Kagan-familien er tilbake, kriger vil følge

0

Av Robert Parry

Kagan-familien, USAs neokonservative aristokrati, er på banen igjen. De har kommet seg etter skuffelsen over ikke å skaffe seg den forventede innflytelsen gjennom valget av Hillary Clinton, og fra tapet av formell makt i starten av Trumps presidentperiode.

Tilbake med sine belæringer på prominente kommentar-sider, presser Kagan-familien på for en utvidet amerikansk militær invasjon i Syria og forfølger republikanere for at de ikke deltar mer entusiastisk i den anti-russiske heksejakten rundt Moskvas påståtte hjelp til å få Trump valgt.


Av Robert ParryOversatt av Anne Merethe Erstad

Opprinnelig publisert av Consortiumnews.com


7.mars 2017 slo Robert Kagan til mot republikanerne, på kommentarplass i Washington Post. Kagan, som er med-sponsor til «Project for the New American Century» og hovedarkitekt bak Irak-krigen, anklaget republikanerne for å opptre som «i realiteten Russlands medskyldige» siden de ikke etterforsket mer aggressivt.

Tidligere viseutenriksminister Victoria Nuland er gift med Robert Kagan og er også sjøl en neocon.

Deretter kom ekteparet Frederick og Kimberly Kagan med forslaget om en større USA-invasjon i Syria, i en kommentar i Wall Street Journal 15. mars. Frederick Kagan er direktør for «Critical Threats Project» ved det neokonservative instituttet «American Enterprise Institute», mens Kimberly Kagan er president for sin egen tankesmie; «Institute for the Study of War».

Til tross for posisjonen Kagan-familien har opprettholdt i Washingtons offisielle verden av tankesmier og kommentarfelt, er de fortsatt for det meste på utsiden av den nye Trump-æraens maktsentra, selv om de virker å ha funnet en dør som nå blir åpnet med makt.

For et år siden var utsiktene deres mye lysere. De kunne velge fra et bredt felt av «neocon»-orienterte republikanske presidentkandidater eller de kunne, som Robert Kagan, støtte establishmentets kandidat, Hillary Clinton. Hennes «liberale intervensjonisme» passet som hånd i hanske med neokonservatismen, den avvek bare en smule når det gjaldt rasjonaliseringen som ble brukt for å rettferdiggjøre krig og mer krig.

Det var også håp om at en president Hillary Clinton ville anerkjenne hvor sympatiserende de liberale haukene og de neokonservative var, gjennom å forfremme Robert Kagans ektefelle, Victoria Nuland, fra assisterende utenriksminister for europeiske saker, til utenriksminister.

Da ville det blitt kraftig framdrift både når det gjaldt å øke USAs militære intervensjon i Syria og for å eskalere den nye, kalde krigen med Russland, gjennom å sette «regime-endring» tilbake på dagsorden for begge disse landene. Så, i begynnelsen av fjoråret virket mulighetene endeløse for Kagan-familien til å vise muskler og tjene masse penger.

En familiebedrift

Som jeg pekte på for to år siden i artikkelen «A Family Business of Perpetual War»:

«Den neokonservative forståsegpåeren Robert Kagan og hans kone, viseutenriksminister Victoria Nuland, driver en bemerkelsesverdig familiebedrift. Hun har fyrt opp under en varm krig i Ukraina og hjulpet til med å sette i verk kald krig II med Russland – og han griper inn gjennom å kreve at kongressen øker pengepotten til militæret, slik at USA kan møte disse nye sikkerhetstruslene.

Robert Kagan Foto: Mariusz Kubik

Denne usedvanlige mann-og-kone-duoen spiller vegg med det militær-industrielle komplekset. Et inne-lag og et ute-lag som sammen skaper behovet for høyere militærutgifter, anvender politisk press for å sikre høyere bevilgninger og ser på mens takknemlige våpenprodusenter overøser likesinnede tankesmie-hauker i Washington med bidrag.

Ikke bare tjener et bredt lag av neokonservative på dette, men også andre medlemmer av Kagan-klanen, inkludert Roberts bror Frederick, ved «American Enterprise Institute» og hans ektefelle Kimberly, som driver sin egen forretning kalt «Institute for the Study of War».»

Men terrenget viste seg å bli annerledes enn Kagan-klanen hadde tegnet kartet. Neokonservative republikanere snublet gjennom primærvalgene, der de tapte for Donald Trump. Og deretter – etter at Hillary Clinton hadde bøllet senator Bernie Sanders til siden for å kreve demokratenes nominasjon – fomlet hun bort presidentvalget til Trump.

Etter hans overraskende valg erkjente Trump – på tross av sine mange svakheter – at de neokonservative ikke var hans venner og lot dem i stor grad bli stående ute i kulden. Nuland mistet ikke bare sin politisk utnevnte stilling som viseutenriksminister, men tok også avskjed fra utenrikstjenesten.

Med Trump i Det hvite hus var det offisielle Washingtons neokonservativ-dominerte utenrikspolitiske establishment nede – men langt fra forsvunnet. De neokonservative fikk en hjelpende hånd fra demokratene og liberale, som foraktet Trump så sterkt at de med glede plukket opp Nulands nedrevne fane for en ny kald krig med Russland. Som del av en tvilsom intrige for å fjerne Trump fra presidentembetet, hausset demokratene og de liberale opp beskyldinger – uten bevis – om at Russland hadde konspirert med Trumps team for å fikse presidentvalget i USA.

New York Times’ spaltist, Thomas L. Friedman, snakket på vegne av mange fra denne gruppen da han sammenliknet Russlands påståtte «innblanding» med Japans bombing av Pearl Harbor og terrorangrepene 11. september 2001.

På MSNBCs «Morning Joe»-program, krevde Friedman at anklagene om russisk hacking ble behandlet som «casus belli» – en årsak til krig. «Det var en hendelse på nivå med 9/11. De angrep kjernen av vårt demokrati. Det var en hendelse på linje med Pearl Harbor.» Både Pearl Harbor og 9/11 førte til krig.

Så, med mange liberale forblindet av sitt hat mot Trump, lå veien åpen for de neokonservative til å hevde seg igjen.

Forfølger republikanere

Robert Kagan inntok den høyt profilerte kommentar-siden til Washington Post for å forfølge viktige republikanere, slik som lederen for Sikkerhetskomiteen i Representantenes hus, Devin Nunes. Nunes var avbildet over kommentarartikkelen, med tittel: « Tilrettelegger innblanding for Russland».

Kagan skrev: «For et år siden ville det vært umulig å forestille seg at ledere i Det republikanske partiet faktisk ville opptre som tilretteleggere for russisk innblanding i dette landets politiske system. Likevel, det er den forbløffende rollen Det republikanske partiet spiller.»

General David Petraeus og Kimberly Kagan, grunnlegger og leder av Institute for the Study of War. (Foto: ISW’s 2011 Annual Report)

Deretter gjentok Kagan det offisielle Washingtons gruppetenking, som uten skepsis aksepterte påstandene fra president Obamas avtroppende etterretningsledere om at Russland hadde «hacket» demokratenes eposter og offentliggjort dem gjennom WikiLeaks, for å kompromittere Clinton-kampanjen.

Selv om Obamas tjenestemenn i etterretningen ikke kunne legge fram noen kontrollerbare bevis som støttet påstanden – og WikiLeaks avviste at de hadde mottatt de to bunkene med e-poster fra Russland – ble beskyldningene bredt akseptert i det offisielle Washington som grunnlag for å diskreditere Trump. Og muligens for å kreve hans avgang fra presidentembetet.

Kagan ignorerte de politiske interessekonfliktene for dem som var utnevnt av Obama og bedømte saken slik: «gitt betydningen av dette spesielle funnet (av russisk innblanding), må bevisene være tunge» og gi god grunn til «en seriøs, vidtrekkende og åpen etterforskning».

Men Kagan må også ha erkjent potensialet for de neokonservative for å albue seg tilbake til makten bak røykteppet fra en ny kald krig med Russland.

Han erklærte: «Det viktigste spørsmålet handler om Russlands evne til å manipulere USA-valg. Det er ikke et politisk spørsmål. Det er et spørsmål om nasjonal sikkerhet. Hvis den russiske regjeringen faktisk grep inn i valgprosessene i USA i fjor, da har de kapasitet til å gjøre det samme i alle valgprosesser framover. Dette er et mektig og farlig våpen, verre enn krigsskip eller tanks eller bombefly.

Verken Russland eller andre potensielle motstandere har makt til å ødelegge USAs politiske system med krigsvåpen. Men ved å skape tvil om gyldigheten, integriteten og påliteligheten i USAs valg, kan de få systemets grunnvoller til å skjelve.»

En annerledes virkelighet

Så alarmerende som Kagans kommentar måtte være, er virkeligheten annerledes. Selv om Russland faktisk hacket demokratenes e-poster og på en eller annen måte smuglet informasjonen til WikiLeaks – for øvrig en påstand som bestrides og som ikke er underbygd – var ikke disse to rundene med e-post-avsløringer avgjørende for valgets utfall.

Hillary Clinton skyldte sitt overraskende tap på FBI-direktør James Comeys beslutning om å gjenåpne etterforskningen av hennes bruk av en privat e-post-server mens hun var utenriksminister.

Videre var de WikiLeaks-publiserte e-postene etter alt å dømme ekte, og avslørte ugjerninger fra ledende demokrater.Så som Den demokratiske nasjonalkomiteens motarbeiding av senator Bernie Sanders i primærvalgene til fordel for Clinton. E-postene fra Clinton-kampanjens leder, John Podesta, avslørte innholdet i Clintons betalte taler til Wall Street, som hun forsøkte å skjule for velgerne. Så vel som noen «betale-for-å-delta»-trekk ved Clinton-stiftelsen.

Med andre ord, WikiLeaks publiseringer bidro til å informere amerikanske velgere om misbruk i USAs demokratiske prosess. E-postene var derfor verken «desinformasjon» eller «falske nyheter». De var virkelige nyheter.

En liknende avsløring skjedde både før valget og denne uken, da noen lekket detaljer om Trumps skattemeldinger, som er beskyttet etter loven. Det var imidlertid ingen, bortsett fra Trump-leiren, som anså denne ulovlige handlingen med å offentliggjøre en innbyggers skattemelding, som noen form for trussel mot USAs demokrati.

Den generelle oppfatningen var at amerikanere har rett til å kjenne til slike detaljer om noen som søker seg til Det hvite hus. Jeg er enig. Men er det ikke tilsvarende riktig at vi hadde rett til å vite om Den demokratiske nasjonalkomiteens misbruk av makt for å smøre skinnene for Clintons nominasjon? At vi hadde rett til å vite innholdet i Clintons taler til bankene på Wall Street og om utenlandske regjeringer som søkte «betale-for-å-delta» -påvirkning gjennom å bidra til Clinton-stiftelsen?

Likevel. Fordi Obamas politisk utnevnte tjenestemenn i USAs etterretningsfellesskap «vurderer» at Russland var kilden til WikiLeaks e-poster, er angrepet på USAs demokrati en grunn for å starte Tredje verdenskrig.

Mer løsprat

Men Kagan var ikke fornøyd med ubekreftede beskyldninger om at Russland undergraver USAs demokrati. Han påsto som et «faktum» – igjen uten å legge fram bevis – at Russland «legger seg i de kommende valgene i Frankrike og Tyskland, og har allerede blandet seg i Italias folkeavstemning og i tallrike andre valg over hele Europa. Russland mønstrer dette våpenet mot så mange demokratier som de kan, for å undergrave den offentlige tilliten til demokratiske institusjoner.»

Det har vært mange håndtrykk i det offisielle Washington og gjennom hele hovedstrøms-media om den «post-faktuelle» æraen. Men disse tilsynelatende symbolene for sannhet er like skyldig som alle andre, der de opptrer som om det å repetere en fakta-fri påstand er det samme som å bevise den.

Men det er tydelig hva Kagan og andre neokonservative har i tankene: en eskalering av fiendtlighetene mot Russland og en klekkelig økning i pengebruken til militære våpen og materiell – og på vestlig propaganda for å «imøtegå» det som anses som «russisk propaganda».

Kagan erkjenner at han allerede har mange viktige demokrater og liberale på sin side. Så han retter skyteskiven mot republikanerne, for å tvinge dem til å slutte opp om den rungende Russland-hetsen, når han skriver:

«Men det er republikanerne som dysser ned. Partiets nåværende leder, presidenten, er skeptisk til etterretnings-samfunnets funn, deres motiver og integritet. Republikanske ledere i kongressen har gått mot opprettelsen av noen som helst spesiell etterforsknings-komité, enten innenfor eller utenfor kongressen. De har insistert på at undersøkelser skal utføres av de to etterretnings-komiteene.

Men den republikanske lederen for komiteen i Representantenes hus har gitt uttrykk for at han ser ingen voldsom hast når det gjelder undersøkelser og har til og med stilt spørsmål ved seriøsiteten og holdbarheten i anklagene. Den republikanske lederen for senat-komiteen har nærmet seg oppgaven motvillig.

Resultatet er at undersøkelsene er dømt til å gå sakte framover, komme opp med lite informasjon og legge fram enda mindre til offentligheten. Det er vanskelig å unngå å konkludere med at dette nettopp er intensjonen til lederskapet i Det republikanske partiet, både i Det hvite hus og i kongressen…

Når republikanere står i veien for grundige, åpne og umiddelbare undersøkelser, blir de i realiteten Russlands medskyldige.»

Å legge seg med de neokonservative

Mange demokrater og liberale kan nok finne det oppmuntrende at en ledende neokonservativ, som hjalp til med å legge veien åpen for krig i Irak, nå står ved deres side i angrepet mot republikanerne for ikke å delta med nok entusiasme i den siste heksejakten på Russland. Men de burde kanskje stoppe opp og spørre seg selv hvordan de lar hatet mot Trump lede dem inn i en allianse med de neokonservative.

I onsdagens The Wall Street Journal gjorde Robert Kagans bror Frederick og hans kone Kimberly framstøtet komplett, ved å legge fram de neokonservatives gamle drøm om en fullskala USA-invasjon av Syria. Et prosjekt som ble satt på vent i 2004 på grunn av USAs militære omgjøringer i Irak.

Men de neokonservative har lenge tørstet etter «regime-endring» i Syria. De var ikke tilfredse med Obamas væpning av anti-regjeringsopprørere og den begrensede infiltrasjonen av USAs spesialstyrker i nordre Syria for å assistere i gjenerobringen av Den islamske statens «hovedstad» Raqqa.

På kommentarplass i «The Journal» tar Frederick og Kimberly Kagan til orde for en ny militær front i det sørøstlige Syria:

«Amerikanske militære styrker vil bli nødvendig. Men USA kan rekruttere nye sunni-arabiske partnere ved å kjempe side om side med dem i deres land. I begynnelsen må målet være rettet mot ISIS, fordi de kontrollerer de siste områdene i Syria hvor USA noenlunde sikkert kan håpe å finne sunni-allierte som ennå ikke er under innflytelse av al-Qaida. Men målet etter å ha kastet ut ISIS, må være å reise en sunni-arabisk hær som til syvende og sist kan bekjempe al-Qaida og bidra til å forhandle fram en løsning på krigen.

USA vil måtte presse Assad-regimet, Iran og Russland til å avslutte konflikten på vilkår sunni-araberne vil akseptere. Dette vil være lettere å gjøre med uavhengigheten og innflytelsen til en sikker base inne i Syria… President Trump burde skjære gjennom den mangelfulle logikken og dårlige planleggingen han arvet fra sin forgjenger. Han kan forvandle denne kampen, men bare gjennom å forvandle Amerikas tilnærming til den.»

En ny intrige for Syria

Med andre ord: de neokonservative er tilbake med sine smarte ordleker og strategiske manøvrer for å lokke USAs militære med på et «regime-endrings»-prosjekt i Syria.

De neokonservative trodde de nesten var i mål gjennom å knytte et mystisk sarin-gass-angrep utenfor Damaskus 21. august 2013, til den syriske regjeringen. På den måten fanget de Obama i fella og han satte i verk et større amerikansk luftangrep mot syriske militære.

Men Russlands president Vladimir Putin kom på banen og sørget for at Syrias president Bashar al-Assad overga alle sine kjemiske våpen, til tross for at han fortsatte å benekte noen som helst befatning med sarin-angrepet.

Putins innblanding, som forpurret de neokonservatives drøm om syrisk «regime-endring», flyttet Putin opp til toppen av fiendelisten deres. Like etter rettet sentrale neokonservative, som president Carl Gershman i «National Endowment for Democracy», målskiven mot Ukraina. Gershman anså Ukraina som «den største prisen» og et springbrett mot til slutt å jage Putin ut av Moskva.

Det ble assisterende utenriksminister Viktoria «Toria» Nuland sin oppgave å ha tilsyn med «regime-endringen» i Ukraina. Hun ble oppfanget på en usikret telefonlinje sent i januar eller tidlig i februar 2014, i en diskusjon med USAs ambassadør i Ukraina, Geoffrey Pyatt, om hvordan de kunne «lime» eller være «fødselshjelper» for en endring i Ukrainas valgte regjering under president Viktor Janukovitsj.

Flere uker senere opptrådte nynazistiske ultra-nasjonalistiske gatekjempere som spydspiss i et voldelig angrep på regjeringsbygningen. Janukovitsj og andre embetsfolk ble tvunget til å flykte for livet. Mens USA raskt anerkjente kupp-regimet som «legitimt».

Men kuppet i Ukraina ledet til løsrivelsen av Krim og en blodig borgerkrig i Øst-Ukraina med etniske russere. Hendelser som USAs utenriksdepartement og mainstream vestlige media mente var «russisk aggresjon» eller en «russisk invasjon».

Så, i løpet av Obama-administrasjonens siste år ble scenen gjort klar for at de neokonservative og Kagan-familien kunne lede neste fase i strategien, som gikk ut på å presse Russland inn i et hjørne og iverksette en «regime-endring» i Syria.

Alt som trengtes var at Hillary Clinton ble valgt til president. Men overraskende endte disse nøye utarbeidede planene på villspor. Til tross for at Trump totalt sett var uegnet som president, slo han Clinton. En bitter skuffelse for de neokonservative og deres liberale, intervensjonsglade medhjelpere.

Likevel. Den såkalte «#Resistance» mot Trumps presidentskap og president Obamas enestående bruk av etterretningsbyråer for å sverte Trump som en russisk «mandsjurisk kandidat», ga nytt håp til de neokonservative og deres agenda.

Det har tatt dem noen måneder å reorganisere og omgruppere, men nå ser de håp i å presse Trump så hardt når det gjelder Russland at han vil ha få andre valg enn å kjøpe seg inn i deres stridslystne intriger.

Som vanlig i slike tilfeller, er det Kagan-familien som har tegnet kartet over fremgangsmåten – å denge løs på republikanere for å få dem til å slutte seg til Russland-hetsen. Og deretter overtale en myknet Trump til å sette i gang en fullskala invasjon av Syria. I disse bestrebelsene bruker de neokonservative  demokrater og liberale som fotsoldater.

 

 

 

 

 

Forrige artikkelTyrkias utenriksminister: – Snart vil det bli regligionskriger i Europa
Neste artikkelKlassekampens utslitte venstreside-sjablong