Dramatiske endringer i Arktis truer hele planeten – men norske politikere tar ikke det så tungt

0

Av Erik Plahte

Ingen steder på Jorda endrer klimaet seg raskere enn i Arktis. Innen 20 år kan sommerisen være borte fra Polhavet. Er det noe å ta alvorlig? Mye eller lite is rundt Nordpolen er viktig for isbjørnen, men gjør det så mye fra eller til for oss? Selv om Parisavtalen blir oppfylt og den globale temperaturen ikke vil stige mer enn to grader over førindustrielt nivå, kan vintertemperaturen over Polhavet stige til 5–9 °C over gjennomsnittet for 1986–2005. Dette er dramatisk. Virkningene av klimaendringene i Arktis vil forplante seg over hele kloden og vil svekke livsgrunnlaget for millioner av mennesker.

Dette kommer fram i rapporten Snow, Water, Ice and Permafrost in the Arctic (SWIPA) som er utarbeidet under Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP), en arbeidsgruppe under Arktisk råd. (Se omtale på Yr.) Omfattende klimatiske endringer i Arktis har allerede skjedd.  «Arktis var varmere i 2011–2015 enn noen gang tidligere siden målingene begynte ca 1900, og i løpet av de siste 50 årene har temperaturen i Arktis økt mer enn dobbelt så fort som for verden som helhet. I januar 2016 var Arktis 5 °C varmere enn gjennomsnittet for 1981–2010 og hele 2 °C høyere enn den tidligere rekorden fra 2008. De månedlige middeltemperaturene i oktober–desember 2016 var 6 °C høyere enn gjennomsnittet for disse månedene», står det i rapporten. Tallene tyder på at endringene akselererer.

En minst like skremmende utvikling er at permafrosten tiner. Temperaturen i permafrosten i virkelig kalde områder har økt med mer enn 0,5 °C siden 2007–2009, og det laget som tiner om sommeren, strekker seg dypere ned.

Det største bidraget til at havnivået stiger er at landbasert is i Arktis tiner, og 70% av dette kommer fra Grønland. Også dette skjer raskere enn bare for få år siden. Grønlandsisen tinte dobbelt så fort i perioden 2011–2014 som i 2003–2008.

Dersom utslippene av klimagasser stanses raskt nok, mye raskere enn det landene har forplikta seg til under Paris-avtalen, kan denne utviklinga stanses. «Men Arktisk vil ikke vende tilbake til sin tidligere tilstand i de scenarioene som er analysert i SWIPA-vurderingene. I vår nærmeste framtid vil miljøet i Arktis være vesensforskjellig fra i dag, og i sluttten av dette århundret kan temperaturøkinga komme til å passere den terskelen der havisen, isdekket på Grønland og muligens de boreale skogene er stabile.»

Dette er den dystre meldinga i SWIPA-rapporten. Les den siste setninga en gang til. Våre barnebarn kan oppleve at havisen, grønlandsisen og taigaen ikke lenger er stabile, men forandrer seg uten at det vil stå i menneskelig makt å hindre det. Jeg leser det slik at de klimatiske vippepunktene som jeg nylig skrev om, kan være nærmere i tid enn vi liker å tenke på.

Paris-målet om maks 2 graders temperaturøkning er ikke et trygt mål, men tvert imot skillet mellom farlig og ekstremt farlig temperaturøkning, slik Kevin Anderson og Alice Bows ved Tyndall Centre for Climate Change Research i Manchester advarte om allerede i 2011.

Norske politikere står på – men ikke for klimaet

Norge er medlem av Arktisk råd. Hva sier olje- og energiminister Terje Søviknes? I et forslag han har fremma til FrPs landsmøte, ønsker han konsekvensutredning «snarest mulig, med den hensikt å åpne for petroleumsvirksomhet» ikke bare utafor Lofoten,Vesterålen og Senja, men også i Barentshavet nord, Møreblokkene og ved Jan Mayen.

– Jeg mener det er viktig at vi ivaretar våre naturressurser og ser på mulighetene for å bruke av de til å skape arbeidsplasser og verdier for fremtidige generasjoner. Da er vi nødt til å kjøre full konsekvensutredning av de områdene på norsk sokkel som en har kartlagt ressursene på, sa han til NRK. Å la oljen og gassen bli liggende av hensyn til klimaet er dårlig ressursforvaltning, ifølge Søviknes. – Vi bør utnytte de naturressursene som vi rår over, så lenge det er etterspørsel.

Smak på den. Søviknes vil ivareta naturressursene ved å bruke dem opp. Hvilke verdier er det han har tenkt å overlate til framtidige generasjoner? Mere penger i Oljefondet som de kan bruke til å bøte på klimaskadene? Hva med alle naturressursene som en fortsatt halsløs oljepolitikk vil ødelegge? Det får ikke hjelpe. Søviknes «er nødt til» å kjøre på for fullt med fortsatt olje- og gassutvinning. Er det kanskje fossilindustrien som tvinger ham?

Hva med alle andre petroleumsproduserende land? Er de også nødt til å fortsette fossilpolitikken, eller gjelder dette bare Søviknes og selskapene på norsk sokkel? Er han klar over at verdens samlede fossile reserver er så store at om alt blir utvunnet, vil kloden bli et hett helvete som vår sivilisasjon ikke vil overleve? En artikkel i Nature Climate Change i fjor av fire canadiske forskere streker opp hva våre etterkommere i så fall kan vente seg. En global temperaturøkning på 6,4–9,5 °C, femten til tjue grader varmere i Arktis, og kolossale endringer i nedbørsmengdene – både opp og ned – over hele kloden.

Erna Solberg har en klimabølle til olje- og energiminister. Det synes hun åpenbart er helt greit. Med sin tafatte klimapolitikk og alt annet enn tafatte fossilpolitikk er den blåblå regjeringa med på å rasere levevilkårene for framtidige generasjoner, trolig også den yngste av de nålevende. Til høsten er det stortingsvalg. De blåblå ber om fornya tillit. Men hvorfor skal vi ha tillit til slike politikere?

«Vem kan man lita på?»

sang Hoola Bandoola Band i 1972, «när prinsar och presidenter ljuger medvetet i kapp och när dom som skulle säga sanningen har börjat ta tillbaka det, dom just har sagt».

Svaret er enkelt. Det er for snevert å snakke om en klimakrise. Kapitalens vekstkrav, som de blåblå i likhet med alle andre politikere gjør sitt beste for å etterkomme, kjenner ingen grenser. Men Jord-systemet følger ikke kapitalismens lover. Jorda har fysiske grenser, og tre av de ni planetariske grensene definert av Stockholm Resilience Centre er allerede overskredet. Vi er på full fart inn i en økologisk krise. I dataspillene er det over og ut etter tredje forsøk. Men i den virkelige verden får vi bare ett forsøk, og det er nå. I klimapolitikken er det ingen vei tilbake.

«Vårt politiske og økonomiske system, kapitalismen, er først og fremst innretta på å akkumulere kapital. Det hindrer oss i å gå løs på denne enorme utfordringa og gjør at sammenbruddet akselererer», sier John Bellamy Foster, redaktør for Monthly Review, i et svært lesverdig intervju gjengitt på nettsida Climate and Capitalism. Det trengs en motstandsbevegelse som er et forsvar for hele menneskeheten i alle dens aspekter, sier han, der klimabevegelsen må stå i første rekke. Alle er kanskje ikke enig i det siste. Men Jorda er vårt hjem. Vi kan ikke fortsette å skite i eget reir. Menneskeheten vil aldri bli klimaflyktning, for vi har ingen steder å flykte til.

Forrige artikkelMotsägelsefullt och missledande om Jemen i SR/’Konflikt’
Neste artikkelNye atomvåpen for 1000 milliarder dollar