Ledende medier var viktigste leverandører av Fake News 2011

0
Illustrasjon: Bjørn Richter

Av: Hanne Nabintu Herland, religionshistoriker og forfatter. The Herland Report.

Som mange har merket, bidrar jeg med andre innfallsvinkler på utenrikspolitiske forhold enn de som har grodd så hardt fast i de elitistiske strukturene i de ledende norske medier, der man hyllet «den arabiske våren» som ledet til at islamister og sunni-ekstremister tok makten i land etter land i Midtøsten. Det var knapt klokt av de store avisene å begynne å omtale begrepet «Fake News» eller falske nyheter.

Dermed ble vi andre påminnet om de lange rekkene med «falske nyheter» vi er blitt presentert for nå i mange år, nettopp fra media. Her har man presentert løgner som om det var sannhet, videreført rykter og udokumenterte påstander som om de var sannhet, og fullstendig unnlatt å påpeke at man tok feil, da man i ettertid fant ut at det som ble sagt ikke stemte. En rask analyse viser blant annet at ledende norske aviser var med dekningen av «den arabiske våren» de viktigste leverandørene av Fake News i 2011.  Norske medieledere sitter i et betydelig glasshus hva gjelder Fake News.

Den manglende viljen til kunnskap om hva som egentlig skjedde under «den arabiske våren», samt mengden av faktafeil gjorde at norske redaktører endte opp med å støtte det ekstrem-wahhabistiske, sunni-islamistiske prosjekt og publiserte nøyaktig det som ekstremistene ønsket. Man hjalp islamistene til makten. Løgn etter løgn ble presentert i ledende aviser som fakta vedrørende Gaddafis regjering. Man fremmet indisier og udokumenterte påstander som siden ble tilbakevist, men uten at noen har tatt tak i det i ettertid. til dags dato er nordmenn hjernevasket etter mønsteret av hva media sa om saken den gangen. I dag vet vi at det var Al Qaida affilierte og sunni-ekstremistiske krefter som tok makten i Libya 2011, med betydelig økonomisk og militær hjelp fra NATO, Saudi Arabia, USA og Qatar.

Takket være Wikileaks, Judicial Watch og andre har det via Defence Intelligence Rapporten fra 2012 kommet for dagen at USA selv bekrefter at de støtter de ekstremistiske gruppene som eksempelvis Al Qaida i Irak. Rapporten viste at Obama administrasjonen definerte «salafister, det Muslimske Brorskap og Al Qaida i Irak» som sine allierte i kampen mot Assad i Syria. Naturlig nok preges amerikanske medier lett av den Saudi Arabia wahhabi-virkelighetsforklaringen om hva som egentlig skjer i Midtøsten. Saudi er som kjent USAs nærmeste samarbeidspartnere i regionen. Det tette utenrikspolitiske samarbeidet også med Norge illustreres godt ved at det er Saudi Arabia, Qatar og Norge som er største statsbidragsytere til en organisasjon som Clinton Foundation, som nå står i særlig kritisk lys i USA for sammenblanding av roller.

Professor som Unni Wikan advarte på den tiden mot å fjerne moderate Mubarak, hun har årelang erfaring fra Egypt. Wikan ble siden hetset på det groveste, av de samme kunnskapsløse medielederne som tror at verden defineres i stadig mer marginale Aftenpostens lokaler. Religionsforsker Kari Vogt har også bred kompetanse på feltet, hun har etterlyst nyanseringer en årrekke. Professor Terje Tvedt likeledes. Likevel har mediene valgt å ensidig trekke frem ekstremist etter ekstremist, med liten fokus på vanlige muslimer og deres perspektiver. Man fremhever og fremelsker sunni-ekstremismen og gir den forrang. Her har mediene også gått Al Qaida i tjeneste, og bidratt aktivt som ISIS rekrutteringsplattform i Norge.

I 2011 publiserte de ledende mediene også en lang rekke løgner, indisier og udokumenterte påstander om Gaddafi som siden viste seg å være feil. Han gikk fra å være Vestens venn til fiende på kort tid. Dette tjente ekstremistene som dermed lett tok makten i Libya. Siden ble disse løgnene avslørt, deriblat den at han «ville angripe sin egen befolkning», men det skrev man overhode intet om. Moderate Gaddafi, som hadde motarbeidet Al Qaida i mange år og var en hatet fiende av disse, ble altså norske mediers hovedfiende. Selvsagt var Gaddafi ikke feilfri, til tross for at han ledet Afrikas rikeste stat med velferden jevnt fordelt på borgerne, et middelklasse inntektsland ifølge FN. Nå sto vi altså plutselig likevel på parti med ren Al Qaida ideologi.

Til dags dato fortsetter man langs samme linje, noe som temmelig ekstremt kommer til uttrykk i den islamistiske dekningen av president Assad i Syria som er en moderat muslim som er regnet som de kristnes forsvarer i Syria. Hva som enn står i en amerikansk avis – som er under sterk påvirkning av Saudi arabisk ideologi, oversettes ukritisk og publiseres i de store norske avisene. Splittelsen mellom etniske og religiøse grupperinger – dette som for den politiske islamismen er så viktig – videreføres rett inn i vestlige medier. Journalistene som skriver artiklene er ofte unge, uten særlig erfaring og omtrent ingen av dem har noensinne vært i et Midtøsten land. Man uttaler seg om regioner som står lysår fra ens eget kompetansefelt. Og gjør dermed lett grove feil.

Det er trist for det norske folk, som føres bak lyset og indoktrineres langs propagandapregede linjer på en måte som forhindrer innsyn i hva som egentlig skjer i verden. Man glemmer at amerikanske medier er økonomiske eliters talerør som har til hensikt å legitimere USAs interesser i ulike regioner, ofte økonomisk. Man får kun presentert «den norske, politisk korrekte» narrativen, slik som den at den arabiske våren skulle bringe fred, velstand og vestlig demokrati til Midtøsten. Så fikk de altså heller Al Qaida, Det Muslimske Brorskap og borgerkrig i land etter land – i god tråd med hva Obama administrasjonen og Defence Intelligence uttrykte at nettopp var deres allierte i 2012.

Resultatet av medienes ensidige fremhevelse av sunni-ekstremistiske forklaringer, har vært en eksplosjon av ekstremisme, frykt for andre etniske grupper og et befolkningshat mot muslimer generelt. Nå sitter snart halve Norge og sier at de ikke vil ha mennesker i landet som ikke drikker alkohol eller spiser svin. Denne typen ekstrempolarisering langs etniske og religiøse skillelinjer, truer nå Europa med borgerkriger.

Den illegale flyktningstrømmen kan ikke reduseres til et spørsmål om «for eller imot muslimer som spiser svin», men er blant annet et resultat av vår egen aktive krigføring og bidrag i Midtøsten land. Hvis vi sluttet å delta i disse krigene, ville flyktningstrømmen ikke kommet til lille Norge. Hvilken syrer eller libyer er det egentlig som har lyst til å oppholde seg i vårt iskalde land, både sosialt og klimamessig? Folk vil hjem, men på grunn av Norges støtte til ekstremistiske grupper i eksempelvis Syria, for ikke å nevne hva vi bidro til i Libya krigen, må millioner av mennesker flykte.

Den norske dobbeltmoralen er sjokkerende, iscenesatt av kunnskapsløse og arrogante utenriksministre som Børge Brende. Og til tross for alt dette, får likevel de samme inkompetente medielederne som fremmet disse perspektivene i 2011 sitte i sine stillinger. Ingen tør å røre arkitektene bak disse forfeilede strategier, som viser slik mangelfull kunnskap om de utenrikspolitiske forhold de uttalte seg selvsikkert om.

Media har skapt frykt i en hel befolkning for «muslimer» – man skiller ikke engang mellom moderate muslimer som det er flest av i Midtøsten, disse som burde vært våre gode partnere, og sunni-ekstremisme og wahhabisme som en saudiarabisk sekt. Ambassadør Carl S. Wibye skriver godt om dette i «Terrorens rike». Jeg omtaler det samme i artikkelen fra Foreign Affairs Journal  som nå er republisert over hele verden, jeg har blant annet gitt et 30 minutters intervju til en ledende libysk TV kanal, Libya24.

Det samme omtales også av israelske Yitzhak Santis i femte episode av «Jerusalem» dokumentaren min, tilgjengelig på Youtube. Han bekreftet at tradisjonell moderat islam er noe helt annet enn det ekstremistiske wahhabismen fra Saudi Arabia som av de fleste betegnes som en ideologi på linje med fascisme og nazisme. Santis mener denne sekten også er like farlig som fascismen.  Her tjener også mediene det ekstremistiske-islamistiske prosjekt gjennom ensidig å fremstille land som Libya i tråd med Al Qaidas virkelighetsoppfatning av hvem som er en «ond» eller «god» statsleder.

 Nå står vi vel foran avisenes død mer enn noen gang, og en hovedårsak til det er at mange er lei av disse ideologisk motiverte fremstillingene som ikke stemmer med virkeligheten. Man tok feil om Trump, om Brexit, om Eus utvikling. Folk er lei av ledende mediers mengder med såkalt Fake News som leder oss dypere inn i konflikter. Derav tiltak som det jeg nå gjør gjennom å opprette «Herland Rapporten» der jeg direkte og forhåpentligvis nesten ukentlig vil gi rapporter fra verden om hva som skjer, sett fra min informasjonsvinkel. For å unngå demonisering av enkeltgrupper, må vi få en utskiftning av nåværende medieledere og deretter heve kunnskapsnivået til journalister og redaktører om hva som egentlig skjer i fremmede regioner. Ellers vil vi fortsette med å hjelpe ekstremister til makten, heller en å bidra til fred.

 

Forrige artikkelNord-irsk valg gir fornyet håp om irsk gjenforening
Neste artikkelJoint Viking – militær provokasjon nær Russlands grense