6 kommentarer til “Suksessen steigan.no – Pål Steigan på Herland Rapporten

  1. 16. juni 2017 klokka 07:16

    Jeg er et/en grums 😉 Grumsere, stå sammen 🙂 La oss grumse Norge!

  2. 16. juni 2017 klokka 08:55

    Mørkt øl med masse grums er det sunneste som finnes. Fullt av antioksidanter: https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Prague_Praha_2014_Holmstad_-_Dark_Czech_beer_-_M%C3%B8rkt_tsjekkisk_%C3%B8l.jpg

  3. 16. juni 2017 klokka 10:58

    Jeg er svært takknemlig over Steigans avslutning på samtalen om at frigjøringen ligger i at folket tar kontroll over produksjonsmidlene. Steigan presiserer at et viktig aspekt ved denne frigjøringen ligger i at da mister byråkratene makten over oss. Selv har jeg lenge hevdet dette, fordi da oppløses staten i allmenningheten (the Commons).

    Personlig står jeg imidlertid fjellstøtt fast på, trolig som den eneste gjenværende i verden utenom Bongard selv, at denne frigjøringen kun kan realiseres gjennom bruk av inngruppa som virkemiddel. Dette grunnet fundamentale trekk i humanetologien.

    “Takk Øyvind, men fremdeles har ikke disse viktige kritikerne knekt koden med pengefølelsen, eller sett at det eneste Ellinor Ostrom mangler, er forståelse for inngruppestørrelsens betydning for politisk styring….” – Terje Bongard

  4. Fredrik
    16. juni 2017 klokka 14:14

    Dette var veldig bra.

  5. Harald Støren
    17. juni 2017 klokka 21:57

    Interessant intervju, sjølv om jeg nok synes Herland kunne latt deg få komme litt mer til orde. Ellers sakna jeg litt sjølvkritikk når det gjelder den einsidige støtten du og AKP gav til Mujahedin – datidas islamister – i Afghanistan i perioden 1979-89. Det er ingen grunn til å bifalle Sovjets invasjon og brutale krigføring i Afghanistan, men kritikken av Sovjets politikk burde ha vært balansert av USA’s hjelp til islamistene (som fra 1986 òg omfatta Al Qaida under Bin Laden) med varmesøkende Stinger-raketter og anna toppmoderne utstyr, og av at kampene i utgangspunktet stod mellom et republikansk og politiske progressivt regime i Kabul, etter at kongen var blitt styrta, og ei religiøst og politisk reaksjonær opprørsrørsle støtta av de rike jordeigera og føydalherrene. USA’s stadig sterkere engasjement på disse opprørera si side gjorde at Sovjets engasjement òg blei sterkere på regjeringa si side, noe som altså i sin tur førte til et kommunistisk kupp, rivalisering mellom ulike fraksjoner innafor kommunistpartiet, og til slutt en soj\vjetisk invasjon for å hindre ei islamistisk maktovertaking. Sjølvsagt låg det også her bak ei frykt for at den islamistiske “revolusjonen” skulle spreie seg til de tilgrensende muslimske republikkene i Sovjet sjølv (Al Qaida hadde alt etablert seg i Tajikistan) – ei frykt ettertida hart vist på ingen måte var ubegrunna. Her sakner jeg sjølvkritikk for den mangelen på nyansering som Steigan og AKP sin kritikk av Sovjets rolle i Afghanistan var prega av i denne perioden.

    • Pål Steigan
      18. juni 2017 klokka 11:55

      Herland finner nok formen etter hvert. Det temaet du etterlyser var ikke oppe, så derfor ble det ikke aktuelt å kommentere det.

Legg inn en kommentar