Trumps klima-nei åpner døra på vid vegg for Kina

0

Som ventet annonserte president Donald Trump at USA trekker seg ut av den internasjonale Parisavtalen. Dette har rystet det politiske miljøet i Europa, som nå søker seg andre samarbeidspartnere, og da står Kina klar. Det er underholdende å høre på høyremannen Vidar Helgesen fordømme USA og sette sin lit til at Kina vil ta lederskap.

Parisavtalen selges for noe den ikke er

Donald Trumps manglende forståelse for klimaspørsmålet, for å si det forsiktig, er en sak for seg. Men når Parisavtalen nå nærmest selges som klimapolitikkens hellige gral, som vår alles frelse, må det være på sin plass å be om edruelighet.

Parisavtalen er ikke det den gir seg ut for. Den inneholder ingen forpliktelser om å redusere klimagassutslipp og sjøl om de målende den inneholder skulle bli gjennomført, er det liten sannsynlighet for at det vil hindre en global temperaturøkning på 2 grader. Eystein Jansen ved Bjerknessenteret skriver:

Parisavtalen referer seg til innrapporterte nasjonale forpliktelser til 2030. Dersom disse blir overholdt, og man regner med at disse blir videreført på samme nivå etter 2030, viser beregninger at det er under 10% sjanse for å nå togradersmålet (Fawcett et al. 2015). Et økt ambisjonsnivå som etter 2030 reduserer utslippene med mer enn 80% etter 2030 gir bare maksimum 30% sjanse for å stabilisere klimaet under to grader.

Det er nokså stor enighet om dette blant forskerne. Parisavtalen vil ikke forhindre global temperaturøkning ut over to grader. Men det er ikke det som er Trumps kritikk. Han avviser hele grunnlaget for den. På et vis er dette demonstrasjonspolitikk fra Trumps side, for Parisavtalen er så uforpliktende og så fri for krav til USA at USA like gjerne kunne ha ratifisert avtalen og fortsatt med business as usual.

Åpner døra for Kina

Men sjøl om Parisavtalen ikke løser de problemene den hevder at den vil løse, så har spillet rundt den historiske dimensjoner. Det skjer tektoniske endringer i det internasjonale politiske landskapet, som Ungarns Viktor Orbán sa i en annen forbindelse i Kina nylig.

For som et svar på Trumps avgjørelse går nå Kina og EU ut og erklærer at de vil alliere seg om å gjennomføre avtalens mål. CNN omtaler dette som en betydelig splittelse fra internasjonale partnere som vil isolere USA i anstrengelsene for å bremse global oppvarming.

Trumps avgjørelse er en ufrivillig lissepasning til president Xi Jinping, som nå med rette kan framstå som den internasjonale lederen som tar dette alvorlig, og som kan knytte en strategisk allianse med Europa i et spørsmål som har stor politisk og økonomisk betydning.

The Guardian skriver:

China and the EU will forge an alliance to take a leading role in tackling climate change in response to Donald Trump’s expected decision to pull the US out of the historic Paris agreement. …

According to a statement being prepared before an EU-China summit in Brussels on Thursday and Friday, the new alliance will say they are determined to “lead the energy transition” toward a low-carbon economy.

The EU’s climate commissioner, Miguel Arias Cañete, told the Guardian: “The EU and China are joining forces to forge ahead on the implementation of the Paris agreement and accelerate the global transition to clean energy.”

Det er dette som er jordskjelvet her. En slik allianse, hvis det blir noe av den, og det er det nokså sannsynlig at det blir, vil omfatte en hel serie strategiske spørsmål og samarbeidsprosjekter innen teknologiutvikling, forskning, investeringer, men også handel og kommunikasjon. Dette spiller rett inn i Kinas «ett belte, en vei» (OBOR)-strategi, og vil bidra til å knytte EUs økonomi tettere til Kinas.

Kina er faktisk ledende

Vi lærer at Kina med sine kullkraftverk og sine klimagassutslipp er en «miljøversting», og det er mye sant i det. Men det skygger for det faktum at det ikke er noe sted i verden det satses mer på grønn teknologi enn nettopp i Kina. Den nåværende femårsplanen kalles «Det grønne spranget framover», og det er et navn det er dekning for.

I 2010 satte Kina seg som mål å produsere 15 GW solenergi innen 2015, nå er målet 70 GW innen utløpet av 2017. Og alt taler for at målet blir nådd. Kinas totale mål for fornybar energi er 550 GW i 2017. De australske forskerne John Mathews og Hao Tan skriver i Nature:

“By placing the emphasis on production scale and market growth, [China] is contributing more than any other country to a climate-change solution. Its build-up of renewable-energy systems at serious scale is driving cost reductions that will make water, wind and solar power accessible to all.”

Også Wikipedia skriver at Kina er verdensledende innen fornybar energi med dobbelt så mye grønn energi som nummer to, USA.

Foran på investeringer og foran på forskning

Innen 2020 skal Kina investere 292 milliarder £ (375 milliarder $) i fornybar energi, skriver The Guardian. Dette vil skape 13 millioner arbeidsplasser i grønn energi. Dette betyr igjen en voldsom satsing på vitenskap og teknikk, samt produktutvikling og infrastruktur.

Skal du være med innen internasjonal forskning, utvikling og investeringer når det gjelder fornybar energi, er Kina samarbeidspartner nummer én. Dette vil trekke til seg ikke bare europeiske politikere, som gjerne vil dra på tur til Beijing, men mye viktigere: forskere, ingeniører og teknologifolk. Og dette vil ha en sjølforsterkende effekt.

Kinas satsing på forskning og utvikling innen teknologi og realfag overgår nå alle andre land i verden. I 2015 leverte Kina mer enn en million patensøknader, eller nesten dobbelt så mange som USA. Kina har gått forbi USA innen energiforskning med dobbelt så mange fagfellevurderte artikler i 2015. Innen fornybar energi publiserte kinesiske forskere 7109 artikler, mot USAs 4396. Dette er mer enn fem ganger så mange som det tyske forskere leverte, enda Tyskland er kjent for sin miljøsatsing.

Så Kina har for lengst tatt et lederskap innen miljøsatsing og miljøteknologi. Det nye er at Europas ledere erkjenner det. Kombinert med at Kina nå vil distansere USA på stadig flere områder, vil dette også måtte føre til store politiske og strategiske forandringer. Bare vent til Kina dumper petrodollaren på alvor.

Forrige artikkelEtter møtet med Putin gikk Macron i møte med syriske jihadister
Neste artikkelÅpent brev til riksrevisoren: Hvem har fått norske penger i Syria?
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).