Er Norge smartest i verden, eller har de andre skjønt noe vi ikke har sett?

0

steigan.no stilte vi spørsmålet om hvor strømmen til elbilene skal komme fra. Den artikkelen ble sett av nesten 40.000 folk på et døgn og førte til masser av positive og negative reaksjoner. Det er bra, også de negative reaksjonene er bra. Her er det mye som krever diskusjon, ikke minst om framtidas energitilgang, planetens tåleevne og framtidas byutvikling. Det vil komme etter hvert. Følg med.

Norge er verdensledende i å ta i bruk elbilen. Ikke bare litt forut for de andre. Vi er så langt framme at det er fristende å stille spørsmålet: Er vi smartere enn alle de andre, eller er det noe de har forstått som vi ikke har fått med oss?

Hva sier statistikken?

Wikipedias artikkel Electric car use by country gir svært mye tall og informasjon om utbredelsen av elbiler i verden.

Den viser at det er Norge og California som drar elbilmarkedet i verden.

Norge er nummer én i verden når det gjelder elbilenes andel av markedet (29,1%). Nummer to er Nederland (6,4%), men i Nederland er det plugg-inn hybrider som gjelder, og fra 2015 til 2016 ble omsetninga av disse bilene halvert.

Selv en så innovativ industrinasjon som Tyskland ligger langt bak oss. I 2015 hadde Norge 84.000 elbiler, mens Tyskland med 17 ganger så mange innbyggere bare hadde 48.000. Tyskland med sin berømte Energiewende er ikke en gang blant topp 10 i verden i markedsandel.

Island, derimot, med sin svært rimelige geotermiske elektrisitet, er på tredjeplass, milevis foran store industrinasjoner som Frankrike, Storbritannia og Kina. Island har 330.000 innbyggere og Kina har som kjent noen flere.

Altså: Er vi smartere enn resten, eller har vi så mye oljepenger og så billig kraft at vi kan tillate oss det som andre land nøler med?
Eller kanskje elbilen er veienes DAB?

Problemet med elbilen som med all annen teknologi er at det ikke finnes noen gratis lunsj. Elbiler og batteriene deres skal produseres. Og de skal ha strøm. Elektrisitet er ikke en energikilde, det er en energibærer. Strømmen må produseres. I Frankrike betyr det atomkraft, i Tyskland kullkraft. I Storbritannia er det etter myndighetenes tall over 2,3 millioner familier som må velge mellom å spise seg mette eller å holde seg varme om vinteren. Det er vanskelig å se for seg at de vil kjøpe seg en elbil.

Privatbilismen har formet verdens byer siden Henry Fords dager. Denne formen for byutvikling har betydd en del framskritt, men den viser seg å være bokstavelig talt på kollisjonskurs med planetens bæreevne. Framtida ligger i å redusere behovet for transport og skape byer og bosetningsfomer som krever mindre bruk av energi og ressurser. Oljekrisa kunne betydd en omlegging i den retninga. I stedet får vi en relansering av privatbilismen i en såkalt miljøvennlig innpakning, uten at noen har påvist at elbilen er miljøvennlig (tips: den er ikke det) eller dokumentert hvor strømmen skal komme fra.

Samme dag som vi publiserte den lille artikkelen om elbilen ble det publisert en rapport som konkluderer med at dyrelivet på Jorda går gjennom en «sjette masseutryddelse». Kapitalismens rovdrift på planeten har nådd geologiske dimensjoner.

Intelligente transportsystemer er de som kan redusere behovet for transport, redusere bruken av energi og råvarer. Det er der framtida ligger.

Forrige artikkelReplikk: Feil om kurdere
Neste artikkelHvorfor har USA vært i sammenhengende krig de siste 16 årene?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).