Telenor vant personvernsak i Høyesterett

0

Høyesterett avgjorde nylig at Telenor slipper å gi filmdistributøren Scanbox navnene til åtte Telenor-kunder som via Bittorrent lastet ned og spredte filmen «The Captive» ulovlig i 2015.

Filmdistributøren hadde vunnet i Oslo tingrett, men tapte i Borgarting lagmannsrett, og altså nå i Høyesterett.

– Dette er en seier for kundenes personvern og for oss, sier Telenors kommunikasjonsdirektør Torild Lid Uribarri til VG.

– Telenor sympatiserer selvsagt ikke med ulovlig fildeling, men vi har også et ansvar for å beskytte våre kunder, legger hun til.

IKT Norges Torgeir Waterhouse er svært fornøyd med avgjørelsen og kaller den prinsipielt viktig.

– Dette handler ikke om å håndheve opphavsretten, dette handler om hvilke metoder det er greit å ta i bruk i en rettsstat, sier Waterhouse til VG.

Poenget til Waterhouse i IKT Norge er vesentlig.

Denne typen dommer kan være av interesse ikke bare når det gjelder for så vidt usympatiske aktiviteter som ulovlig nedlastning av opphavsrettslig beskyttet materiale, men også med tanke på fremtidige angrep på ytringsfriheten og ytringsmulighetene på nettet.

Trangere ytringsrom

Vi ser allerede at sosiale medieplattformer gjør avtaler med de politiske makthaverne om å slå ned på såkalt hatefulle ytringer. Tiltak mot «hatprat» blir gjerne solgt inn med en snever definisjon av begrepet, der det dreier seg om det aller groveste av ytringer som oppfordrer til forfølgelse, undertrykkelse og vold mot grupper av mennesker.

Som eksempel på hvorfor tiltakene er nødvendige, så refereres det blant annet til terrorangrepene i Europa de seneste årene. Dette dreier seg ofte om angrep som har kommet etter konkrete, eksplisitte voldsoppfordringer i mediekanalene til IS og al-Qaida, og det virker tilforlatelig nok med tiltak overfor slikt.

Et problem her at har er en følelse og det ligger i begrepets natur at det fort blir subjektivt og upresist når man skal avgjøre hva som er uttrykk for hat og hvem som hater. Dessuten er koblingen mellom hat og vold ikke så enkel som man kan få inntrykk av. Mennesker som tenker at de hater andre mennesker kan være svært fredelige, mens andre kan begå de grusomme voldshandlinger uten å være videre følelsesmessig engasjert overfor ofrene, men er motivert av ideologi de anser som høyverdig.

Å definere ideologi som foreskriver vold som «hat» er en lite presis og hensiktsmessig omgang med begreper.

Når man knytter tiltakene til ordet «hat», så er faren for en utglidning stor, og det er ingen grunn til å ha tillit til at de som skal definere dette har tunga rett i munnen og ikke lar seg rive med i subjektive stemningsbølger i deler av befolkningen rundt hva som er for hatefullt til å kunne ytres.

Med tanke på at det er en trend i visse miljøer når det gjelder å si at meningsytringer i seg selv er vold, så trenger man vel ikke mye fantasi for å se hva slags konsekvenser dette kan få for ytringsrommet framover dersom denne tankegangen får innflytelse hos de store sosiale medieplattformene, eller hos politiske beslutningstakere.

Reaksjonene en filosofiprofessor fikk da hun gjorde seg noen, lavmælte og filosofiske tanker om transrasialisme i lys av argumentene som brukes i debatten om mennesker som ikke identifiserer seg med kjønnet som står i fødselsattesten, forteller at det langt fra bare vil være frådende nynazister eller jihadister som står i fare for sensurtiltak fremover.

Blir ISP-ene den siste bastion?

Den opplagte løsningen for mennesker som nå eller i fremtiden opplever ytringsrommet på de store sosiale medieplattformene som Facebook, Twitter og Youtube som i overkant trangt er å søke til andre mer uavhengige plattformer.

Spørsmålet er da om de som som misliker at folk ytrer seg utenfor rammene som er definert av den politiske og økonomiske makten vil gå på ISP-ene, internettleverandørene,. for å utestenge dissidenter. Og i den sammenheng kan det være et viktig signal at Telenor sto på sitt på vegne av sine kunder, og fikk støtte av Høyesterett på dette. Ikke minst når uavhengige medier beskyldes for å spre falske medier av makthavere som har all mulig interesse av å definere alt som går imot deres egen agenda som nettopp falske nyheter, og det er grunn til å frykte at det vil bli økt press for å stoppe såkalt falske nyheter.

 

Ivar Austbø

Forrige artikkelI finansmafiaens vold
Neste artikkelSaudi-Arabia har leid inn PR-byrå for å fremme «muslimsk NATO»