Det energifattige Europa og de harde valgene

0

Til tross for alt snakk og all subsidiering av «fornybar energi», viser alle fakta at Europa, og særlig EU, er totalt avhengig av import av olje og gass. Selv den svært kostbare tyske «Energiewende» har ikke klart å rokke vesentlig ved dette. 

Eurosonen ille ute

Spesielt tydelig blir dette hvis vi ser på eurosonen. Etter brexit er det også det perspektivet som gir de beste indikatorene for hvordan det står til. Storbritannia var som kjent en periode nettoeksportør av olje og gass. Siden 2005 er Det forente kongedømmet igjen nettoimportør av både olje og gass, men landet er fortsatt en stor produsent. Siden landet er på vei ut av EU (?) er det derfor naturlig å holde britene utenfor når vi skal se på EUs energisituasjon.

Tallene fra BP Statistical Review regnes som de mest pålitelige i bransjen, så det er god grunn til å holde seg til dem. Disse to grafene viser at det var et fall i importen av både olje og gass i perioden fra 2008 til 2014, og så har importen tatt seg opp igjen, mer markant for gass enn for olje.

2008-2014 var perioden med den lange stagnasjonen etter finanskrisa, så det er ikke overraskende at energiimporten gikk ned da. Men nå har industrien i EU tatt seg litt opp igjen, og vi ser at energiimporten øker igjen.

Tyskland klarer det ikke, på tross av enorm innsats

For Tyskland ser vi samme tendens. Ifølge BPSR økte landets oljeimport i 2016 med 2,7% og gassimport med 11%. Ikke mye «Wende» der.

Tyskland er EUs industrielle lokomotiv, en av verdens største industrinasjoner og verdens femte største forbruker av olje og tredje største forbruker av naturgass. 

Tyskland har samtidig gjort Europas største dreining mot fornybar energi. Det dyrkes raps over hele landet til biodiesel. Det settes opp vindmøller over alt og til og med fruktbar jord dekkes med solcellepaneler. Subsisiene til fornybar kraft koster innbyggerne milliarder av euro hvert år. Men likevel er Tyskland totalavhengig av olje, gass og kull. Uten fossil energi stopper Tysklands industri og store deler av infrastrukturen.

Prisen på elektrisk kraft til forbrukere har gått opp med 50% fra 2006 til 2017.

Den voldsomme satsinga på fornybar energi til strømproduksjon har gitt resultater, og fornybarandelen av strømproduksjonen har passert 25%. Men i den totale energibruken handler Tysklands energibruk om brunnkull, steinkull, olje og gass, kort sagt karbon i ulike former.

For EU28 utgjorde karbonenergi 72,5% av energibruken i 2013. I tillegg kom kjernekraft med 14,1%. Fornybar energi har økt fra 4,3% i 1990 til 21,4% i 2014. Men ingen tall tilsier at fornybar energi står i ferd med å overta for fossil energi i Europa. Den er og blir et viktig, om enn kostbart, supplement.

Hvor mye energi får man igjen?

Et annet problem er at den mengden energi man må putte inn for å få ut en viss mengde energi, energy returned on energy invested (EROEI), er langt større for mesteparten av den fornybare energien enn for karbonkildene. Unntaket er vannkraft, men uheldigvis er det få land i Europa som har noe særlig vannkraft å ta av. EROEI faller også for olje og gass etter hvert som oljen og gassen blir vanskeligere å utvinne. En EROEI på 5 betyr at en putter inn en energimengde lik 1 og får ut en energimengde lik 4.

Olje og gass før 1970 hadde en EROEI på 30, etter 2005 en EROEI på 14,5, kull 80, solceller 6,8. (Tall fra USA)

Europa i kattepine

Europa er energimessig et fattig kontinent, hvis vi holder Norge og Russland utenfor. På tross av iherdige forsøk og desto flere høytidelige erklæringer har EU ikke klart å rive seg løs fra avhengigheten av importert olje og gass samt hjemlig kull. Det er heller ingenting som tyder på at unionen vil klare det i overskuelig framtid. Selv Tyskland, som har satset så enormt hardt, har ikke klart å komme i nærheten av karbonuavhengighet.

Hitlers Tyskland var også desperat etter energi. Det var ikke minst derfor landet forsøkte å rykke fram til Baku ved Kaspihavet, der det fantes enorme mengder naturgass og olje. Til sjuende og sist havnet Operasjon Barbarossa i stor grad om olje. Dagens Tyskland er ikke vesentlig bedre stilt.

Det er vel og bra at det forskes i ny batteriteknologi og nye energiløsninger som skal komme en gang i framtida. Men så lenge de ikke er praktisk implementert og kan brukes til å holde folk varme, mette og i sving, så er å blir de fugler på taket.

Det gjør at Europa står overfor harde valg. En fortsatt kapitalistisk vekst vil ikke kunne sikres ved hjelp av fornybar energi. Hvis kontinentet ønsker å bli mer ”miljøvennlig”, hvordan man nå vil definere det, så er det ingen annen utvei enn å sørge for en dramatisk omlegging av hele måten samfunnet er konstruert på. Energiforbruket må ned, forbruket av sjeldne mineraler og andre lagerressurser må ned. Gjenbruk må i mye større grad bli normen. De mest intelligente transportløsningene vil gå på å redusere transportbehovet, både av folk og varer. I dette regnestykket er det ikke plass til kapitalismen. Men forhåpentlig vil det gå an å finne løsninger som har framtida for seg, før det er for seint.

«Our Friend the Atom», Walt Disneys kjernefysiske utopi fra 1957.

«Vår venn atomet»

I 1957 lagde Walt Disney en tegnefilm med tittelen «Our Friend the Atom» som med tegnefilmens og populærvitenskapens virkemidler skulle overbevise folk om at atomkraften var i ferd med å løse menneskehetens energiproblemer en gang for alle. Jeg kan huske at jeg som guttunge trodde på filmen. Mye av det som produseres av framtidsvyer om energier som skal «løse alle problemer» i dag, har mye til felles med «Vår venn atomet», men jeg må innrømme at i 2017 lar jeg meg ikke så lett imponere som for 60 år siden. Det er en skepsis jeg anbefaler.

 

Forrige artikkelHva ligger bak den afghanske kriminalitetsbølgen i Europa?
Neste artikkelStøre sammenlikner seg med nyliberalisten Macron
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).