Terroristanklagene mot Corbyns kampanje kan nå rettes mot May

0
Peter Robinson, avgått leder av Theresa Mays samarbeidsparti i Nord-Irland, DUP, og førsteminister i det nordirske parlamentet, var gun man i den paramilitær styrken Ulster Resistance som var aktiv fram til midten av 1990-tallet.

Av Halvor Fjermeros

Kommentariatet i media, britiske som norske, sto i kø for å anklage Jeremy Corbyn for terroristsympatier (les: «IRA-venn») . Nå kan terroriststemplet tas i bruk mot statsminister Theresa May som faller det nordirske homofobe anti-abortpartiet DUP om halsen. Partiet er nært knytta til grupper som bruker våpen for å forsvare okkupasjonen av Nord-Irland.

Det er to ting som slår en i dekninga av den britiske valgkampen. Det ene er med hvilken letthet kommentariatet, the pundits som de kalles i England, har kastet fram påstander om såkalte terroristsympatier mot Jeremy Corby, brukt av både «Storbritannia-ekspert» Jan Erik Mustad, førstelektor ved Universitetet i Agder og av Civitas Bård Larsen. Det andre er spådommene om hvordan valgutfallet skulle bli.

I Aftenposten på dagen for det britiske valget 8. juni gikk nevnte Jan Erik Mustad ut med en bastant spådom: «Derfor vinner Theresa May og De konservative valget i dag». Og tittelen lød: «I dag velger Storbritannia konservativt – igjen». Så kom resultatet noen timer seinere, Corbyn gjorde det beste valg i Labours historie siden 1945, med unntak at ett Tony Blair-valg, og det ble et «hung parliament» uten reint flertall for noen av de to store partiene, noe både undertegnede og mange andre påpekte som en mulighet i god tid før valget. https://halvorfjermeros.wordpress.com/2017/06/03/kan-folkefienden-corbyn-bli-statsminister/

Peter Robinson, avgått leder av Theresa Mays samarbeidsparti i Nord-Irland, DUP, og førsteminister i det nordirske parlamentet, var gun man i den paramilitær styrken Ulster Resistance som var aktiv fram til midten av 1990-tallet.

Kommentariatets komiske krumspring

Men hva er kommentator Mustads reaksjon på dette resultatet? Jo, han gjengis i tittels form i VG valgnatta: «Ekspert om det britiske valget: – Politisk jordskjelv!»

I stedet for litt ydmykhet, ser vi kommentariatet i full utfoldelse. Først maler man opp et stort bilde av hva som skal skje. Og når dette bildet går i knas, griper man til betegnelser som «sjokk» og «jordskjelv». Det verste er at nøyaktig det same skjedde ved EU-valget for et år siden. Da sto den samme Mustad foran Big Ben og garanterte på riks-tv at brexit ikke kunne skje. Det er som en illustrasjon på Karl Marx’ berømte utsagn om at historien gjentar seg, første gang som tragedie, andre gang som farse. Kommentariatets krumspring kaller i så måte på smilet.

Men Mustad er i godt selskap. Per Edgar Kokkvoll slo i Aftenposten 20. mai fast at «Britene velger seg May» og mente å vite at «hennes beste tid er nå». Om motstanderen kunne han slå fast at «tanken på Corbyn som britisk statsminister i virkeligheten er en utenkelig tanke.» To dager etter valget hadde pipa fått en annen lyd, nå i Dagbladet: «Theresa May er ferdig, sier Storbritannia-ekspert Per Edgar Kokkvoll.»

En som alltid blander seg i koret er Civitas uoppslitelige kronikør Bård Larsen. Dagen før valget lød det: «Labour under Corbyn er ikke lenger et sosialdemokratisk parti, men (…) et sted mellom SV og Rødt, og mest Rødt.» Her får vi igjen, som hos Mustad, repetert at Corbyn støttet IRA og t.o.m. har «vist aktelse for Fidel Castro». Tenk det! Inkompetansen hos Larsen slår imot oss. Disse tre, men vi kunne også tatt med Dagbladets Marie Simonsen, står alle som eksponenter for et norsk kommentariat som bokstavelig talt speiler britiske tabloider som The Daily Mirror. På valgdagen lot de forsida pryde med et «Go Now» til Corbyn. Nivået sank noen hakk til Daily Mail som hadde et bilde av Corbyn som vampyr i ei likkiste, og enda noen til The Sun med det nå berømte «Cor-bin» der Labour-lederen kryper opp av ei søppelkasse.

«Ytre venstre» og «IRA-sympatier»

Selv om formen er ulik, er mye av innholdet det samme. Corbyn er «ytre venstre», som Mustad skriver med et intenst ønske om at høyresida igjen skal ta kontroll over Labour. I tabloidene har de malt på denne leksas i ukesvis. På The Sun-forsida under søppellokket blir blir Corbyn anklaget i 10 diskrediterende punkter som skulle skremme velgerne på valgdagen. Blant dem var «marxistisk ekstremist», «nikkedokke for fagforeningene» og «terroristvenn». Mustads variant av det siste lyder at Corbyn har «uttrykt sympati for IRA og Hamas» ( og han dermed ikke er «skikket» til å lede landet i kamp mot terrorismen.) Bård Larsens utlegning lyder: «Corbyn støttet IRA på 1980- og 1990-tallet. Han har invitert de islamistiske terrorbevegelsene Hamas og Hizbollah og omtalt dem som «sine venner», noe han senere har måttet ta avstand fra. Corbyn har stilt opp for den iranske propagandakanalen Press-TV mot betaling ved flere anledninger, der han blant annet omtalte likvideringen av Osama Bin Laden som en tragedie. Corbyns engasjement for palestinerne har gjentatte ganger ført ham opp i dårlig, og noen ganger også høyreradikalt, selskap.» (kronikk i VG 7. juni).

Alle som har fulgt med i denne leken vet at Corbyn har besvart anklagene ved å si at han ikke har støttet noen av sidene som har brukt bomber, verken IRA eller de protestantiske unionistene. Grunnen til at noen, som Mustad og Larsen, stadig bruker IRA-kortet, er at Corbyn har nektet å ta avstand bare fra IRA, som media har mast ustoppelig  om.

May frir til lojalister med terroristbånd

Nå den skadeskutte Theresa May nå tvinges til å samarbeide med det nordirske Democratic Unionist Party (DUP) for å få flertall bak sin nye regjering, er det minelagt grunn hun beveger seg inn på. For DUP, som i 1971 ble stiftet av den berømte og berykta presten Ian Paisley, har direkte bånd til væpna grupper som UDF (Ulster Voluntary Force) som stadig er aktive terrorister i Nord-Irland. De begikk et drap for bare noen uker siden. http://www.independent.co.uk/voices/dup-conservatives-northern-ireland-coalition-ulster-defence-association-paramilitaries-peace-process-a7782631.html

Og UDF sto bak dannelsen av terroristgruppa Ulster Resistance midt på 1980-tallet. Et aktivt medlem der var Peter Robinson, leder av Mays nye samarbeidsparti DUP, inntil i fjor. Så seint som i 1994 sto disse paramilitære gruppene bak et angrep der seks sivile ble drept i en bar i den såkalte Loughinisland-massakren. Robinson var også førsteminister i det nordirske parlamentet fram til 2015, for øvrig med nyss avdøde Martin McGuinness fra Sinn Fein (tidligere IRA-kommandant) som viseførsteminister.

Mays valg er et særdeles delikat politisk spørsmål, fordi valget av DUP som alliansepartner bryter med intensjonen i Langfredagsavtalen (fredsavtalen for Nord-Irland) om at regjeringa i London skal være nøytral overfor de nordirske partene.  Irlands statsminister Enda Kenny gikk i dag ut med en advarsel mot at fredsavtalen kan bli brutt: http://www.independent.co.uk/news/uk/politics/dup-theresa-may-northern-ireland-gay-marriage-abortion-enda-kenny-theresa-may-a7784391.html

Og til våre hjemlige «pundits», med Jan Erik Mustad og Bård Larsen i front, må vi spørre: Er de klare med anklager om terroristsympatier mot Theresa May, nå som lojalistiske voldsvenn og deres venner gis innpass i den nye konservative regjeringa?

 

Først publisert på bloggen til Halvor Fjermeros

Forrige artikkelSverige har flere særskilt utsatte områder
Neste artikkel– Velgerne ødelegger demokratiet, mener eliten
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).