oss 100 kroner!
Av John Pilger
Det unevnelige i den britiske valgkampen er dette: Årsakene til grusomhetene i Manchester, der 22 stort sett unge mennesker ble drept av en jihadist, holdes skjult for å beskytte britisk utenrikspolitikks hemmeligheter.
Kritiske spørsmål – som hvorfor MI5 holdt seg med “nyttige terrorister” i Manchester, og hvorfor myndighetene ikke varslet befolkningen om faren som truet midt i blant dem – forblir ubesvart, og avledes gjennom løftet om en “intern gjennomgang”.
Den angivelige selvmordsbomberen, Salman Abedi, var med i en ekstremistgruppe, Libyan Islamic Fighting Group, som fikk gode vekstvilkår i Manchester og ble kultivert og brukt av MI5 i over 20 år.
Artikkelen publiseres her etter avtale med John Pilger. Den ble først publisert på johnpilger.com. Oversatt til norsk av Achsel Ford
LIFG er erklært ulovlig i Storbritannia, og definert som en terroristorganisasjon som har en “fundamentalistisk islamsk stat” i Libya som sitt mål, og som del av “den utvidede globale islamist-ekstremistbevegelsen etter mønster av al-Qaida”.
Den rykende revolveren her er at når Theresa May var innenriksminister, ble LIFG-jihadister hjulpet til å reise uhindret gjennom Europa og oppfordret til å “bidra i kamp”, først ved å fjerne Muhammar Gaddafi i Libya, deretter slutte seg til al-Qaida-tilknyttede grupper i Syria.
Det er bekreftet at FBI i fjor satte Abedi på en terrorist-overvåkingsliste og advarte MI5 om at gruppa hans var ute etter å ramme et “politisk mål” i Storbritannia. Hvorfor ble han ikke pågrepet, og nettverket rundt ham forhindret i å planlegge og gjennomføre grusomhetene 22. mai?
Disse spørsmålene melder seg etter at en FBI-lekkasje smadret fullstendig den “ensom ulv”-fortellingen som ble spunnet i kjølvannet av 22. mai-angrepet – derfor Londons nærmest panikkartede og utypiske raseriutbrudd mot Washington og Donald Trumps beklagelse.
Grusomhetene i Manchester letter på sløret over britisk utenrikspolitikk og avdekker dens djevelske allianse med ekstrem islam, da spesielt den sekteriske retningen som kalles wahabisme eller salafisme, hvis viktigste forvalter og banksjef er det oljerike kongedømmet Saudi-Arabia, Storbritannias største våpenkunde.
Dette imperiale ekteskapet strekker seg tilbake til 2. verdenskrig og de første årene til det Muslimske Brorskap i Egypt. Britisk politikk hadde som mål å stoppe det pan-arabiske prosjektet; at de arabiske landene skulle utvikle en moderne, sekulær statsform, erklære sin selvstendighet i forholdet til vestmaktene og kontrollere sine egne ressurser. Opprettelsen av et umettelig Israel var antatt å skulle fikse den saken kjapt og effektivt. Den pan-arabiske drømmen er siden blitt knust, og nå er det splitt og hersk-prinsippet som gjelder.
I 2011 var ifølge Middle East Eye LIFG i Manchester kjent som “Manchestergutta”. De fanatiske Gaddafi-motstanderne ble vurdert som en sikkerhetsrisiko, og flere var ilagt husarrest da anti-Gaddafi-demonstrasjoner brøt ut i Libya, et land motvillig smidd sammen av et utall innbyrdes konkurrerende stammer.
Men plutselig ble husarresten opphevet. “Jeg ble bare sluppet fri, ikke ett spørsmål,” fortalte et LIFG-medlem. MI5 gav dem tilbake passene sine, og anti-terrorpolitiets folk på Heathrow flyplass fikk beskjed om å la dem dem gå ombord i flyene sine.
Å få Gaddafi, som kontrollerte Afrikas største oljereserver, fjernet fra makten i Libya, hadde lenge vært en plan i Washington og London. Ifølge fransk etterretning sto LIFG på 1990-tallet bak flere drapsforsøk på Gaddafi – betalt av britisk etterretning. I mars i 2011 grep Frankrike, Storbritannia og USA muligheten, kalte det en “humanitær intervensjon” og angrep Libya. De fikk følge av NATO under dekke av en FN-resolusjon “for å beskytte sivile”.
I september i fjor utførte Utenrikskomitéen en gransking som konkluderte med at daværende statsminister David Cameron hadde ført landet ut i krig mot Gaddafi på en rekke feilaktige antakelser, og at angrepet hadde ført til fremveksten av IS i Nord-Afrika. Utenrikskomitéen siterte Barack Obama på det de kalte hans “treffende beskrivelse” av Camerons rolle i Libya som “en drittforestilling”. Men Obama hadde selv en av hovedrollene i denne drittforestillingen, ivrig backet av sin krigshissende utenriksminister Hillary Clinton og medienes beskyldninger mot Gaddafi for å planlegge “folkemord” på egen befolkning. “Vi visste … at hvis vi utsatte det bare én dag,” sa Obama, “ville Benghazi, en by med nesten en million innbyggere, kanskje bli utsatt for en massakre som ville rystet hele regionen og blitt stående som en skamplett på verdenssamfunnets samvittighet.”
Massakre-historien var fabrikkert av salafistmilitser som var i ferd med å gå på et nederlag mot libyske regjeringsstyrker. De fortalte Reuters at det ville bli “et skikkelig blodbad, en massakre tilsvarende den i Rwanda.” I granskingsrapporten sier utenrikskomitéen at “påstanden om at Gadaffi ville ha beordret massakrering av sivile i Benghazi støttes ikke av det foreliggende bevismaterialet.”
Storbritannia, Frankrike og USA ødela effektivt Libya som moderne nasjon. Ifølge sine egne tall gjennomførte NATO 9.700 angreps-enkeltflygninger (strike sorties), hvorav over 1/3 ødela sivile mål. De inkluderte bruk av splintbomber og missiler med uranstridshoder. Byene Misurata og Sirte ble teppebombet. FNs barnefond, UNICEF, rapporterte at en høy prosentandel av antallet drepte barn var “under ti år gamle”.
Mer enn at det “gav opphav til” den Islamske Staten – IS hadde allerede slått rot i ruinene av Irak etter Bush og Blairs invasjon i 2003 – fikk denne ytterst middelalderske bevegelsen nå hele Nord-Afrika som base. Angrepet medførte også en bølge av flyktninger til Europa.
Cameron ble feiret som en “frigjøringshelt” i Tripoli – han trodde i hvert fall det. Folkemengden som hyllet ham besto delvis av folk som i hemmelighet hadde blitt forsynt og opplært av britiske SAS og inspirert av IS, slike som “Manchestergutta”.
For amerikanerne og britene var Gaddafis egentlige forbrytelse hans uortodokse egenrådighet og hans plan om å forlate petrodollaren, en grunnpillar i det amerikanske imperialistiske prosjektet. Han planla noe så uhørt som å stille garanti for en felles, gullbasert afrikansk valuta og etablere en felles afrikansk sentralbank, og anbefalte økonomisk union mellom fattige land som satt på verdifulle ressurser. Enten dette hadde blitt gjennomført eller ikke, var bare tanken i seg selv helt uakseptabel for USA, som gjorde seg klar til å “gå inn” i Afrika og bestikke afrikanske regjeringer med “militært samarbeid”.
Den falne diktatoren flyktet for livet. Et fly fra Royal Air Force oppdaget konvoien hans, og i ruinene av Sirte ble han voldtatt med en kniv og mishandlet til døde av en fanatiker media omtalte som “opprører”.
Etter å ha plyndret Libyas 30 milliarder dollars militære arsenal, beveget “opprørerne” seg sørover mens de terroriserte byer og landsbyer på veien. Sør for Sahara krysset de grensen til Mali og ødela dette landets skjøre stabilitet. De alltid ivrige franskmennene sendte fly og tropper til sin tidligere koloni for å “bekjempe al-Qaida”, med andre ord en trussel de selv hadde bidratt til å skape.
14. oktober 2011 kunngjorde president Obama at han sendte tropper med spesialsoldater til Uganda for å delta i borgerkrigen der. I månedene som fulgte ble amerikanske kampavdelinger sendt til Sør-Sudan, Kongo og Den sentralafrikanske republikk. Med Libya under kontroll kunne en amerikansk invasjon av det afrikanske kontinent begynne, noe som omtales lite.
I London ble en av verdens største våpenmesser arrangert av den britiske regjeringen. Den store snakkisen blant produsentene var “demonstrasjonseffekten” i Libya. London Chamber of Commerce and Industry holdt en presentasjon med tittelen “Midtøsten: Et enormt marked for britisk forsvars- og sikkerhetsindustri”. Vertskap var Royal Bank of Scotland, en stor investor i klasebomber, noe som ble brukt mye mot sivile mål i Libya. Mottoet for bankens våpenfest lovpriste “de uovertrufne mulighetene for britisk forsvars- og sikkerhetsindustri”.
For en måneds tid siden var statsminister Theresa May i Saudi-Arabia og solgte enda flere britiske våpen, noe Saudi-Arabia foreløpig har brukt for tre milliarder pund av mot Jemen. Fra kontrollrom i Riyadh assisterer britiske militære rådgivere saudierne under bombetoktene som hittil har drept mer enn 10.000 sivile. I tillegg er nå en katastrofal mangel på mat og medisiner i Jemen et faktum. Hvert tiende minutt dør et jemenittisk barn av sykdommer som normalt lar seg helbrede, rapporterer UNICEF.
Terroren i Manchester 22. mai var et produkt av slik brutal, statlig utøvd vold på steder langt unna, mye av den britisk-finansiert. Ofrenes liv og navn forblir oss nesten alltid helt ukjente.
Dette er en sannhet som sliter med å bli hørt, akkurat som den måtte slite for å bli hørt da en bombe gikk av på T-banen i London 7. juli 2005. En sjelden gang av og til brytes tausheten, som når en øst-londoner stilte seg opp foran CNNs kamerateam og reporter og sa det enkelt og greit: “Irak! Vi invaderte Irak. Hva hadde vi forventet? Kom igjen nå, si det.”
På en stor sammenkomst av mediafolk jeg var på nylig, uttalte mange av de viktigste gjestene ordene “Irak” og “Blair” som en slags botsøvelse for det de ikke turte å si profesjonelt og i full offentlighet.
Allerede før han invaderte Irak, ble Blair advart av Joint Intelligence Committee om at “trusselen fra al-Qaida vil umiddelbart øke ved bruk av noen form for militærmakt mot Irak … Den globale trusselen fra andre ekstreme islamistgrupper og enkeltpersoner vil øke markant.”
Slik Blair bragte volden fra sin og George W. Bush’ blodstenkte “drittforestilling” med seg hjem til Storbritannia, slik gjorde Cameron forbrytelsen enda større gjennom Libya og et redselsfult etterskjelv som inkluderer de som ble drept eller skadet i Manchester Arena den 22. mai.
Og nå synges, ikke særlig overraskende, den samme gamle visa igjen. Salman Abedi handlet alene. Han var bare en simpel kjeltring og ikke noe mer enn det. Det omfattende nettverket som ble avdekket forrige uke gjennom den amerikanske lekksjen er forduftet. Men det er ikke de ubesvarte spørsmålene.
Hvorfor kunne Abedi reise uhindret gjennom Europa til Libya og tilbake til Manchester bare dager før han begikk sin forferdelige forbrytelse? Ble Theresa May informert av MI5 om at FBI hadde identifisert ham som del av en islamistisk terrorcelle med planer om å angripe et “politisk mål” i Storbritannia?
I den pågående valgkampen har Labour-leder Jeremy Corbyn snakket i vage vendinger om en “mislykket krig mot terror”. Men han vet at det ikke handler om noen krig mot terror, men om et rent erobringstokt. Palestina. Afghanistan. Irak. Libya. Syria. Iran sies å stå for tur neste gang. Har noen mot til å si det høyt før vi får et nytt Manchester?
