Hva ligger bak den afghanske kriminalitetsbølgen i Europa?

0

Afghanere skiller seg ut blant flyktninger som begår kriminelle handlinger i Østerrike og andre steder. Hvorfor?

Dette skriver Cheryl Benard i The National Interest. Benard er forsker ved RAND Corporation, en tenketank som er nært knyttet til US Air Force. Hun var gift med USAs tidligere ambassadør til FN, Afghanistan og Irak. Hun har arbeidet i mange år med flyktningspørsmål og har skrevet en rekke bøker om islam, blant annet Eurojihad – Patterns of Islamist Radicalization and Terrorism in Europe.

Hun er godt kjent med afghansk kultur, og er svært overrasket over å kunne slå fast at afghanske flyktninger skiller seg negativt ut når det gjelder kriminalitet i Europa, ikke minst når det gjelder overgrep og voldtekter mot europeiske kvinner. I artikkelen prøver Benard å finne ut hvorfor det er slik:

Dette er ikke en artikkel som det har vært morsomt for meg å skrive. Jeg har jobbet med spørsmål knyttet til flyktninger i store deler av mitt yrkesaktive liv, fra de pakistanske leirene under den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan til Jemen, Sudan, Thailand, Etiopia, Djibouti, Libanon, Bosnia, Nicaragua og Irak, og har dyp medfølelse for deres sørgelige tilstand. Men ingen steder har jeg opplevd et fenomen som dette. Jeg har sett flyktninger fanget under forhold som gjorde dem sårbare for voldtekt, av leirvakter eller soldater. Men for flyktninger å utføre denne kriminaliteten i det landet som hadde gitt dem asyl? Det var noe nytt. Videre har mitt personlige og profesjonelle liv gitt meg mange afghanske og afghansk-amerikanske venner, og det er ingenting psykopatisk ved dem. De er leger, butikkere, eiere av japanske restauranter, flyselskapslederne, entreprenører, IT-eksperter, selgere på Macy’s – de er som alle andre. Den eldre generasjonen har en tendens til å være litt stiv, formell og etikettebevisst. Det er umulig å forestille seg noen av dem som deltakere i denne formen for bisarr og primitiv seksuell aggresjon som den deres unge landsmenn er blitt forbundet med. Likevel det er her vi er.

Benard drøfter en del mulige forklaringer på denne kriminalitetsbølgen blant afghanske flyktninger i Europa. Hun skriver at det har vært vanskelig å finne ut av dette fordi europeiske myndigheter med vilje dekker over og fortier disse forbrytelsene, som da en gjeng med femti afghanere terroriserte kvinner rundt jernbanestasjonen i Linz og myndighetene hevdet at det skjedde på grunn av dårlig vær som gjorde at mennene samlet seg slik (!).

Benard nevner en rekke eksempler på at kvinner blir angrepet, seksuelt trakassert og også voldtatt av afghanske flyktninger. Hun mener at tendensen er så markant at den ikke kan overses eller bortforklares. Så hun stiller spørsmålet om hvorfor det skjer.

Noen sier at det skjer fordi de er beruset. Benard får ikke dette til å stemme, dels mener hun det virker som et påskudd og dels mener hun at det ikke forklarer hvorfor afghanerne skiller seg ut.

En annen teori går ut på at de unge mennene, som kommer fra et samfunn der kvinnene er godt pakket inn og tilslørt, tipper over når de møter lettkledde vestlige kvinner, og at hormonene løper av med dem. Hun avviser dette også, dels fordi forklaringa legger skylden på kvinnene, ofrene, og dels fordi heler ikke dette forklarer hvorfor afghanere skiller seg ut i forhold fra menn fra andre strenge islamske kulturer.

Dette bringer oss til en tredje, mer overbevisende og ganske urovekkende teori – den som min afghanske venn, oversetteren i rettsvesenet, fremfører. På grunnlag av hans hundrevis av samtaler med disse unge mennene i sin profesjonelle rolle de siste årene, mener han at han har oppdaget at de er motivert av en dyp og vedvarende forakt for vestlig sivilisasjon. For dem er europeerne fienden, og deres kvinner er legitimt bytte, som alle andre ting man kan ta fra dem: bolig, penger, pass. Deres lover spiller ingen rolle, deres kultur er uinteressant, og til slutt kommer deres sivilisasjon til å falle uansett overfor den horden som de sjøl er fortroppen for. Du trenger ikke å assimilere seg, eller jobbe hardt, eller prøve å bygge et anstendig liv her for deg selv – disse europeerne er for myke til å straffe deg for en overtredelse, og deres dager er talte.

Benard mener denne forklaringa har en del for seg, og hun gir sjøl eksempler på svindel mot velferdssystemer om grånende immigranter som får passere som «mindreårige» og så videre. Men hun har likevel problemer med å se dette som en fullgod forklaring på hvorfor afghanere blir sexforbrytere.

Hun skriver at den middelaldrende velfungerende afghanske diasporaen i Østerrike er rystet over det de ser fra sine yngre landsmenn. Men hun mener de sjøl er en del av problemet, fordi de prøver å dekke over bortforklare, bagatellisere.

Hun mener også at det vestlige rettssystemet med sine formelle regler, sine prosedyrer, sitt byråkrati og sin langsomhet gjør at mange forblir ustraffet, og at det i seg sjøl bidrar til å stimulere dem som ønsker å begå kriminelle handlinger. Hun mener også USAs politikk i Afghanistan må ta en del av skylda. Det er investert et utall millioner av dollar for å andre det afghanske samfunnet, med sørgelige resultater.

Og dette bringer meg til en siste teori som diskuteres i Østerrike: at disse ødeleggende, gale unge mennene blir infiltrert i Vest-Europa for å å ødelegge: å ta bort kvinners frihet og sikkerhet; endre mønstre for adferd; skape dype splittelser mellom de liberale, som fortsetter å forsvare og finne unnskyldninger, og en høyrefløy som krever harde tiltak og voldelige svar; Å påføre høye kostnader og forverring på domstoler og rettssystemer og generelt skape kaos.
 Jeg vil understreke at jeg ikke er overbevist om at det er en bevisst plan bak dette, men jeg er enig i at sinte og ustabile unge menn lett kan velge en destruktiv kurs. Denne kursen kan føre til ideologisk ekstremisme og terrorisme, eller til dannelse av gjenger som angriper, skader og ødelegger.

En kan ikke si at Cheryl Benard gir noe endelig svar på det spørsmålet hun sjøl reiser, men hun er ytterst tydelig på at problemet er stort og reelt, og at det er nødvendig å slutte å tie om det eller bortforklare det.

Det er vanskelig å avvise Benard med de vanlige anklagene. Bebreid ikke taleren, men ta hennes ord som en advarsel, som et kinesisk uttrykk sier. Artikkelen bør leses som ett av flere bidrag til den tøffe og vanskelige diskusjonen ikke minst venstresida må ta om disse temaene. Fornekting og bagatellisering av reelle problemer har aldri ført til noe godt. Det vil være svært skadelig å gi høyresida monopol på å ta opp disse problemene, for vi vet hva det vil føre til.

 

 

Forrige artikkelKurdarar i Syria: Frigjeringsrørsle eller løpeguttar for USA?
Neste artikkelDet energifattige Europa og de harde valgene
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).