Svensk LO vil skape et lavtlønnsarbeidsmarked for immigranter

0

Det svenske «folkhemmet» går åt skogen fortere enn i de våteste drømmene til Carl Bildt & co. Siste nytt er at svensk LO vil skape et nytt underklassearbeidsmarked for de «nyankomne».

Det er Dagens Industri som skriver om dette 6. mars 2017.

LO kan tänka sig lägre löner för nyanlända och andra med utbildningsluckor som inte kommer in på arbetsmarknaden – men på kvällar och helger är det utbildning som gäller.

Förslaget facket kastar in i debatten är en ny anställningsform, utbildningsjobb, som inledningsvis ska omfatta cirka 50 000 personer mellan 25 och 45 år, som har grundskola men inte fullgjort gymnasium.
Ansvaret för den nya anställningsformen har parterna, enligt LO:s ordförande Karl-Petter Thorwaldsson – som även kan tänka sig lägre löner än den kollektivavtalade nivån.
LO vil foreløpig ikke si hvor langt under tariffen lønningene for nyankomne skal ligge. Kapitalens organisasjoner har krevd at de skal ligge på 75% av tariff, men dette vil foreløpig ikke LO ta stilling til.

For svensk overklasse er det bare å notere seg enda en seier. Når først LO har godtatt at tariff ikke gjelder for en del av arbeidsmarkedet, har kapitalistklassen vunnet en historisk seier over den organiserte arbeiderklassen. Og LO-ledelsen har begått et tilsvarende historisk klasseforræderi.

Hensikten med massemigrasjonen har alltid vært å ødelegge fagbevegelsen og velferdsstaten. Man har solgt dette som humanisme, og enhver protest eller kritikk har blitt stemplet som «rasisme», ikke minst av en nyliberal venstreside som for lengst har glemt hva klasser og klassekamp er.

Fra arbeiderklassens og fagbevegelsens side er det en fordel med et stramt arbeidsmarked, slik at kapitalen er nødt til å godta et godt lønnsnivå. Kapitalens klasseinteresser er stikk motsatt. For å holde lønninger og sosiale ytelser nede, er det en fordel med en «industriell reservearmé», som Marx kalte det. Så lenge den skandinaviske velferdsmodellen gjaldt, var lønningene og de sosiale ytelsene gode. Dette var et historisk klassekompromiss som et par generasjoner arbeidere har nytt godt av.

For å smadre dette klassekompromisset har kapitalens politikere åpnet for en masseinnvandring uten historisk sidestykke. Dette har allerede ødelagt framtida for velferdsordningene, fordi de offentlige budsjettene ikke klarer å takle dette. Og nå er tida kommet for også å smadre prinsippene for tarifflønn, og dermed rive grunnen under for fagbevegelsen.

Klassekompromisset etter annen verdenskrig sendte profittratene til kapitalen langt ned, og klasseforskjellene mellom de rikeste og resten sank også til et historisk bunnivå. Gjennom den nyliberale politikken fra cirka 1990 har den rikeste 0,1% av kapitalistklassen kommet opp på et nivå som bringer dem tilbake til det som var situasjonen rundt år 1900.

Denne grafen viser hvordan de rikes andel av samfunnskaka har økt dramatisk etter 1973, og særlig fra 1990. Dette er fra USA, men tendensen er global.

Og nå er tida kommet for å bringe arbeiderklassen tilbake til tida rundt år 1900, massearbeidsløshet, en maktesløs fagbevegelse og fattigkasse i stedet for velferdssamfunn.
Og det hele skjer naturligvis i «anti-rasismens» navn.

Alvorlig situasjon også i Norge

I Norge er situasjonen den at Fellesforbundet nesten ikke har medlemmer på mange byggeplasser innen bygg og anlegg. De har mistet innflytelse til å forhandle om lønn og gode arbeidsforhold. De utenlandske, uorganiserte arbeiderne legger lista for lønna.

– På enkelte arbeidsplasser er vi ikke tilstede i det hele tatt, sier forbundssekretær Per Skau. til NRK

Grunnen er at faste ansatte fagarbeidere mer og mer blir erstattet av arbeidere tilknyttet bemanningsbyråer, i følge Fellesforbundet. De er ofte utenlandske arbeidere som ikke ikke tørr å organisere seg i frykt for å miste jobben.

– Hvis ikke vi er tilstede, blir det mer sosial dumping og mer arbeidskriminalitet, sier Skau.

Denne utviklinga bekrefter det jeg skrev i 2014:

I OECD-området som helhet er organisasjonsgraden gått ned fra 26,6% til 16,9% fra 1991 til 2013. Det er ganske dramatisk. I Sverige er den i samme periode gått ned fra 80,1% til 67,7%. I Storbritannia fra 38,1% til 25,4%. Britisk organisasjonsgrad har gått ned med en tredel på 22 år.

I en artikkel på steigan.no har Asbjørn Wahl skrevet om dette.

Oppsummert kan vi si, at maktforholdene i arbeidslivet er dramatisk forskjøvet – fra arbeid til kapital, fra fagbevegelse og demokratiske organer til multinasjonale selskaper og finansinstitusjoner. I løpet av noen få tiår har kapitalinteressene klart å avvikle de viktigste reguleringene som muliggjorde velferdsstaten og den nordiske modellen; det internasjonale valutasamarbeidet, kapitalkontrollen, etableringskontroll og andre markedsreguleringer.

I en rapport under tittelen Mot et tredelt arbeidsliv fra De Facto skriver Roar Eilertsen og Paul Bjerke:

Til tross for et omfattende og inkluderende arbeid fra bygningsforeningene i Oslo i mer enn ti år, er det svært tungt å lykkes med varig organisering av de polske og baltiske arbeidsinnvandrerne. Organisasjonsgraden kan se ut til å være maksimum fem prosent blant polakker i byggebransjen i Osloområdet, en bransje der det så seint som i 2008 var 40 prosent fagorganiserte folk. Det er svært mange årsaker til dette. Men en viktig av dem er at polakkene (og de andre østeuropeerne) i svært stor grad er midlertidig ansatt og ansatt i utleiefirmaer.
Kilde: De Facto

Kilde: De Facto

Så raseringa av både velferdsstat og fagbevegelse er allerede kommet langt. Når svensk LO nå offisielt går inn for å skape et todelt arbeidsmarked og dermed også formelt godta at tariffavtaler ikke gjelder for immigranter, vil raseringa ta enda noen byks mot bunnen.

Les også artikkelen: EØS, sosial dumping og splittelsen i arbeiderklassen.

Forrige artikkel– Å stemme Geert Wilders er et uttrykk for motstand!
Neste artikkelWilloch ber NATO gi opp Krim
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).