Den opptrappede krigen mot Syria og behovet for internasjonal lov

0
Fotoet forestiller angiveligt læger i den oprørskontrollerede bydel Douma nær Damaskus. De opfordrer det internationale samfund til at reagere på påstået gasangreb i Idlib. FOTO: Sameer Al-Doumy/AFP/Scanpix

Av Rick Sterling

Hva lå egentlig bak det «kjemiske angrepet»?

Tirsdag 4. april kom nyhetsmeldingene om barn og andre sivile som var drept av kjemisk forgiftning i byen Khan Sheikhoun i Syria. Det kom motstridende rapporter, noen sa de luktet gass, andre hevdet den forårsaket umiddelbar død, som luktfri saringass.

Onsdag 5. april la USAs president Trump skylden på den syriske regjeringen, til tross for motstridende rapporter og informasjon og beskyldninger som ikke stemte overens. Han sa: «Gårsdagens kjemiske angrep i Syria (var) mot uskyldige mennesker, deriblant kvinner, små barn og til og med nydelige små spedbarn. Deres død var en hån mot menneskeheten. Disse avskyelige handlingene fra Assad-regimet kan ikke tolereres… min holdning til Syria og Assad har endret seg svært mye


Rick Sterling er undersøkende journalist og deltar i solidaritetsbevegelsen for Syria. Først publisert på The Duran. Oversatt til norsk av Anne Merethe Erstad


Torsdag 6. april beordret Trump et «målrettet militært angrep» mot Syria med 50 tomahawk-raketter, som ble skutt mot en viktig syrisk flybase nær Homs. Denne basen brukes for å støtte kamper mot IS i østlige Syria og i Idlib-provinsen, som kontrolleres av Nusra-fronten/al-Qaida.

Som jeg vil vise under, er det sannsynlig at dødsfallene i Khan Sheikhoun ble forårsaket av en væpnet opposisjonsgruppe, og ikke av den syriske regjeringen. Målet var akkurat det som skjedde: en voldsom mediastorm som ledet til direkte aggresjon fra USA mot Syria.

Bildet forestiller angivelig leger i den opprørerkontrollerte byen Douma nær Damaskus.
FOTO: Sameer Al-Doumy/AFP/Scanpix

Hva skjedde og hvordan?

4. april kom nyheten om et angrep med «kjemiske våpen» i Syria. Vestlige media og regjeringer var raskt ute med å legge skylden på den syriske regjeringen. Like raskt trakk neokonservative i USA, slik som senator John McCain, fram krisen i 2013, da president Obama til slutt bestemte seg for ikke å angripe Syria. Israels statsminister Netanyahu stemte i med en ikke fullt så subtil oppfordring til krig mot Syria. Han twitret at tiden var inne for det internasjonale samfunnet til å «oppfylle sine forpliktelser fra 2013».
Grunnleggende fakta inkluderer:

  • 22. mars ble den regjeringskontrollerte byen Khattab invadert av militante, der en del sivile ble kidnappet og tatt med til den opprørskontrollerte byen Khan Sheikhoun ikke langt unna.
  • 4. april døde opp mot 80 mennesker, deriblant mange barn, i Khan Sheikhoun. Noen viste tegn på kjemisk forgiftning. Bilder, videoer, analyser og andre kilder er dokumentert på «A Closer Look At Syria».
  • En av videoene viser legen Shajul Islam, som er født og oppvokst i Storbritannia. Han fikk sin britiske lege-lisens i 2012, men lisensen ble suspendert på grunn av rapporter om at han var involvert i kidnappingen av journalisten John Cantlie i Syria.
  • Mange av video-scenene viser et område i et kalksteinsbrudd, med åpenbare huler og lagringsdepoter. Det er lastebiler og døde kropper liggende rundt på bakken i dette semi-industrielle området. Andre videoer viser scener fra legesentre.
  • Fotografier viser personer fra Hvite Hjelmer som tar seg av døde kropper uten å ha hansker på hendene. Noe som er veldig merkelig, hvis de var døende eller døde etter kjemisk forgiftning.

Hvem er ansvarlig?

Det foreligger tre teorier om hva som skjedde:

  • Vestlige regjeringers historie er at Syrias «regime» er ansvarlig. De avfyrte ulovlige kjemiske våpen inn i byen, og drepte i all hovedsak sivile. Deriblant mange barn.
  • Den syriske hæren erkjenner å ha utført luftangrep, men benekter å ha brukt kjemiske våpen ved denne eller noen annen anledning. Dette området var basen for væpnede angrep mot regjeringskontrollerte områder i Hama-provinsen i de foregående ukene. Det russiske utenriksdepartementet sier at militante hadde en våpenproduserende fabrikk i området som også inneholdt ingredienser til kjemiske våpen, og denne kan ha blitt truffet og forårsaket dødsfall etter utslipp av kjemiske våpen.
  • En tredje teori er at de kidnappede sivile fra Khatteb ble drept eller forgiftet av militante, som del av en iscenesatt hendelse.

Bevis som peker mot de militante

Når man studerer faktaene, historien og omstendighetene under ett, er det det mye mer sannsynlig at den væpnede opposisjonen er ansvarlig for denne hendelsen. Her følger begrunnelsen:

(1) Hendelsen og medieomtalen hjelper opposisjonen og skader regjeringen.

Etterforskning av kriminelle handlinger begynner som regel med spørsmålet: Hvem har motiv? I dette tilfellet er det slående klart at det er den bevæpnede opposisjonen og deres støttespillere som har fordeler av denne hendelsen. De har brukt historien til ytterligere å demonisere Assad-regjeringen og kommet med fornyede krav om at USA og «verden» griper inn.

Den syriske regjeringen har jevnt og trutt framgang i mange områder av landet. De har ingen grunn til å bruke kjemiske våpen; de har all verdens grunner til IKKE å bruke kjemiske våpen. De vet utmerket godt at den væpnede opposisjonen har umiddelbar tilgang til de største mediene.

Beskyldningene om at den syriske regjeringen bevisst angriper sivile står i motstrid til dens politikk og handlinger. Som det ble demonstrert sist desember i Aleppo, blir sivile ønsket velkommen fra opprørsområder og inn i regjeringskontrollerte områder. Selv syriske militante blir ønsket velkommen etter at de har signert en avtale om å legge ned våpnene.

Det er også relevant å ta tidspunktet i betraktning. Det finnes et mønster der sensasjonelle hendelser, til hjelp for den væpnede opposisjonen, skjer samtidig med kritiske internasjonale møter eller handlinger. I dette tilfellet skjedde hendelsen i Khan Sheikhoun dagen før en viktig konferanse om Syria i Brussel. Konferansen «Støtte til framtiden for Syria og regionen» («Supporting the future of Syria and the region») ble effektivt skjøvet til side av nyhetene om et angrep med kjemiske våpen  den syriske regjeringen blir beskyldt for å stå bak.

(2) Ekstremister var ansvarlige for angrepet med kjemiske våpen i Damaskus i august 2013.

Vestlige støttespillere til den væpnede opposisjonen var raskt ute og anklaget Syrias regjering for å stå bak det kjemiske angrepet i Ghouta 21. august 2013. Påfølgende undersøkelser fra de mest pålitelige undersøkende journalister og forskere har imidlertid konkludert med at den syriske regjeringen mest sannsynlig IKKE var ansvarlig. Seymour Hersh og Robert Parry konkluderte med at angrepet mest sannsynlig ble utført av militante med støtte fra Tyrkia. Dybde-granskningen «WhoGhouta» konkluderte: «Det eneste plausible scenariet som støttes av bevisene er et angrep utført av opposisjonsstyrker.» En MIT-studie gjorde en detaljert analyse av prosjektilbaner og konkluderte at raketten ikke kunne vært avfyrt fra regjeringskontrollert område, og advarte: «Feilaktig etterretning kunne ha ledet til en uberettiget militæraksjon fra USA.»

(3) Væpnede opposisjonsgrupper har en historie med iscenesatte hendelser.

Helt fra starten har den syriske konflikten inkludert en informasjonskrig. Hillary Clinton skrøt av «trening av mer enn tusen aktivister, studenter og uavhengige journalister.» I desember 2012 ble NBS-journalist Richard Engel rapportert kidnappet og mishandlet av «shabiha»-støttespillere for den syriske regjeringen. Engel og hans film-team ble «frigjort» av Free Syrian Army-opprørere etter en skuddveksling med Assad-støttende kidnappere.

I virkeligheten var hele episoden, fra kidnapping til redningsaksjon, en svindel for å demonisere Assads støttespillere og glorifisere «opprørerne».  Den sanne historien kom for dagen år senere, da den faktiske hendelsen ble lekket. Da lekkasjen var i ferd med å bli offentliggjort, innrømmet Engel til slutt sannheten.

(4) Støttespillerne til den væpnede opposisjonen har en historie med å fabrikkere nyhetshistorier som demoniserer den syriske regjeringen.

I februar 2014 ble det annonsert at en avhopper; en anonym syrisk militær-fotograf med kodenavnet «Caesar», hadde 55.000 bilder som viste tortur og drap på 11.000 uskyldige sivile syrere. Denne nyheten fikk sensasjonell media-oppmerksomhet med direkte-intervjuer på CNN og forsidehistorier over hele den vestlige verden.

Nyheten bygget på vurderingen til politijurister som «bekreftet» historien og produserte en «Caesar-rapport». Denne ble offentliggjort dagen før forhandlingene i Geneve startet. Den fikk effektivt avbrutt samtalene og la til rette for «opprørernes» avvisning av forhandlinger og at de trakk seg fra prosessen.

I realiteten var «verifiseringen» og rapporten bestilt av regjeringen i Qatar, som hadde vært en stor økonomisk bidragsyter til den væpnede opposisjonen. Siden den gang er det blitt oppdaget at nesten halvparten av de 55.000 fotografiene viser det motsatte av det som først ble påstått. De viser i realiteten døde syriske soldater og ofre for eksplosjoner. IKKE torturerte sivile. Det er bare ett av funnene som bekrefter svindelen i denne sensasjonelle historien. En kortfattet framstilling av «Caesar» finnes her.

Hvordan offentligheten har blitt desinformert om Syria

Historiker og journalist Stephen Kinzer har sagt: «Dekningen av Syria-krigen vil bli husket som en av de mest skammelige kapitlene i historien om amerikansk presse.» Her er noen få eksempler som viser partiskheten, halv-sannhetene og beint fram falske uttalelser når det gjelder hendelsene i Khan Sheikhoun:

  • PBS’ «Nyhetstime» har vanligvis to gjester som blir intervjuet av programverten. Problemet er at gjestene deres konsekvent deler de samme grunnleggende syn. 4. april var en gjest fra det Soros-finansierte «Leger for menneskerettigheter». Hun hevdet: «Vi vet at saringass har blitt brukt tidligere av Assad-regimet.» Dette har faktisk IKKE blitt bekreftet av noen pålitelige organisasjoner. Realiteten er helt motsatt, den mest grundige etterforskningen peker mot at saringass har blitt brukt av den væpnede opposisjonen, IKKE av den syriske regjeringen. Den andre gjesten var Andrew Tabler fra det neokonservative Israel-tilknyttede «Washington Institute». Hans lederartikkel fra sist høst gjør det helt klart hva han ønsker. «The case for (finally) bombing Assad». Diskusjonen om Syria i PBS’ «Nyhetstime» er konsekvent partisk.

 

  • The New York Times’ bakgrunnsartikkel 4. april var “Verste kjemiske angrep på mange år I Syria; USA skylder på Assad». En av artikkelforfatterne, Michael Gordon, var en innflytelsesrik talsmann for «masseødeleggelsesvåpen i Irak», som rettferdiggjorde invasjonen i 2003. Men det har åpenbart ikke skadet hans karriere. I denne artikkelen om Syria hevder han og hans med-skribent, Anne Barnard, at «amerikanske etterretningsbyråer konkluderte» med at angrepet i 2013 ble utført av den syriske regjeringen. Det er løgn. Etterretningsbyråene var IKKE enige og «vurderingen» kom fra Det hvite hus – ikke fra etterretningsbyråer. Det er sjokkerende at de enten ikke vet dette, eller at de med vitende og vilje villeder offentligheten. «Veteran Intelligence Professionals for Sanity» («Profesjonelle etterretnings-veteraner for sunn dømmekraft») forklarte betydningen i sitt memorandum «A Call for Syria – Sarin Proof».

 

  • «Democracy Now» er et populært TV/radio-program. Det er allment anerkjent som «radikalt», men er også svært partisk i sin presentasjon av Syria. Det fremmer nesten utelukkende perspektivet til dem som støtter den væpnede opposisjonen og/eller vestlig intervensjon i Syria. 5. april intervjuet de legen Rola Hallam. Hun er beryktet for å være en nøkkelspiller i dokumentaren «Saving Syria’s Children» (Redd Syrias barn), som påstår å vise et kjemisk angrep i Aleppo, men som rent faktisk var iscenesatt. «Dokumentaren» ble deretter sendt på et kritisk tidspunkt, for å påvirke avstemmingen i det britiske parlamentet om angrep på Syria i 2013. 6. april intervjuet «Democracy Now» en annen “syrer”, som bor I Vesten og arbeider for vestlig intervensjon: Lina Sergie Attar. Seerne av «Democracy Now» har ingen anelse om at flertallet av den syriske befolkningen støtter regjeringen og spesielt den nasjonale hæren i deres kamp mot invasjon og terrorisme.

Offentlighetens forståelse av hva som skjer i Syria har blitt alvorlig forvirret gjennom den dårlige analysen fra profilerte analytikere. Noen har påstått av Israel var fornøyd med å leve med Assad. Israels tidligere ambassadør i USA, Michael Oren, avklarte sannheten da han sa: «vi ønsket alltid at Assad skulle gå av, vi foretrakk alltid skurkene som ikke hadde støtte fra Iran framfor dem som var støttet av Iran.» Kort sagt: Israel foretrekker al-Qaida eller IS eller, enda bedre, at konflikten fortsetter, slik at begge parter blir knust.

Før konflikten startet, i 2010, la USAs utenriksminister Hillary Clinton fram en rekke krav overfor Damaskus som alle kretset rundt Israels interesser. Hun ville at Syria skulle avslutte sin allianse med Hizbollah, at landet skulle redusere sin samhandling med Iran og komme fram til en enighet med Israel. I kontrast til hva mange analytikere har uttalt, har israelske interesser vært en viktig faktor for å drive fram og opprettholde konflikten. Med frigjøringen av Aleppo og muligheten for at Syria og landets allierte seirer, har israelske krav om å trappe opp krigen antakelig blitt sterkere.

Noen av verdens mest berømte politiske analytikere har bidratt til forvirringen og mangel på motstand etter som krigen i Syria har fortsatt. For eksempel uttalte Noam Chomsky nylig på «Democracy Now» at «Assad-regimet er en moralsk skamplett, og russerne sammen med dem.» Han tror åpenbart på alt eller mesteparten av beskyldningene som har kommet mot «regimet». I skarp kontrast til Chomskys vurdering, er det bemerkelsesverdig at Syria har holdt sammen så godt som landet har gjort, i møte med angrep fra noen av de mektigste og rikeste landene på kloden. Over 100.000 syrere har gitt sitt liv for å forsvare landet sitt mot stormangrepene. Russland har støttet sin allierte i overenstemmelse med internasjonal lov, og hele tiden forsøkt å arbeide sammen med USA-koalisjonen som en «partner» mot terrorisme. Chomsky er åpenbart uvitende eller tror ikke på omfanget av løgnene som har blitt skapt rundt Syria. Han er åpenbart ikke klar over den fordreide og skammelige mediedekningen Kinzer nevner. Alle begår feil, men Chomskys mangelfulle analyse her er en kjempeløgn. Hvis han besøkte Syria og snakket med ekte syrere tror jeg hans oppfatning ville endres dramatisk, slik det beskrives av PBS frontlinje-mannskap her. Gjennom fullstendig hykleri er nå både den syriske og den russiske regjeringen demonisert av vestlige neokonservative og liberale, som har gjort lite eller ingen ting for å stanse deres egen regjerings konspirasjon med terrorister som øser ødeleggelse og herjinger over Syria.

Nødvendigheten av å gjenopprette internasjonal lov

Internasjonal lov har blitt undergravd og byttet ut med «humanitær lov». Dette har bidratt til den nåværende katastrofale situasjonen hvorved USA og NATO utfører aggresjon under humanitært foregivende.

Internasjonal lov er klar når det gjelder angrep på suverene stater: det er ulovlig, med mindre det er autorisert av FNs sikkerhetsråd eller i rettmessig selvforsvar. Det er klart at Syria ikke utgjør noen trussel for noen av sine naboer eller noen annen nasjon. Det er også klart at Syria har vært offer for seks lange år med aggresjon fra utenlandske stater som har finansiert og støttet en stedfortreder-hær av fanatikere og leiesoldater fra hele verden.

Som tidligere utenriksminister i Nicaragua og president for FNs generalforsamling, Fader Miguel D’Escoto, har sagt: «Det USAs regjering gjør i Syria er ensbetydende med en aggresjons-krig som, ifølge Nürnberg-tribunalet, er den verst mulige forbrytelsen en stat kan utføre mot en annen stat

Det har vært gjort uavbrutte forsøkt på å avspore Trumps valgkamp-løfte om å stanse USAs «regime-skifte»-politikk. Dette har blitt akkompagnert av en semi-hysterisk demonisering av Syrias allierte; Russland. Liberale har vært villige medskyldige i denne kampanjen – som tjener interessene til USAs militære sikkerhetskompleks, Israel og Saudi-Arabia.

Det ser ut for at de utenrikspolitiske haukene og de neokonservative har hatt suksess. USAs nylige angrep på Syria markerer en opptrapping av aggresjonskrigen og bruddene på internasjonal lov mot Syria. Dette kan komme til å lede til en tredje verdenskrig med mindre det kommer tilstrekkelig høylytte protester og motstand.

 

Forrige artikkelPå horehus med Trump
Neste artikkel«Killary» er tilbake: – Vi bør bombe Syrias flyvåpen
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).