Massemigrasjonen er en villet politikk

0
Immigranter på stranda i den italienske byen Ventimiglia håper på å få komme til Frankrike.

Vestens kriger har ført til at millioner av mennesker flykter og søker det de håper vil bli ei bedre framtid i Europa. Uten krigene, som også Norge deltar aktivt i, ville denne masseflukten ikke ha skjedd. Hvis vi ikke hadde gått i spissen for å ødelegge Libya, ville det ikke ha vært noen desperat masseflukt derfra, og mange tusen menneskeliv ville ha vært spart. Hvis ikke våre allierte, med Norges aktive støtte, hadde støttet de jihadistiske leiehærenes ødeleggelse av Syria, så hadde det heller ikke vært noen masseflukt derfra. Den såkalte flyktningkrisa i Europa er derfor i høyeste grad et produkt av våre egne forbrytelser, ikke for femti eller hundre år siden, men det siste tiåret.

Denne flyktningkrisa har i prinsippene en enkel løsning: Stopp de imperialistiske krigene og ikke start nye. Hjelp de landene som er rammet til å bygge seg opp igjen og sørg for at flyktningene kan vende hjem og bygge landet sitt.

Europarådet anbefaler massemigrasjon

Massemigrasjonen er en annen sak. En grunn til at debatten ofte blir betent og kaotisk er at disse spørsmålene blandes sammen. Massemigrasjonen til Europa er en villet politikk, altså noe våre myndigheter og ledende politikere ønsker. Dette fikk vi på nytt understreket de Europarådets parlamentarikerforsamling (PACE) hadde sin sommersesjon i Strasbourg i slutten av juni 2017. Der ble det understreket at Europarådet ønsker immigrasjon.

Det som lå til grunn for møtets vedtak var en rapport med tittelen Migration as an opportunity for European development utarbeidet av italienske Andrea Rigoni.

«Denne rapporten utfordrer den vanlige misforståelsen om at innvandrere er en trussel mot lokalbefolkningen, da de vil ta jobbene deres og utnytte de sosiale sikkerhetssystemene. Den gir konkrete eksempler på hvordan innvandrere bidrar til økt økonomisk vekst,» heter det i rapportens sammendrag.

Rapporten gir imidlertid ikke mye dokumentasjon som bygger opp om konklusjonen. Det er ikke noe helhetlig tallmateriale i den og ingen kritisk drøfting. Det nærmeste den kommer er disse avsnittene:

11. During the last decade, migrants accounted for a 70% increase in the workforce of Europe. In recent years, they have represented 15% of new entries into strongly growing occupations, such as science, technology, engineering and mathematics. It is expected that the demand for highly skilled workers in Europe by the end of 2020 will increase significantly; up to 13. 5 million people.

12. Many European countries, especially EU members, are experiencing shortage s in the labour force in a number of sectors of the economy, including farming, construction, hospitality, catering, IT, and financial services, which are partially covered by the migrant labour force.

13. Migrants are also more willing to take the jobs which are not attractive to the local population, especially in sectors such as cleaning, catering and domestic work for women, and agricultural work, construction, and semi-skilled jobs in manufacturing for men. In Luxembourg, for example, economic, sectors such as construction, hospitality and catering are totally dependent on the migrant working force. Furthermore, there is a significant contribution of seasonal migrants to the agriculture sector.

Dette er ikke dokumentasjon, dette er ønketekning. Å koble massemigrasjonen fra Afrika med behovet for kvalifiserte folk i IT-sektoren eller finansvesenet er bare søkt. I signore Rigonis hjemland treffer man afrikanerne som tiggere og eventuelt som slavearbeidere under mafiastyre i Sør-Italia. Eller man finner dem i store leire uten noe håp om arbeid.

En undersøkelse som ble gjort i Tyskland i november 2016 viste at bare 13% av de immigrantene som var kommet i 2016 hadde fått seg jobb, og at erfaringstall viser at det tar minst fem år før 50% av dem er i jobb.

Men det er nok som sig. Rigoni skriver at migrantene er mer villige til å ta jobber som ikke er attraktive for den hjemlige befolkninga, for eksempel fordi det er dårlige arbeidsvilkår og lav lønn. At bygningssektoren og serveringsbransjen i finanslandet Luxemburg er overtatt av migranter er heller ikke overraskende. Dette kjenner vi igjen fra Norge, og vi vet at dette betyr usikre kontrakter, dårlig sikkerhet og til dels svært lav lønn.

Stortingspolitiker Kristin Ørmen Johnsen (H), som var en av fem i Stortingets delegasjon til PACE, og hun sier at:

– Det rapporten viser er at lovlig migrasjon og innvandring er en mulighet til å utvikle Europa. Vi må se på migrasjon som noe positivt. Det har vi ikke vært flinke nok til, sier Ørmen Johnsen til ABC Nyheter.

Erstatningsmigrasjon

Og her er vi framme ved det sentrale argumentet for ikke minst europeiske ledere den siste generasjonen. De frykter at folketallet i Europa skal synke og at det skal bli en ubalanse mellom den yrkesaktive befolkninga og alderspensjonistene. Dette har vært sentralt i FN-dokumenter siden 1990-tallet. Og elitens medisin har vært migrasjon, migrasjon i stor skala.

På 1990-tallet ble dette formulert i begrepet replacement migration, erstatningsmigrasjon.

Dette ble tatt opp i FN-rapporten Replacement Migration: Is it a Solution to Declining and Ageing Population? Den ble publisert i mars 2000. Rapporten tar for seg fem scenarier når det gjelder størrelsen på migrasjonen og utviklinga av folkemengden.

Scenario III kalkulerer hvor stor immigrasjonen må være for å holde folketallet konstant. Scenario IV sier hvor stor den må være for å holde aldersgruppe 15-64 konstant. Scenario V beregner hvor stor den må være for at forholdet mellom aldersgruppene 15-64 og over 64 skal holdes konstant.

Demografene kom til ganske enorme tall. Scenario III krever en immigrasjon på 47 millioner til EU fram til 2050, scenario IV 79 millioner og scenario V 674 millioner(!). (Tabell 1, side 2).

Rapporten ble aldri vedtatt, så vidt jeg vet, og den fikk en del kritikk. Blant annet mente økologer at Europas bæreevne ikke er mer enn 300 millioner, og at en stor immigrasjon ville være økologisk skadelig.

Antonio Golini, professor i demografi ved universitetet La Sapienza i Roma sa at land som Italia trenger immigrasjon, men at den ikke må være massiv.

Men om rapporten ikke ble vedtatt, så la den grunnlag for den rådende tenkninga i den politiske og økonomiske eliten i Europa. Og den ligger for eksempel til grunn for EUs samarbeid med Maghreb-landene om migrasjon.

Et forhold rapportene ikke tar opp er hva som skjer med de landene som blir storstilte arbeidskrafteksportører. Hva skjer med hjerneflukt? Hva skjer med deres egen industri og annen produksjon? Og hva skjer med økonomien deres? Dette vil jo antakelig forsterke en kolonistatus som det blir enda vanskeligere å komme ut av. Det berøres ikke.

700.000 slavearbeidere?

Den italienske fagorganisasjonen CGIL har gjennomført en landsomfattende undersøkelse av slavearbeidere og har kommet til at det totalt kan dreie seg om opp mot 700.000 mennesker, hvorav 400.000 utnyttes på denne måten hele tida. De får sultelønninger, 3-4 euro (under 30 kr) i timen og jobber 12-16 timer i døgnet. Så trekkes de hver dag for transport, litt mat og vann, for eksempel 5€ til transport, 3,5€ for et rundstykke og 1,5€ for vann.

Slavearbeidet er organisert som et militært system med sjefer og undersjefer og med sjåfører, tilretteledere og kokker for å få det hele til å fungere. CGIL har beregnet den totale omsetninga til agromafiaen til å ligge rundt 12–17 milliarder euro (90–125 milliarder kroner). Den illegale omsetning av falske industrivarer med merket «Made in Italy» beløper seg til rundt 60 milliarder euro i året.

Camorraen driver et system med slavearbeidere over hele Italia, fra Milano i nord til Calabria og Sicilia i sør. Det dreier seg om landbruksarbeid, søppeldeponering, industriarbeid, prostitusjon – dette er menneskehandel i stor stil. Slavene lever under forhold som ville ha rystet sjøl Charles Dickens eller Jack London. I januar 2010 gikk ei gruppe afrikanske slavearbeidere til spontant opprør i Rosarno-dalen i Calabria. Der lever 2500 migrantarbeidere under elendige forhold og jobber til lønninger de knapt kan leve av. Opprøret ble utløst av at en del italienske ungdommer hadde skutt mot afrikanerne.

Dette er noe helt annet enn det offisielle rosenrøde bildet til Europarådet.

The Business Case for Migration

Migrasjonen er blitt behandlet på flere møter i World Economic Forum, og det er svært entydig hva millliardærklubben mener om dette spørsmålet. På konferansen i 2013 var massemigrasjon et hovedtema og forumets linje ble nedfelt i et dokument som har den talende tittelen The Business Case for Migration.

I konklusjonen sies det:

It is an unexceptionable fact that well-managed migration policies can contribute to national, regional and global economic growth. Migrants at both ends of the skills spectrum can play a role – by doing work that locals are unwilling to do (even during recession), as well as doing work that locals cannot do because they lack the skills. The competitiveness of companies, on which most modern economies depend, can clearly be enhanced by migrants and migration. Restrictive and inflexible government policies put companies at risk of losing out in the global competition for limited skills and can undermine their overall competitiveness. Moreover, migrants are big business – both as entrepreneurs who create work, and as consumers who create demand.

Altså: Kapitalen trenger migrantene, både de som har spesialkompetanse og de som er villige til å gjøre arbeid som den lokale arbeidskrafta ikke er villig til å gjøre. (Retorisk tilføyelse: kanskje uviljen for eksempel kommer av dårlig lønn eller dårlige arbeidsforhold?)

Det er ikke noe oppsiktsvekkende i at milliardærklubben ønsker massemigrasjon. De 1000 største selskapene i verden opererer globalt. For dem er nasjonalstatene gammeldagse hindringer. De ønsker størst mulig tilgang til alle ressurser over alt, når som helst, enten det gjelder råvarer, energi, matjord, vann – eller arbeidskraft. For dem er folk brikker som skal måkes fram og tilbake over jordkloden etter hvor det er mest behov for dem.

Dette er nyliberalisme av den moderne globalistiske typen. En stor ulempe med nasjonalstater, sett fra milliardærenes side, er at de kan sørge for nasjonal, demokratisk kontroll av arbeidsmarkeder, råvarer og ressurser. Dette er uakseptable hindringer sett fra korporasjonenes ståsted.

Migrasjonen og den ”fjerde industrielle revolusjonen”

Behovet for lavkvalifisert arbeidskraft i Europa er dessuten overvurdert. WEF har sjøl skrevet mye om ”den fjerde industrielle revolusjonen”, altså robotiseringa. Den vil erstatte mennesker med roboter ikke bare i de bransjene der de immigrantene som er heldige nok finne jobber i dag, nemlig i bygg- og anlegg, landbruket og tjenestesektoren, men også i høykvalifiserte yrker.

I en rapport fra WEF sies det at 15 utviklede land vil tape over fem millioner jobber innen 2020 på grunn av robotisering.

Det er altså grunn til å frykte at de millionene av immigranter som lokkes til Europa med løfter om ei bedre framtid i beste fall vil ende i fattigdom, i verste fall i slaveri. I enda mindre grad enn i dag vil det være noen jobber til dem.

Krav om en ”slutt på negativ retorikk”

Dette er store spørsmål om hvordan det framtidige Norge og Europa skal se ut. Det burde derfor være grunnlag og behov for en stor, demokratisk og faktabasert diskusjon. Og det er jo spesielt viktig siden flertallet av innbyggerne i EU ikke støtter unionens migrasjonspolitikk. Men så langt har vi ikke hatt noen slik demokratisk diskusjon, og det later til at det skal bli enda vanskeligere i framtida.

Europaparlamentet vedtok en resolusjon som krevde en ”slutt på negativ retorikk”.

Og det virker som enhver kritikk av deres politikk er å regne som ”negativ retorikk”. Dette er merkelig, for hvis de synes de har en god sak, og hvis de synes de har de beste argumentene, så burde de jo ikke frykte en åpen debatt. Det minner meg litt om det debattklimaet jeg møtte i Albania under Enver Hoxha. Da jeg spurte om det fantes noen problemer i landet, fikk jeg beskjed om at ”her er det ingen problemer”. Og de som hevdet det motsatte ble oppfattet som ”utenlandske agenter”.

Forrige artikkelMaersk forsøker å knuse fagforening i Gøteborg
Neste artikkelNATO organiserer nå nynazistene i Europa
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).