Da USA gikk tungt inn for å påvirke valget i Russland

0
Omslaget på magasinet Time

Mediene og politikerne i USA holder fortsatt på med den ikke-beviste historien om at Russland skal ha forsøkt å påvirke presidentvalget i USA. Men de virkelige ekspertene på å påvirke valg i andre land, er jo USA. USA gjorde 81 forsøk på å påvirke valg i andre land, sier Dov Levin ved Carnegie Mellon University. Han har bygd opp en database som inneholder fakta og dokumenter om disse tilfellene, skriver Los Angeles Times.

Et av de første eksemplene i basen er USAs massive innblanding i det første etterkrigsvalget i Italia i 1948.

“We threw everything, including the kitchen sink” at helping the Christian Democrats beat the Communists in Italy, said Levin, including covertly delivering “bags of money”  to cover campaign expenses, sending experts to help run the campaign, subsidizing “pork” projects like land reclamation, and threatening publicly to end U.S. aid to Italy if the Communists were elected.

Levin said that U.S. intervention probably played an important role in preventing a Communist Party victory, not just in 1948, but in seven subsequent Italian elections.

Da USA sørget for Boris Jeltsins valgseier

I disse dager er det en annen valgmanipulasjon som burde interessere folk i USA og såkalte USA-eksperter, nemlig den gangen under president Bill Clinton da USA gikk massivt inn i valgkampen i Russland for å sikre Boris Jeltsin seieren. Det var i 1996. Og det var ingen ringere enn presidenten sjøl som tok initiativet.

Den pro-vestlige Boris Jeltsin hadde rukket å bli ekstremt upoulær i Russland fordi hans økonomiske politikk hadde vært katastrofal for russisk økonomi og ført til et fall i BNP på 50%.

Det var hyperinflasjon, gallopperende kriminalitet, sammenbrudd i helsevesenet, pensjonssystemet, svikt i matvareleveransene og et dramatisk fall i forventet levealder.

Boris Jeltsin sendte tanks til å bombardere det russiske parlamentet

I 1993 vedtok Jeltsin ved presidentdekret å oppløse parlamentet. Som svar på dette okkuperte parlamentarikerne parlamentsbygningen. Jeltsin brukte etteretningsdata fra USA da han satte inn hæren mot de folkevalgte og bombarderte parlamentet og drepte kanskje så mange som 2000 mennesker. Det ar denne ”demokratiets mann” USA hjalp med å vinne valget i 1996.

USAs intervensjon i valget var ikke akkurat noen hemmelighet på den tida. Time hadde dette som hovedoppslag 15/7-1996 med forsidetittelen ”Yanks to the rescue”.

Omslaget på magasinet Time

Magasinets egen ingress sier at det handler om

The secret story of how four U.S. advisers used polls, focus groups, negative ads and all the other techniques of American campaigning to help Boris Yeltsin win.

Den tisiders artikkelen forteller i detalj om tre amerikanske agenter som opprettet et hovedkvarter i Russland og jobbet der i fire måneder for å sikre Jeltsin seieren. De tre var Joe Shumate, George Gorton og Richard Dresner.

USA betalte dem 250.000 dollar, samt at de hadde ubegrenset budsjett for utgifter, meningsmålinger, fokusgrupper og andre tiltak. De opptrådte under dekke av å være salgsagenter for flatskjermTV. Russiske politifolk væpnet med maskinpistoler bevoktet huset de bodde i.

Jeltsin var massivt upopulær

Deres første undersøkelser tydet på at Jeltsin bare hadde støtte fra 6% av velgerne. ”Stalin hadde større oppslutning enn Jeltsin,” sa Dresner. Mer enn 60% av velgerne anså Jeltsin som korrupt og 65% mente at han hadde ødelagt økonomien, ifølge amerikanernes undersøkelser.

Men de fant også ut at mange russere var redde for borgerkrig. Derfor utformet de budskapet: Hold på Jeltsin så vil du i hvert fall unngå uro.

Samtidig sørget USA for et lån til Russland via IMF på 10,2 milliarder dollar slik at den russiske regjeringa kunne betale lønninger og pensjoner som skulle ha vært betalt langt tidligere.

Bill Clinton som Jeltsins konsulent

USA-agentenes annonsekampanjer og mediamanipulasjoner klarte å få Jeltsin på offensive i valgkampen. Men likevel var det langt fra sikkert at han ville vinne. De tre amerikanerne tok kontakt med Bill Clintons rådgiver Dick Morris og ba om hjelp derfra. De ville at Clinton skulle akseptere at Jeltsin fikk opptre som en verdensleder på toppmøtet mellom de to i april 1996. Denne forestillingen gikk godt hjem i Russland.

Morris, som siden røk uklar med Clinton, sa i et intervju med ”America Talks live” i september 2016:

 “When I worked for Clinton, Clinton called me and said, ‘I want to get Yeltsin elected as president of Russia against Gennady Zyuganov,’ who was the communist who was running against him. Putin was Zyuganov’s major backer.

“It became public that Clinton would meet with me every week. We would review the polling that was being done for Yeltsin by a colleague of mine, who was sending it to me every week. He, Clinton and I would go through it and Bill would pick up the hotline and talk to Yeltsin and tell him what commercials to run, where to campaign, what positions to take. He basically became Yeltsin’s political consultant.”

Jeltsin vant som kjent valget, og Time gjorde ingen hemmelighet av USAs rolle i å sikre ham seieren. I 2003 ble dette til og med tema i filmen Spinning Boris.

Men var det egentlig Jeltsin som vant valget? I 2012 publiserte Time en annen artikkel med tittelen: Rewriting Russian History: Did Boris Yeltsin Steal the 1996 Presidential Election?

Der blir daværende president Dmitri Medvedev sitert med følgende uttalelse: ” We all know that Boris Nikolaevich Yeltsin did not win in 1996.”

Det vil kanskje la seg verifisere en dag, men det som er hevet over tvil er at USA gikk massivt inn for å påvirke valget i Russland for å sørge for en den korrupte og udugelige Boris Jeltsin ble valgt. I lys av dette og dokumentasjonen av USAs 81 forsøk på å påvirke utfallet av valg i andre land – statskupp og intervensjoner ikke medregnet – blir spillet rundt den såkalte russiske innflytelsen på presidentvalget i 2016 en ganske underlig affære.

Forrige artikkelEU angriper streikeretten
Neste artikkel”Skjer’e no’ her i kveld’a?”
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).