Det gjør vondt når imperier brister

0
Jan Asselyn, Italiensk landskap med ruiner av en romersk bro og akvedukt

Pål Steigan, 1. juni 2017

Det finnes en type landskapsmalerier fra seksten- og søttenhundretallet som burde gi noen hver grunn til ettertanke. De framstiller landskaper i Italia der gjetere og deres dyreflokker vandrer rundt blant ruinene av romerske akvedukter, bruer eller templer. Det fascinerende ved dem er at de gir et bilde av et europeisk samfunn som mer enn 1200 år etter Romerrikets sammenbrudd ikke hadde kommet opp igjen på det nivået når det gjaldt produksjon og infrastruktur som Romerriket hadde på sitt høydepunkt. Det var ikke før med den industrielle revolusjonen på 1700-tallet at produktiviteten og infrastrukturen i Europa klarte å gå forbi Romerriket i dets glansdager.

Maleriene av gjetere og husdyr blant ruinene av infrastruktur og templer fra oldtida er som av mennesker som beveger seg blant restene av en høyteknologisk sivilisasjon som de ikke lenger er i stand til å kopiere. Roma hadde i sine glansdager en million innbyggere. Det forutsatte en meget avansert infrastruktur når det gjaldt vannforsyning, transport, vareleveranse, handel, matforsyning og så videre. Byen var også datidas ypperste uttrykk for en omfattende bygningsindustri, som hadde kapasitet og nivå til å levere så utrolig mye bygningsmateriale som en slik by krevde.

Da imperiet klappet sammen ble ikke infrastrukturen vedlikeholdt. Akveduktene gikk i stykker, slik at byene ikke fikk vann. Veiene og broene ble ødelagt og ikke reparert. Varetransporten og handelen ble redusert fra en fossende elv til en liten sildrebekk. 1200 år etter sine velmaktsdager var Roma en ruinby der det bodde under 10.000 mennesker.

Etruskerne og siden romerne hadde drenert myrene for å øke matproduksjonen. Dermed forsvant også malariaen. Men da imperiet brøt sammen, ble ikke vannkanalene vedlikeholdt og malariaen kom tilbake. I Italia ble den ikke utryddet før på 1930-tallet da fascistene hadde sørget for å drenere myrene på ny.

Dagens imperium er svært sårbart

Dette burde gi grunn til ettertanke for oss som lever i ei tid da et annet imperium viser mange av de samme oppløsningstendensene som Romerriket hadde på slutten.

De romerske keiserne blandet mer og mer bly i sølvdinaren, slik at det til slutt nesten ikke var sølv igjen i den. Dette var datidas hyperinflasjon. Romerske borgere ville ikke slåss i hæren, så militærvesenet var basert på leiesoldater. Ordet soldat kommer av dette. En soldat er en som får penger (solde) for å kjempe. For å betale soldatene måtte det utmyntes penger. Imperiets kriger var dyre og riket var stort, så problemet ble løst ved å lage stadig mer verdiløse mynter.

Dagens verden er dominert av USAs imperium. Hele den globale produksjonsmåten, pengesystemet, verdenshandelen, jordbruket, energisystemet og så videre er preget av dette.

Kilde: Texas Precious Metals

Men imperiet passerte høydepunktet sitt rundt 1971. Da måtte USA gi avkall på gullstandarden. Og siden er imperiets vekst bygd på å trykke stadig mer papirpenger, og nå i nyere tid; digitale penger. Men imperiet er basert på at resten av verden godtar disse symbolene som ekte vare. USAs kriger på 2000-tallet er i stor grad finansiert ved at Kina har kjøpt amerikanske statsobligasjoner, altså lånt den amerikanske staten penger.

Utviklinga av USAs gjeld

Det globaliserte produksjons- og handelssystemet er fininnstilt på å levere varer og komponenter akkurat i tide, men heller ikke før, ”just in time”. Norsk kjøttproduksjon er for eksempel helt avhengig av en båt som kommer til Fredrikstad med soya fra Brasil en gang i måneden. Skulle den båten ikke komme, ville det være full krise i norsk kjøttproduksjon.

Da vi hadde den såkalte ”hestekjøttskandalen” i 2013 viste Financial Times hvordan det europeiske handels- og fraktsystemet med kjøtt fungerer.

Slakterivirksomheten er kapitalintensiv og energikrevende, og derfor blir det færre slakterier som leverer til et mer og mer globalt marked. Marginene deres er tynne som silkepapir, så de kutter hjørner der de kan.

De store matvarekjedene ønsker å kjøpe de billigste råvarene til enhver tid. Meklerne deres er på telefonen hele tida for å gjøre de beste engroskjøpene. FT siterer professor Karel Williams ved Manchester Business School som forteller om hvordan kjøletrailerne står i kø foran slakteriene i Nederland ved ukeslutt, uten at sjåførene aner hvor de skal før i siste øyeblikk. Hver mekler har 10-20 slakterier han kjøper av. Den ene uka kjøper han et sted, den andre uka et annet. Og avtalene kan bli inngått i siste øyeblikk så sjåføren kan få sine leveringsordrer. “Vi har en endeløs europeisk handel hvor biter av dyr kjøres omkring i 40-tonns trailere,” sier Williams.

FAO sier at det finnes noe sånt som en kvart million spiselige planter som er egnet til jordbruk. Men menneskeheten har gjort seg avhengig av bare 3% av dem.

Verdens matvareforsyning er avhengig av 150 plantearter. Bare 12 av dem står for tre firedeler av all energi fra planteføde. Konkurransen og behovet for økt produksjon har ført til en drastisk reduksjon i det genetiske mangfoldet. Dette systemet krever også stadig mer energi, stadig mer mineraler og sjeldne råvarer i et eksponentielt økende tempo.

Dette gjør at dagens imperium er uhyre sårbart. Jordbruket kan komme til å oppleve kriser som den som rammet Irland under potetpesten i 1847, da en million mennesker døde av sult. Det skal ikke mye fantasi til for å innse hvor ødeleggende og dramatisk det vil være.

Kort sagt: når dette systemet klapper sammen, så vil det i likhet med Romerriket oppleve at mye av den kritiske infrastrukturen kollapser og at det simpelthen ikke vil være mulig å brødfø like mange mennesker som før. Resultatene kan bli hungerkatastrofer i et omfang som menneskeheten aldri har sett maken til. Verden har 37 megabyer, og de største av dem har over 30 millioner innbyggere. Hvis et sammenbrudd av vannforsyning eller energi eller matvareleveranse inntreffer, vil slike byer bli ulevelige.

Det grunnleggende er mat og vann. Uten mat og vann kan vi ikke leve. Men mange av våre systemer er også ekstremt avhengige av olje og av sjeldne mineraler som det stadig finnes mindre av. Når dette systemet klapper sammen er det fare for at det kan få svært dramatiske konsekvenser. Og Romerrikets eksempel viser at det godt kan ta lang tid før noe annet kommer i stedet.

Det er veldig lett å påvise at dagens vekstbaserte kapitalisme lever på lånt tid. Den er langt annet enn robust eller bærekraftig. Den er tvert om svært sårbar og ustabil. Dette er en av grunnene til at det er nødvendig å jobbe for å avvikle dette systemet så fort som mulig og begynne å lære seg hvordan samfunnet kan drives på en sunnere og mer bærekraftig måte.

Romas fall

Globalistene både til høyre og venstre sutrer over at det populistiske folket ikke vil ha globalismen deres, men er så ”reaksjonære” at de vil opprettholde nasjonalstaten, lokal produksjon med mer. Men det er globalistene som spiller russisk rulett. Det er deres system som har gjort oss så ekstremt sårbare. Å sørge for matvaresikkerhet, levedyktige lokalsamfunn, å gjenopprette det ødelagte stoffskiftet mellom samfunnet og naturen er det virkelig progressive. Det er det som er framtida, og det haster å fjerne imperiet og dets snylterøkonomi.

Hvis ikke vil kanskje landskapsmalere en gang om noen hundre år avbilde analfabetiske gjetere som lar dyra sine beite under de forvridde restene av skyskrapere og motorveibroer.

Forrige artikkelI Ukraina er det foreløpig Patriot vs. Iskander
Neste artikkelEn fortelling om Verden Vest Ltd. Kynisk selskap, eller verdens ledestjerne?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).