Robotene vil ikke bare ta jobbene vår – de vil gjøre de rike enda rikere

0
Scene fra Blade Runner. Foto: Allstar/Cinetext/Warner Bros

Avisa The Guardian er ikke akkurat noen samfunnsrefser, men den har i det minste fått plass til en artikkel som reiser en del advarsler knyttet til robotiseringa av samfunnet. Det er teknologiskribenten Ben Tarnoff som har skrevet artikkelen med tittelen:
Robotene vil ikke bare ta jobbene vår – de vil gjøre de rike enda rikere.

Tarnoff peker på at produktiviteten har økt med 80,4% fra 1973 til 2011, mens timelønna til gjennomsnittsarbeideren bare har økt med 10,7%.

Scene fra Blade Runner. Foto: Allstar/Cinetext/Warner Bros

Så skriver han videre at «hvis du synes ulikhet er et problem nå, så bør du prøve å forestille deg en verden der de rike kan bli rikere helt uavhengig av samfunnet.» Kapital frigjort fra arbeidet betyr ikke bare slutten på arbeidet, det betyr slutten på lønna. Og uten lønn vil arbeiderne miste sin eneste tilgang til rikdom, for ikke å snakke om sitt eneste middel til å overleve. De vil også miste sin sosiale makt. En fullautomatisert økonomi vil ikke bare gjøre arbeiderne overflødige, men også maktesløse.

«I mellomtida vil robotkapital gjøre at elitene helt kan løsrive seg fra samfunnet. Fra private jetfly til private øyer, bruker de rike allerede bruker mye tid og penger på å isolere seg fra andre mennesker. Men selv den beste befestede luksusbunker er bundet til verden utenfor, så lenge kapitalen har behov for arbeidskraft for å reprodusere seg selv. Masseautomatisering vil gjøre det mulig å bryte denne lenken. Utstyrt med en uendelig forsyning av arbeiderfri rikdom, kan elitene forsegle seg ut i et inngjerdet paradis, og la de arbeidsledige massene råtne.

Hvis dette scenariet er ikke dystert nok, vurder muligheten for at masseautomatisering ikke bare vil føre til utarming av arbeidsfolk, men til deres utslettelse. I sin bok Four Futures, spekulerer Peter Frase over at de økonomisk overflødige hordene utenfor portene bare vil bli tolerert en stund. Tross alt, de kan bli rastløs – og det er mye mulig høygafler. «Hva skjer hvis massene er farlig, men er ikke lenger en arbeiderklasse, og dermed uten verdi for herskerne?» Frase skriver. «. Noen vil til slutt få ideen om at det ville være bedre å bli kvitt dem» Han gir denne fremtiden en hensiktsmessig skremmende navn: «exterminism», en verden definert av «de rikes folkemorderiske krig for de rike mot de fattige».

Forskjellen på denne dystopien og mange av dens forgjengere, er at dette nå handler om dagfsaktuell politikk og teknologi som allerede foreligger, eller er i ferd med å bli produsert. Dette gjelder alt fra det kontantfrie samfunn, der du ikke vil kunne kjøpe noen ting uten at det blir registrert, hvis de ikke noen har fjernet din rett til å kjøpe noe som helst. Det gjelder den førerløse bilen, der det i siste instans ikke er du som kontrollerer hvor og hvordan du kjører, men de som kontrollerer programmet i bilen. Det gjelder robotisert krigføring der det er våpensystemene sjøl som tar avgjørelsen om hvem og hva som skal utslettes. Det gjelder den automatiserte fabrikken, men også automatiserte informasjonassystemer. Lederartikler i main stream media ser allerede ut som om de er skrevet av en felles robottjeneste med svært snevert utvalg av programvare. Det er de nok ikke. Det er nok bare mennesker som simulerer roboter. Men muligheten er der.

Som Tarnoff sier i sin konklusjon:

At some point, a handful of billionaires could control close to one hundred percent of society’s wealth. Then, perhaps, the idea that wealth should be owned by the many, rather than monopolized by the few, won’t seem so radical, and we can undertake a bit of sorely needed redistribution – before robot capitalism kills us all.

Eller å gjennomføre Kommunisme 5.0, som jeg ville ha sagt.

 

 

Forrige artikkelKlassekampen: Martin Schulz «flytter sentrum til venstre»
Neste artikkelKina fra arbeiderstat til robotparadis?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).