Den falske historien om kuvøsebarna

0
Nayiras falske vitnemål

I 1990 var det ei ung jente som ga et tåredryppende vitnesbyrd om hvordan irakiske soldater hadde tatt seg inn på en fødeavdeling i Kuwait, hadde ødelagt kuvøsene og latt nyfødte, premature barn dø. Hun kalte seg Nayira. Vitnemålet gjorde et enormt inntrykk og det spilte en stor følelsemessig rolle i den første Gulfkrigen mot Irak. Problemet var at hele saka var en bløff! Det var «fake news», som det heter i dag. Nayira var datter av Kuwaits ambassadør til USA. Hennes vitnemål ble lagd av et PR-firma, og det hun fortalte hadde ingenting med virkeligheten å gjøre.

Denne historia har alt. Ung, gråtende jente, premature spedbarn, barbariske soldater. Som Frank Zappa ville ha sagt: It is carefully designed to suck the twelve year old listeners into our camp.

Det var PR-byrået Hill & Knowlton, verdens eldste PR-byrå, som sto for manus, regi, styling og trening av jenta før vitnemålet. Vitnemålet var sånn at kristne pasifister skulle reagere med å støtte krigen mot Irak. (Hill & Knowlton jobbet for tobakksindustrien for å undergrave forskning som viste skadevirkning med tobakksrøyking og for oljeselskapene i dag for å undergrave kritikk av skadelige virkninger ved fracking.)

Som PR-byrå vet H&K alt om hvordan de skal vekke følelser og bruke dem til å selge et budskap. De går under det psykologiske forsvaret vårt og appellerer direkte til vårt underbevisste og ubevisste. Og det militær-idustrielle komplekset vet at krig ikke er populært. Skal de selge krigen til folket, må de nå fram til våre innerste – og gjerne våre beste følelser. Deres mål er å appellere så sterkt til følelsene våre at pasifistiske prester forlanger bombing umiddelbart. Og det gjør de gjennom å selge falske personlige vitnesbyrd som dette. Vi er nærmest forsvarsløse mot dem. Lenge før vi har tenkt en kritisk tanke eller gjort noen analyse, har historien erobret følelsene våre.

Denne historien ble slukt rått av alt som var av offisielle medier den gange, krok, søkke og snøre. De som driver psykologisk krigføring vet at krig må selges. De går etter de djupeste følelsene våre og mobiliserer dem. Og de har lykkes når pasifistiske prester går på talerstolen eller i kronikkspaltene og proklamerer Bomb ham!

Og du klarer sjelden å tilbakevise disse følelsene med argumenter. De er allerede brent fast på vår mentale harddisk.

Men det må da være mulig å lære av erfaring. Nå er dette propagandagrepet brukt så utrolig mange ganger, og i etterkant har blitt avslørt som de løgnene de er. Alt tyder på at «gassangrepet i Idlib» er en ny versjon av den samme psykologiske krigføringa. Og mediene spiller den samme rollen i krigen som den gangen.

 

Les:

Kritiske situasjoner og ukritiske medier – fortellingene som dreper

Om fortellerkunstens rolle i krig

Forrige artikkelHvor blir det av faktasjekken, Morten Strand?
Neste artikkelTulsi Gabbard blasts liberal left hypocrisy and Trump
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).