oss 100 kroner!
Paris: Årets presidentvalg i Frankrike markerer en dyptgående endring i europeiske politiske allianser. Det pågår nå et skifte fra den tradisjonelle venstre-høyre-rivaliseringen til opposisjon mot globalisering, i form av Den europeiske unionen (EU) og nasjonal suverenitet.
Vanlig media-kritikk holder fast ved en enkel venstre-høyre-dualisme: «rasistisk» avvisning av immigranter er hovedsaken og det viktigste er «stopp Marine Le Pen!». Å gå derfra og hit er som å vandre gjennom Alice i Eventyrland sitt speil. Nesten alt blir snudd opp-ned.
Denne artikkelen av Diana Johnstone ble først publisert på Counterpunch. Oversatt til norsk av Anne Merethe Erstad
På denne siden av glasset har venstresiden forvandlet seg til høyresiden og deler av høyresiden blir til venstresiden.
For femti år siden var det venstresiden som kjempet mest iherdig for å støtte Den tredje verdens nasjonale frigjøringskamper. Venstresidens helter var Ahmed Ben Bella, Sukarno, Amilcar Cabral, Patricia Lumumba og, framfor alt, Ho Chi Min. Hva var det disse lederne kjempet for? De kjempet for å frigjøre sine land fra vestlig imperialisme. De kjempet for uavhengighet, for retten til å bestemme over sitt eget liv, verne om deres egne tradisjoner, bestemme over sin egen framtid. De kjempet for nasjonal suverenitet, og venstresiden støttet den kampen.
I dag er alt snudd helt rundt. «Suverenitet» er blitt et stygt ord på den såkalte mainstream venstresiden.
Nasjonal suverenitet er i bunn og grunn et beskyttende begrep. Det handler om å holde seg hjemme og feie for egen dør. Det er det motsatte av den aggressive nasjonalismen som inspirerte fascistiske Italia og nazistiske Tyskland til å erobre andre land – og frarøve dem deres nasjonale suverenitet.
Forvirringen skyldes det faktum at flesteparten av dem som kaller seg selv «venstresiden» i Vesten har latt seg fullstendig oppsluke av den nåværende form for imperialisme – alias «globalisering». Dette er imperialisme av en ny type, sentrert rundt bruken av militær makt og «myk» makt for å gjøre det mulig for transnasjonal finans å trenge inn i hvert eneste hjørne av verden. Og på denne måten omforme alle samfunn i den endeløse jakten etter lukrativt utbytte på kapitalinvesteringer. Venstresiden har latt seg innlemme i denne nye imperialismen, fordi den rykker fram under banneret «menneskerettigheter» og «antirasisme» – abstraksjoner som en hel generasjon har blitt indoktrinert til å anse for den sentrale, om ikke det eneste, politiske saken i vår tid.
Det faktum at «suverenitet –isme» vokser i Europa, blir tolket som bevis for at «Europa beveger seg mot høyre» av mainstream globalisme-media – utvilsomt fordi europeerne er «rasister». Denne tolkningen er fordomsfull og farlig. Mennesker i stadig flere europeiske land etterspør nasjonal suverenitet nettopp fordi de har mistet den. De mistet den til Den europeiske union, og de vil ha den tilbake.
Det er grunnen til at britene stemte for å forlate EU. Ikke fordi de er «rasister», men først og fremst fordi de verdsetter sin historiske tradisjon med selvstyre.
Det sosialistiske partiets havari
François Hollande var blitt så upopulær mot slutten av sitt fem år lange presidentskap, at han var tvunget til å la sitt Parti Socialiste (PS) velge sin presidentkandidat i primærvalg. I en overraskende røre tapte sosialist-regjeringens kandidat, statsminister Manuel Valls, for Benoit Hamon – et lite kjent medlem fra sosialistpartiets ytterste venstre fløy. Hamon nektet å stemme for de upopulære, anti-arbeider-lovene som var utarbeidet av Hollandes økonomiske rådgiver, Emmanuel Macron.
For å komme unna sin upopularitet i PS stiftet Macron sin egen bevegelse, «En Marche!» (Fremad!, overs. anm.). Den ene etter den andre listet seg vekk; Valls, Hollande og andre prominente PS-ledere – og overlot Hamon ved roret til det synkende skipet. Når Hamon med rette kritiserer deres forræderi, lover parti-kaksene sin støtte til Emmanuel Macron.
Oppsiktsvekkende nok nøler Macron med å slippe sine lett tilsmussede omvendte inn i folden. Han frykter at deres omvendelse vil gjøre det for tydelig at hans «En Marche!» er en kloning av PS’ ytterste høyre fløy – på vei mot å bli et fransk underbruk av Det demokratiske partiet i USA, i sin «Clinton- variant». Etter som politikere i vanry både fra høyre- og venstresiden i partiet henger seg på, erklærer en forlegen Macron at han verken er høyre eller venstre.
Hamon selv virker å være uvitende om at hovedårsaken til det sosialistiske partiets havari er hengivenheten til to motstridende prinsipper: tradisjonelt sosialdemokrati og Den europeiske unionen (EU). Macron, Hollande og alle de andre som snur kappen etter vinden, har i det minste gjort sitt valg: Den europeiske unionen.
Skumringstime for den tradisjonelle høyresiden
Den store fordelen for den republikanske kandidaten François Fillon er at hans politikk er klar. I motsetning til Hollande, som forsøkte å skjule sin neoliberale politikk som noe annet og baserte sin påstand om å tilhøre venstresiden på «samfunnsmessige» saker (homofilt ekteskap), er Fillon en ufortrøden konservativ. Hans politikk er utformet for å redusere den enorme nasjonale gjelden. Mens tidligere regjeringer (inkludert hans egen, da han var president Sarkozys statsminister) drev med utenomsnakk, vant Fillon den republikanske nominasjonen gjennom et program med harde nedskjæringer i offentlige utgifter. Fillon hevder at hans innstrammingsmidler vil få franske kapitalister til å investere i Frankrike og på den måten redde landets økonomi fra å bli fullstendig overtatt av utenlandske storselskaper, amerikanske pensjonsfond og Qatar. Dette er svært tvilsomt, ettersom det ikke finnes noe i EU-reglene som oppmuntrer franske investorer til å investere i Frankrike framfor andre steder.
Fillon forlater imidlertid EUs ortodokse linje ved å foreslå en mer uavhengig utenrikspolitikk, spesielt ved å gjøre slutt på de «absurde» sanksjonene mot Russland. Han er mer opptatt av skjebnen til de kristne i Midtøsten enn av å styrte Assad.
Resultatet er at Fillons konsekvente pro-kapitalist-politikk ikke er helt hva den dominerende globaliserings-eliten ønsker. «Sentrum-venstre» har vært deres foretrukne politiske valg siden Tony Blair og Bill Clinton omarbeidet agendaen i sine respektive partier. Sentrum-venstres vektlegging av menneskerettigheter (spesielt i fjerne land som er utpekt for regime-endring) og etnisk mangfold hjemme, passer globalistenes langsiktige mål om å bygge ned nasjonale grenser – for å tillate fri flyt av kapital. Tradisjonell patriotisk konservatisme, som representert ved Fillon, passer overhodet ikke sammen med globaliseringens internasjonale eventyrlyst.
Den schizofrene venstresiden
I en generasjon har fransk venstreside gjort «konstruksjonen av Europa» til senter for sitt verdensbilde. I møte med opposisjon fra det som den gang het Det europeiske fellesskap (EF) forlot Frankrikes president François Mitterand tidlig på 1980-tallet det sosialiseringsprogrammet han var blitt valgt på. Mitterand pleiet håpet om at Frankrike ville dominere et forent Europa politisk, men gjenforeningen av Tyskland endret alt dette. Samme virkning hadde EUs ekspansjon til østlige sentrale land innenfor Tysklands påvirkningssfære. Økonomisk politikk blir nå formet i Tyskland.
Ettersom den tradisjonelle venstresidens mål om økonomisk likhet ble forlatt, ble det erstattet av en empatisk lojalitet til «menneskerettigheter», som nå blir undervist i skolen som en ren religion. Den vage ideen om menneskeretter ble på en eller annen måte assosiert med «fri bevegelse» av alt og alle. Det offisielle EUs læresetning er jo «fri bevegelse»: fri bevegelse av varer, mennesker, arbeidskraft og (sist, men definitivt ikke minst) kapital. Disse «fire friheter» forvandler i praksis nasjonen fra et politisk samfunn til et finansmarked, en investeringsmulighet, styrt av et byråkrati av såkalte eksperter. På denne måten har Den europeiske unionen blitt spydspissen i eksperimentet med å forvandle verden til ett, enkelt kapitalistisk marked.
Den franske venstresiden tok dette idealet for god fisk, delvis fordi det ga en illusorisk gjenlyd fra det gamle idealet på venstresiden om «internasjonalisme» (kapital har imidlertid alltid vært uten sammenlikning mer «internasjonal» enn arbeidere). Og delvis på grunn av den forenklede ideen om at «nasjonalisme» er den eneste årsaken til kriger. Mer fundamentale og komplekse grunner for krig blir ignorert.
Venstresiden har over lang tid klaget over tap av arbeidsplasser, synkende levestandard, relokalisering og nedlegging av lønnsom industri, uten å innse at disse upopulære resultatene er forårsaket av EUs krav. EU-direktiver og reguleringer undergraver i stadig sterkere grad den franske modellen for omfordeling gjennom offentlige tjenester, og truer nå med å fjerne den fullstendig. Enten fordi «regjeringen er konkurs» eller fordi EUs konkurranseregler forhindrer land fra å ta i bruk midler for å beskytte sin nøkkel-industri eller sitt landbruk. Heller enn å se realiteten i øynene, har venstresidens reaksjon for det meste vært å repetere sitt utslitte krav om et umulig «sosialt Europa».
Men drømmen om et «sosialt Europa» ble gjenstand for et fatalt slag for ti år siden. I 2005 ble det utlyst folkeavstemming for godkjenning av en konstitusjon for et forent Europa. Dette ledet til usedvanlig aktive folkelige debatter, med utallige møter der innbyggere gjennomgikk alle aspekter ved dette lange dokumentet. I motsetning til vanlige konstitusjoner, låste dette dokumentet medlemsstatene til en eneste, monetaristisk økonomisk politikk, uten muligheter for endringer.
29. mai 2005 avviste franske velgere denne traktaten med 55 prosent nei mot 45 prosent ja.
Det som virket som en stor seier for et ansvarlig demokrati, endte opp som en alvorlig fiasko. I all hovedsak det samme dokumentet, omdøpt til Lisboa-traktaten, ble ratifisert i desember 2007 – uten folkeavstemming. Global styring hadde satt folk på plass. Dette førte til millioner av politisk desillusjonerte mennesker, som konkluderte med at deres stemmer ikke spilte noen rolle, at politikere ikke tok hensyn til folkets vilje.
Selv etter dette, fortsatt sosialistiske politikere å sverge sin evige troskap til EU, alltid med utsikt til at «det sosiale Europa» på en eller annen måte ville bli mulig.
I mellomtiden har det blitt stadig mer tydelig at EUs monetaristiske politikk, basert på en felles valuta, euroen, verken skaper vekst eller arbeidsplasser, slik det ble lovet – men ødelegger begge deler. Ute av stand til å kontrollere sin egen valuta, forpliktet til å låne fra private banker og betale dem renter, har Frankrike sunket ned i stadig dypere gjeld. Landets industri forsvinner og bøndene tar selvmord i et omfang på én annenhver dag. Venstresiden har endt opp i en umulig posisjon: usvikelig lojal mot EU samtidig som de etterlyser en politikk som er umulig i henhold til EU-regler, som styrer konkurranse, fri bevegelse, avregulering, budsjettinnstramminger og en endeløs rekke andre regler – som er utarbeidet av et byråkrati uten åpenhet og innsyn. For deretter å bli ratifisert av et praktisk talt maktesløst europeisk parlament – alt under påvirkning fra en hær av lobbyister.
Benoit Hamon forblir fastlåst i venstresidens fatale dilemma: den faste beslutningen om å være «sosialistisk», eller heller, sosialdemokratisk, og en lidenskapelig lojalitet til «Europa». Mens han insisterer på en sosial politikk som umulig kan gjennomføres med euroen som valuta og i tråd med EU-reglene, fortsetter Hamon å sverge lojalitet til «Europa». Han etterplaprer EUs framstilt-i-Washington-utenrikspolitikk, krever at «Assad må gå» og snakker uavbrutt mot Putin og Russland.
Jean-Luc Mélenchon tar tyren ved hornene
Ikke bare er den grå konformisten Hamon forlatt av partiets tungvektere. På venstresiden blir han også stilt i skyggen av den fargerike Jean-Luc Mélenchon, en uavhengig politiker klar til å bryte reglene. Etter år som PS-lojalist brøt Mélenchon ut i 2005 i protest mot den konstitusjonelle traktaten og trådte fram på scenen som en glødende taler. I 2007 forlot han sosialistpartiet og grunnla Parti de Gauche (Venstrepartiet). Alliert med det svært svekkede Kommunistpartiet, kom han fram i første runde av presidentvalget i 2012, med 11 prosent av stemmene. Denne gangen stiller han som presidentkandidat med sin egen bevegelse i ryggen, La France Insoumise, som kan bli oversatt på flere måter, blant annet som «Det Frankrike som ikke underkaster seg».
Underkaster seg hva? Først og fremst euroen og den antisosiale, neoliberale politikken til Den europeiske unionen, som ødelegger Frankrike.
Franske flagg og «Marseillaisen» har erstattet «Internasjonalen» på Mélenchons valgmøter. Han erkjenner at «det Europa vi drømte om er dødt» og sverger «å sette en stopper for bankene og finansens diktatur».
Mélenchon oppfordrer bent fram til ulydighet gjennom å bryte EU-traktater som skader Frankrike. Dette er hans Plan A. Plan B er å forlate EU, i tilfelle Plan A mislykkes i å overbevise Tyskland (den nåværende sjefen) og andre om å gå med på å endre avtalene. Men på sitt beste er Plan B en tom trussel for å gi ham sterkere kort på hånden i teoretiske forhandlinger. Frankrike er et så avgjørende medlemsland at en trussel om å forlate skulle være nok til å tvinge fram endringer, hevder han.
Trusselen om å forlate EU er bare en del av Mélenchons omfattende og kompliserte program, som blant annen forslår en nasjonal kongress for å skissere en konstitusjon for Frankrikes «sjette republikk», så vel som betydelig innovasjon på økologi-området. En fullstendig endring av både Frankrike og EU på samme tid ville kreve at nasjonen boblet over av revolusjonære holdninger – som på ingen måte er synlige i dag. Det ville også kreve en samstemmighet blant 28 medlemsland som simpelthen er umulig.
Men Mélenchon er smart nok til å innse hovedproblemet: fienden av arbeidsplasser, høykonjunktur og offentlige tjenester er Den europeiske union. Mélenchon er uten sammenlikning den kandidaten som vekker mest begeistring. Han har raskt gått forbi Hamon og trekker enorme, entusiastiske folkemengder til sine valgmøter. Fremgangen hans har endret formen på president-kappløpet: han har nå blitt en av fire hovedkandidater som kan komme gjennom første runde ved valget 23. april og gå videre til det endelige valget 7. mai: Le Pen, Macron, Fillon og han selv.
De motsatte er (nesten) like
Et bemerkelsesverdig trekk ved denne valgkampen er den store likheten mellom to kandidater som blir sagt å tilhøre «ytre venstre»; Mélenchon, og «ytre høyre»; Marine Le Pen. Begge snakker om å forlate euroen. Begge sverger å forhandle med EU for å skaffe Frankrike bedre vilkår i avtalene. Begge gjør seg til talsperson for sosial politikk til fordel for arbeidere og lavinntektsgrupper. Begge vil normalisere forholdet til Russland. Begge ønsker å forlate NATO, eller i det minste militærkommandoen. Begge forsvarer nasjonal suverenitet, og kan på den måte ble beskrevet som «suveren-ister».
Den eneste store forskjellen mellom dem er i spørsmålet om immigrasjon, et tema som vekker så sterke følelser at det er vanskelig å diskutere fornuftig. Motstanderne av immigrasjon blir beskyldt for «fascisme» – tilhengerne av immigrasjon blir beskyldt for å ville ødelegge nasjonens identitet gjennom en flom av utlendinger som ikke kan assimileres.
I et land som lider under arbeidsløshet, uten jobber eller boliger til å ta imot massiv immigrasjon og som lever med en pågående trussel fra islamistiske terror-angrep, kan ikke dette spørsmålet på fornuftig vis reduseres til «rasisme». Ikke med mindre islamistiske terrorister utgjør en «rase», hvilket det ikke er noen holdepunkter for å hevde. Le Pen insisterer på at alle franske innbyggere fortjener lik behandling uavhengig av deres bakgrunn, rase eller religion. Hun er sikret betydelig støtte fra nylig «nasjonaliserte» immigranter, på samme måte som hun nå får flertallet av stemmene fra arbeiderklassen. Hvis dette er «fascisme», har fascismen endret seg mye i de siste 70 årene.
Det viktige er at til tross for deres ulikheter, snakker begge de to karismatiske kandidatene om å gjenopprette nasjonal suverenitet. Begge påkaller muligheten for å forlate Den europeiske unionen, riktignok på temmelig usikre vilkår.
Globalistisk media forbereder seg allerede på å legge skylden på Vladimir Putin, dersom en «suveren-ist»-kandidat skulle vinne valget. Folkeopinionen i Vesten blir nå forberedt på utbrudd av massive protester mot en uønsket vinner, og de «anti-fascistiske»-militante er klare til å skape kaos i gatene. Noen mennesker som liker Marine Le Pen er redd for å stemme på henne. De frykter «farge-revolusjonen» som ganske sikkert vil velte mot henne. Mélenchon, og til og med Fillon, kan komme til å møte de samme problemene.
Som en forsmak på det som vil komme, publiserte «EU Observer» en artikkel 20. april med tittelen «Falske nyheter med kobling til Russland oversvømmer franske sosiale media». Basert på noe kalt Bakamo, et av de nylig etablerte «fakta-sjekk»-foretakene som skal styre lesere bort fra ikke-offisielle meninger, beskyldte artikkelen russisk-påvirkede nettsider for å favorisere Marine Le Pen, Jean-Luc Mélenchon, François Fillon, François Asselineau og Philippe Poutou. (De glemte å nevne en av de mest «suveren-istiske» kandidatene, Nicolas Dupont-Aignan, som har ligget på sjetteplass på meningsmålingene.) Siden flertallet av de elleve kandidatene, inkludert tre av de fire i teten, er svært kritiske til EU og Nato og ønsker å forbedre forholdene til Russland, virker det som om Putin ikke trenger å anstrenge seg mye for å oppnå en mer vennligsinnet fransk regjering i neste runde. På den andre siden er artikkelen i «EU Observer» bare et lite eksempel på åpenbar «innblanding i det franske valget» fra globalistenes side – på vegne av deres favoritt, Emmanuel Macron, som er den mest entusiastiske eurofile.
Frankrikes fremtid
Blant de som er nevnt som påståtte russiske favoritter, er François Asselineau den mest inngående kritikeren av Den europeiske unionen. Han er blitt systematisk ignorert av media siden han grunnla sitt parti Union Populaire Républican (UPR) for ti år siden. François Asselineau har tusenvis av iherdige tilhengere som har klistret opp valgplakatene hans over hele landet. Han utrettelige, doserende taler – reprodusert på Internett – har gjort flere nøkkelpunkter tindrende klare:
- Det finnes ingen måte å forbedre EU fra innsiden, fordi enhver forandring vil kreve enstemmighet blant 27 medlemsstater som er uenige på grunnleggende punkter.
- Eneste løsning for Frankrike er å benytte seg av Artikkel 50 i EU-traktaten for å melde seg fullstendig ut, slik Storbritannia nå er i ferd med.
- Bare ved å forlate EU kan Frankrike redde sine offentlige tjenester, sosiale ordninger, økonomien og sitt demokrati.
- Gjenoppretting av landets nasjonale suverenitet er den eneste mulighet for at et genuint demokratisk liv, med konfrontasjoner mellom en ekte «venstreside» og en ekte «høyreside», kan bli mulig.
- Gjennom å forlate EU vil Frankrike, som har over 6000 avtaler med andre land, ikke bli isolert, men melde seg inn i en større verden.
Asselineau er en «en sak-kandidat». Han sverger at så snart han blir valgt, vil han bruke Artikkel 50 for å forlate EU og umiddelbart henvende seg til Washington for å trekke Frankrike ut av NATO. Han trekker fram at ingen av de andre EU-kritikerne foreslår en så tydelig «exit» innenfor reglene.
Andre kandidater, inkludert den mer karismatiske Mélenchon og Le Pen, gjentar noen av Asselineaus argumenter. Men de er ikke klare til å gå så langt som å gjøre seg til talspersoner for et umiddelbart brudd med EU. Om ikke annet fordi de innser at den franske befolkningen, til tross for økende kritikk av euroen og følelsen av fremmedgjøring i forhold til «den europeiske drømmen», fortsatt er engstelige for å forlate unionen – på grunn av faretruende advarsler fra «europistene».
Den første kampanjerunden gir Asselineau mulighet til å presentere sine ideer til et bredere publikum og forberede folkemeningen på en mer konsekvent «Frexit»-politikk. Konflikten mellom Den europeiske unionen og nasjonal suverenitet er uten tvil det mest grunnleggende spørsmålet som vokser fram i denne valgkampen. Det vil neppe bli avklart i dette valget, men det vil ikke forsvinne. Dette er hovedsaken for fremtiden, fordi den er avgjørende for om et reelt politisk liv er mulig.
