EU: Parlamentspresidenter trygler om en «føderal union»

0

Mens EU langsomt rives i filler av sine egne indre motsetninger og misnøyen med unionen øker i alle medlemsland, appellerer fire parlamentspresidenter om at EU må ta motsatt kurs. De ønsker en føderal union, altså en EU-stat.

Det er Claude Bartolone, Frankrike, Laura Boldrini,  Italia, Mars Di Bartolomeo, Luxemburg og Norbert Lammert, Tyskland, som går ut med denne appellen i den italienske avisa La Stampa.

Vi er overbevist om at i møte med krisen, trenger vi mer Europa, selv om dette møter motvind nå. Vi kan ikke ignorere de sosiale konsekvensene som de katastrofale økonomiske og finansielle tiltakene har hatt på flere titalls millioner av familier. Vi må fokusere på vekst og sysselsetting fordi Europa vil ha noen tiltrekningskraft på ungdommen dersom de får troverdige jobbmuligheter. Vi må ha mot til å avstå suverenitet på mange områder der enkeltstatenes handlinger er helt ineffektive og dømt til å mislykkes: fra global oppvarming til energipolitikk, fra finansmarkedene til reglene for innvandring, skatteunndragelser og til kampen mot terrorisme.

Nå er det tid til å bevege seg mot tettere politisk integrasjon: En føderal union av stater med stor myndighet. Vi vet at dette perspektivet vekker sterk motstand, men det at noen står stille kan ikke være bety at alle skal være lammet. De som tror på det europeiske idealet må være i stand til å gjenopplive det heller enn å bidra hjelpeløst dets langsomme undergang.

Dette har alltid vært den våte drømmen til eurobyråkratene, Europas forente stater, den nye supermakta. Stadig tettere union, stadig mer EU. Dette er Maastrichtavtalen og Lisboa-avtalens klare mål. Det er denne drømmen om den overnasjonale EU-staten som også er uttrykt i de fem EU-presidentens plan fra 2015.

Den kom i form av et 24-siders dokument som har tittelen: Completing Europe’s Economic and Monetary Union. (Kan lastes ned her i pdf.) ABC-Nyheter oppsummerer konklusjonen i rapporten slik:

I dag er det EU-landenes parlamenter som vedtar sine statsbudsjetter. Innen 2025 skal overnasjonale EU-organer gjøre det. De nasjonale parlamentene skal få lov å bli «involvert» i prosessen.

Planen består av tre ledd:

  • Innføring av en bankunion, som i realiteten gjør Den europeiske sentralbanken overordnet de nasjonale statsbankene. Det første skrittet blir tatt 1. januar 2016.
  • Opprettelsen av et reelt europeisk finansmarked. Man skal fjerne det som er igjen av nasjonale særhindringer for den frie flyten av kapital.
  • Opprettelsen av en fiskalunion. Dette betyr at de nasjonale budsjettene ikke lenger vil bli vedtatt av de nasjonale parlamentene, men av EU, mens de nasjonale parlamentene vil bli tatt med på råd. Dette skal fullføres i 2025.
Dette er ikke demokrati i noen meningsfull definisjon av ordet. Det er ikke folkesuverenitet. Det viktigste et parlament gjør er å bestemme bruken av landets økonomiske ressurser. Det fastsettes i statsbudsjettene. Hvis et lands parlament ikke lenger har makt over landets eget budsjett, så hersker det ikke lenger noe demokrati. Man kunne jo teoretisk tenke seg at fraværet av nasjonalt demokrati så erstattes av et all-europeisk representativt demokrati. Men det er ikke dette som foreslås her, verken i rapporten eller i plansjen. Det er EUs ikke-valgte institusjoner som skal erstatte de nasjonale parlamentene. Men de skal få lov å være med på diskusjonen sammen med «sivilsamfunnet» etter at beslutningene reelt er tatt.
Hvis disse presidentene skulle få det som de vil, er 2025 året da siste rest av demokratiet blir avskaffet i EU, og siden den norske eliten er som den er, må ingen innbille seg at dette ikke også vil få vidtrekkende konsekvenser for Norge.

Men dette var før brexit. Det var før italienske velgere sendte elitens grunnlovsforslag til skraphaugen og det var før den europeiske bølgen av protester mot EU-systemet som nå brer seg over hele unionen.

Drømmen om den europeiske føderalstaten har aldri vært basert på folkelig tilslutning. Og føderalistene tør ikke legge planene sine ut til folkeavstemning i noe land i unionen, for de vet at de vil tape. Den metoden de har brukt til nå er å drive det hele gjennom ovenfra ved hjelp av ikke-valgte eurokrater. Et slikt Europa kan ikke bli annet enn et diktatur.

Forrige artikkelKinesiske lønninger er nå høyere enn i Brasil, Argentina og Mexico
Neste artikkelSyrerne vender tilbake
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).