nordlige Syria, revet løs fra den syriske staten. De presenterer en modell med «autonome områder» – for lokale grupper, også andre steder i Syria.

    Israel gleder seg; mye som skjer, skal tjene Israel. En konfrontasjonsstat, Syria, skal rives opp. Vi spør: Skal norske myndigheter ha en rolle i det; militært, politisk, diplomatisk, «humanitært»? Det er viktig at vi følger med.

Legg inn en kommentar