Krigen mellom Vesten og islamsk ekstremisme er asymmetrisk

0

Av Hans Ebbing

Med terrorangrepet i Manchester 22. mai fikk vi en ny omdreining i den asymmetriske krigen mellom islamsk ekstremisme og det liberale Vesten med sin krig mot terror. IS har kunngjort at de påtar seg ansvaret og dermed æren for angrepet. «Med Guds nåde og støtte har en soldat fra Kalifatet lyktes i å plassere eksplosiver midt i en samling av korsfarere i den britiske byen Manchester som hevn for Guds religion, for å terrorisere de vantro som svar på deres overgrep på muslimenes land», melder IS. (Se www.steigan.no.) De terroriserer for å skjerpe motsetningen mellom muslimer og kristne og øke sin tilslutning fra ellers tolerante muslimer. Store, fredelige ansamlinger av uskyldige mennesker blir slagmark i hellig krig.

De liberale krefter fører krigen i hovedsak fra luften med bomber fra fly eller fra droner og raketter, gjerne forsterket med utarmet uran, fjernstyrt fra et annet kontinent og med utskytingsramper på krigsskip plassert langt utenfor rekkevidden av islamistenes hjemmelagde raketter. Ellers går det i håndvåpen og lett mobile

kanoner på små lastebiler. Større kan ikke asymmetrien bli, militærteknisk sett. Under Desert Storm, mellom 17. januar og 28. februar 1991 i den første Irak-krigen, tok USA i bruk spesialbygde bulldosere som begravde irakiske, regulære soldater (ennå ikke terrorister) levende i skyttergravene etter hvert som de rullet fram mot disse. Dette ble omtalt som «the bulldoser assault».

Den slags tunge våpen var ikke engang Saddam Hussein med sitt diktatur i stand til å mobilisere.

Jihadistenes våpen får stadig oftere et USA-design, formidlet via Saudi-Arabia eller våpenmarkedets usynlige hånd. Også Russland og Iran deltar i krigen mot terror i Syria sammen med regulære syriske styrker. Dette skjer med den syriske statens samtykke innenfor rammen av folkeretten. Det har skapt ekstra krøll i Vestens krigføring og diplomati. Det kan ikke USA tilgi Putin for. Jens Stoltenberg melder derfor at Nato går inn i krigen mot terror i Midtøsten, en proxy-krig mot Russland out of area i allianse med «moderate opprørere».

Den viktigste våpenteknologiske forskjellen mellom terroristisk og liberal krigføring er at den førstnevnte verken har flyvåpen eller marine. Jihadistene har ikke stabile territorialstater som kan

danne varige rammeverk rundt produksjon, kjøp og logistikk for denne type slagkraft. I den grad de har tunge våpen som tanks og bulldosere, dreier det seg helst om regulært krigsbytte – uten hjelp av markedet. Eller de er blitt formidlet ved omveier, som gjennom Tyrkia fra Saudi-Arabia, som på sin side importerer dem fra USA.

I den ideologiske sfæren er krigen humanitært eller religiøst begrunnet, altså med åndelige våpen – pluss internett. Den ideologiske krigen er slik sett symmetrisk. Det ble stadfestet av president Donald Trump under hans første utenlandsreise til Natos viktigste allierte i den islamske verden, Saudi-Arabia, der han framhevet kampen mellom Det gode og Det onde og dermed sin egen rolle i den.

Litt religionskritikk kan derfor være relevant. Så vidt jeg vet, ble det ikke foretatt halshugginger hos våre venner den dagen Trump var på besøk og signerte en ny, stor våpenkontrakt med de wahabistiske føydalherrer. Sivilisasjonens liberale framskritt fortsetter.

Men «nye» Russlands og Kinas opptreden på den globale scenen har forstyrret det politiske og strategiske bildet, så religions- og ideologikritikken har utvilsomt sin begrensning for dem som strever med å forstå hva som skjer i vår felles verden, uten alternative fakta.

Hans Ebbing,

SV-medlem

 

Denne artikkelen ble først publisert i avisa Klassekampen 29. mai 2017

 

Forrige artikkelSyriennes – Syriske kvinner
Neste artikkelDet er ingen IS-krigere der de norske soldatene er i Syria