Aleppo og Mosul: Beretningen om to byer

0
Ødeleggelsene i Mosul er enorme, men de er sjelden blitt vist i vestlige medier

Den irakiske byen Mosul. Den syriske byen Aleppo. Begge «befridd» de siste månedene fra radikale jihadistiske terrorgrupper. Men mens en anti-terroristoperasjon har blitt lovprist i Vesten, ble den andre sterkt fordømt.

Dette skriver journalisten Neil Clark i en kronikk som er blitt publisert på russiske RT.

Neil Clark er journalist, forfatter, kringkastingsmann og blogger. Han har skrevet for mange aviser og tidsskrifter i Storbritannia og andre land, inkludert The Guardian, Morning Star, Daily og Sunday Express, Mail on Sunday, Daily Mail, Daily Telegraph, New Statesman, The Spectator, The Week og The American Conservative. Han brukes ofte som kommentator på Russia Today og har også deltatt på BBC TV og radio, Sky News, Press TV og Voice of Russia.

Utdrag av artikkelen:

De helt forskjellige måtene som de respektive «frigjøringene» ble framstilt på, forteller oss mye om hvordan krigspropaganda fungerer i den såkalte frie verden.

I de siste dagene har vi blitt møtt triumferende rapporter om vestlige nyhetsmedier om «frigjøringen» av Mosul fra ISIS. USAs president Donald Trump utstedte en uttalelse fra Det hvite hus som gratulerer de irakiske myndighetene der uttrykkene «frigjøring» eller «frigjort» dukket opp tre ganger.

Alle, ser det ut til, ønsker å få æren til den vellykkede militære operasjonen. Avisa The Independent rapporterte om hvordan en Pentagon-tjenestemann sa at ISIS var blitt beseiret på grunn av Barack Obamas «treningsstrategier». Mosuls frigjøring har blitt solgt til oss som en stor seier. Som den er utvilsomt også er. Hvem ønsker vel å se at den islamske statens brutale slaktere og terrorister beholder et territorium? Men det som er merkbart er hvordan kostnaden for frigjøring er blitt dekket over, selv om den har vært veldig høy faktisk.

Forskere fra Airwars, for eksempel, anslår at mellom 900 og 1200 sivile har blitt drept av US-ledede koalisjons- og artilleriangrep under den åtte måneders operasjonen, og at «mange hundrevis enda tusen flere kan ha dødd i koalisjonsaksjoner.»

Airwars siterer den internasjonale røde kors-talsmannen Iolanda Jaquemet, som sa om de massive sivile dødsfallene: «De kommer med sår på sår, blør selv fra øynene, skutt i hodet, etter å ha blitt begravet under ruinene, traumatisert av luftangrepene, artilleriet , snikskyttere, bomber, har mistet hele familien – og de dør ofte ved ankomst. «

Ødeleggelsene i Mosul er enorme, men de er sjelden blitt vist i vestlige medier

Så veldig forskjellig fra Aleppo i 2016! Der ble anti-terror-operasjonen fra den syriske hæren og Russland, for å frigjøre den østlige delen av byen fra Al-Qaida / Al-Nusra, fordømt. Borgermesteren i Aleppo sa til Sky News at et «holocaust» fant sted og klandret det internasjonale samfunnet for å ikke gjøre noe. Sky News kjørte en serie den 14. oktober, med tittelen «Aleppo, Death of a City».

Utenriksminister Boris Johnson brøt med diplomatisk protokoll ved å oppfordre til protester utenfor den russiske ambassaden. Lysene på Eiffeltårnet ble til og med slått av i en «gest for støtte til de som ble bombet i Aleppo.»

Fremtredende mediedekning ble gitt til ubekreftede rapporter fra anti-regjeringsaktivister, som de såkalte «hvite hjelmene», at syriske og russiske styrker hadde rettet angrep mot sivile. Tweetene til til den sjuårige jenta Bana Alabed, ble publisert av ledende vestlige kjendiser, som for eksempel Harry Potter-forfatteren J. K. Rowling.

«Det som skjer i Aleppo er en moderne Guernica,» erklærte Peter Tatchell, som avbrøt en tale av Labourleder Jeremy Corbyn for å kreve et svar. I en krisesesjon i parlamentet, i London, ble parlamentsmedlemmer, som bare et år tidligere hadde stemt for bombing Syria, stilt opp for å fordømme de syriske myndighetene og Russland, for bombing Syria. Toryen Tom Tugendhat krevde at det skulle opprettes en flyforbudssone over Aleppo. «Helikoptrene som slipper tønnebomber kan lett bli skutt ned med raketter fra baser i Tyrkia eller Libanon, eller faktisk av vår egen type 45-fartøyer i Middelhavet,» sa han.

Den konservative Andrew Mitchell sammenlignet Russlands handlinger med nazistene: «Russerne angriper ikke militære styrker. De angriper sykehus og en livredd befolkning.»

Pro-krig Labourmedlemmet John Woodcock sa seg enig med Mitchell. «Hans sammenligning med nazistregimet og Folkeforbundets handlinger er veldig sterke,» sa han. Woodcock beklaget at «ingen står opp mot de russiske regimebombene» og konkluderte med oppfordre til krig: «Skal vi være vår generasjons Neville Chamberlains, eller skal vi ta mot til oss og handle i slik den store Winston Churchill gjorde? »


 

Les hele kronikken her.

Forrige artikkelKor mange bilar kan vi tillate oss?
Neste artikkelKlassekampen: Steigan går mot ny dag
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).