World Economic Forum ser mørkt på framtida, men har ingen ting å by på

0
Copyright: Bjørn Richter. http://bjornrichter.no
Erik Plahte

Av Erik Plahte
Den internasjonale organisasjonen for offentlig-privat samarbeid, slik presenterer World Economic Forum seg på hjemmesida si. «Committed to improving the state of the world», sier de om seg sjøl. Hver januar i Davos møtes medlemmene, et tusen av de ledende konsernene i verden, og andre som synes dette forumet er viktig, for å diskutere de store verdensproblemene. Erna Solberg er en av dem. – Norge er med sin åpne økonomi avhengig av den globale økonomiske utviklingen. Vi må være aktivt med i den internasjonale dialogen om de store globale politiske og økonomiske spørsmålene, sa hun om det årlige møtet til WEF i år. Hovedtemaet var ansvarlig ledelse i en tid med store globale utfordringer.

WEF er ingen gutteklubb. Det er en diger organisasjon med en rekke programmer og prosjekter. Her strekes de langsiktige strategiene og planene opp. WEF ynder å framstille seg sjøl som en organisasjon som tar ansvar for verdens utvikling, for demokrati, for sosial trygghet, for økonomisk utjevning og andre honnørord. Gjennom en rekke såkalte System Initiatives vil WEF «kople sammen ‘stakeholders’ fra ulike næringer og regioner slik at de kan samarbeide om positive systemendringer». Kjernetroppene i WEF er deres Strategic Partners, en nøye utvalgt gruppe på 100 ledende transnasjonale konsern. Disse Strategic Partners spiller en avgjørende rolle som globale borgere, skriver WEF på nettsida. De skaper framtida ved å bidra til WEFs prosjekter og sette dem ut i livet og gå i bresjen for offentlig-privat dialog.

– En multipolar verden kan ikke bli en unnskyldning for ubesluttsomhet og passivitet. Internasjonale ledere må svare kollektivt med troverdige tiltak for å forbedre tilstanden i verden. Et svargivende og ansvarlig lederskap betyr at internasjonale ledere må erkjenne at frustrasjon og misnøye øker i de deler av samfunnet som ikke opplever økonomisk utvikling og sosial fremgang. Det er ledernes ansvar å bidra med svar på dette, sa Erna Solberg videre. Høystemt svada fra en blå politiker som fortsatt mener at svaret er å bli med i det nyliberalistiske EU. La oss se hva WEF svarer.

Hva er de store problemene og utfordringene i verden anno 2017, ifølge WEF?

Det som nå virkelig bekymrer WEF, er at det kapitalistiske økonomiske systemet som hittil har tjent dem så godt, er i krise. Det fungerer ikke som det skal:

«Vedvarende lav vekst kombinert med høy gjeld og demografiske endringer leder til finanskriser og økende ulikhet. Samtidig tyder gjennomgripende korrupsjon og kortsiktige perspektiv og at godene fra den økonomiske veksten blir ulikt fordelt, på at den kapitalistiske økonomiske modellen ikke leverer for folk», skriver Claus Schwab, leder og grunnlegger av WEF, i årets utgave av Global Risks Report (GRR 2017). Det har han nok rett i.

WEF innser at verden står overfor omfattende og sammensatte problemer. Det er ikke nok bare å gjenreise den økonomiske veksten, så kommer resten av seg sjøl:  «Den økende oppslutninga om populistiske bevegelser som retter seg mot det etablerte, tyder på at vi er forbi det stadiet da det aleine vil oppheve fragmenteringa av samfunnet. Å reformere markedskapitalismen må også settes på dagsorden», står det i Executive Summary i GRR 2017.

Seks ufordringer peker seg ut: Gjenopprette den økonomiske veksten, reformere markedskapitalismen, innse betydninga av identitet og samfunn, mestre de teknologiske endringene, beskytte og videreutvikle formene for globalt samarbeid og styrke innsatsen for å beskytte miljøet. Denne vurderinga og de forslagene til tiltak rapporten byr på, bygger ikke på vitenskapelige analyser av økonomi, samfunn og miljøpåvirkning. I stedet gjennomfører WEF hvert år en Global Risks Perception Survey (GRPS), en spørreundersøkelse blant nærmere et tusen respondenter fra næringsliv, forvaltning, akademia og sivile organisasjoner.

Dette er påfallende. Den globale kapitalens høyborg og generalstab som tar mål av seg å streke opp kapitalkreftenes langsiktige strategier, baserer sine analyser og forslag til løsninger på et så subjektivt og lite djuptgripende grunnlag. WEF har ingen analyse av årsaksforhold og grunnleggende sammenhenger. Følgen er at de egentlig ikke peker på noen løsninger på de store risikoene de mener vi står overfor. De har ingen idé om hvordan de kan gjenreise den økonomiske veksten, bekjempe den økende ulikheten i mange land eller løse de overhengende og omfattende klimaproblemene.

De alvorligste risikoene ifølge GRR 2017

Figuren under viser de mest sannsynlige og mest alvorlige risikoene i ett diagram. Jo lenger til høyre en risiko er plassert, desto mer sannsynlig er den ifølge GRPS, jo høyere opp, desto større konsekvenser blir det dersom den skulle skje. Legg merke til at bortsett fra én – naturkatastrofer som jordskjelv, tsunamier og liknende – er de største risikoene, de som ligger lengst oppe og lengst til høyre, alle menneskeskapte. WEF vurderer trolig dette i grove trekk riktig, selv om man sjølsagt kan diskutere prioriteringene og selv om det også er andre risikoer som er minst like skremmende.

Spørreundersøkelsen GRPS har WEF gjennomført i mange år. Trenden de siste årene er talende, se figuren under.

Øverst de fem mest sannsynlige risikoene, nederst de fem alvorligste, fra 2007 til 2017. Hva det står i feltene, er ikke så viktig, se heller på fargene. Blått er en økonomisk risiko, grønt er miljø, brunt og rødt er geopolitisk og samfunnsmessig. Legg merke til hvordan grønt, brunt og rødt etter hvert har fortrengt de blå feltene. Dette viser tydelig hvordan WEF nå de siste årene ser på de største risikoene som mer sammensatte og komplekse enn bare reint økonomiske problem.

Det er neppe tilfeldig at dette skiftet i risikovurderingene skjedde omtrent samtidig med at WEF lanserte sitt Global Redesign Initative (GRI). GRI er WEF storstilte plan for å bryte ned den rådende verdensorden basert på sjølstendige nasjonalstater og erstatte den med et overnasjonalt system basert på «stakeholder governance». Der skal de store transnasjonale konsernene virkelig få utfolde seg mens de nasjonale regjeringene må nøye seg med å spille andrefiolin (jf min analyse).

Ut fra figurene kan det se ut som økonomiske problemer ikke er så presserende. Men slik er det slett ikke, står det i rapporten. For da respondentene ble spurt om hvilke trender de tror sannsynligvis vil dominere den globale utviklinga de neste ti årene, var svaret «økende ulikhet i inntekt og rikdom«. Og på spørsmål om hvilke par av risikoer som er sterkest knytta sammen, var «arbeidsledighet» og «sosial utstabilitet» det hyppigste svaret.

Noen kjernepunkter

WEF erkjenner at kapitalismen ikke leverer for det store flertallet av verdens befolkning, og at den trenger en omfattende revisjon. Sagt med andre ord, så erkjenner de at verden kan utvikle seg slik at være eller ikke være for fortsatt kapitalisme kan bli stilt på dagsorden.

WEF erkjenner også at verden står foran kriser på en rekke områder, men de erkjenner ikke noe ansvar for at vi har kommet i en slik situasjon. Det har bare skjedd.

Derimot erkjenner WEF sitt ansvar for å redde kapitalismen og vil gjøre noe med det, ved hjelp av strategien de har streket opp i Global Redesign Initiative – mer globalisering, mer offentlig-privat samarbeid, mindre makt til nasjonalstatene, mindre spillerom for demokratiske krefter. Denne GRI-strategien vil knapt eliminere noen av de globale risikoene WEF sjøl har pekt på år etter år, heller forsterke dem.

GRI og andre utspill fra WEF er likevel noe langt mer enn bare synsing fra verdens ledende kapitalister. WEF er kapitalistenes generalstab og vi gjør lurt i å ta det de kommer med på alvor. For eksempel blir strategien i GRI satt ut i livet på felt etter felt. Et ferskt eksempel er at det internasjonale handelskammeret ICC nylig fikk status som observatør i Generalforsamlinga i FN (se kronikk av Torild Skard i Klassekampen 23.2.2017). Det er første gang en næringslivsorganisasjon har fått en slik status. Det er et gjennombrudd for kapitalkreftene, og ICC slår det stort opp på hjemmesida si. ICC ble grunnlagt i 1919 for å tjene kapitalinteressene i verden ved å fremme handel og investeringer og åpne markeder for varer, tjenester og fri flyt av kapital.

WEFs medlemmer, de ledende konsernene og kapitalgrupperingene i verden, har økonomiske midler og krefter til en omfattende innsats på de risikofeltene de har pekt ut. Det mangler f.eks. ikke kapital til å legge om fra fossil energi til fornybar. Problemet er ikke kapitalmangel, men profittmangel.

Copyright: Bjørn Richter. http://bjornrichter.no

Er det vestlige demokratiet i krise?

WEF stiller spørsmålet i kapittel 2 i årets Global Risks Report, og svaret de gir er ikke langt fra et JA. Iallfall er de tradisjonelle, sentrale politiske partiene i krise siden velgerne i mange land og i økende grad trekker mot høyre- eller venstrepopulistiske partier.

Det kan jo virke litt ironisk at WEF er opptatt av å hindre at demokratiet i Vesten forvitrer samtidig som deres mål er å undergrave nasjonalstaten og demokratiet ved metodene beskrevet i GRI: globalisering og å undergrave nasjonalstatene, som er den viktigste areanaen demokratiet kan utfolde seg på. GRR 2017 lanserer i stedet tre strategier for å styrke demokratiet:

«Gode jobber med høy lønn er avgjørende for å overbevise folk om at det økonomiske systemet arbeider for dem. Erfaringa viser at valget ikke står mellom å styrke konkurransen og å sørge for at alle blir tilgodesett: vekst og likhet kan gå hånd i hånd.» (s 24) I klartekst: Uten økonomisk vekst får arbeidsledige og lavtlønte bare se langt etter «gode jobber med høy lønn». Men den største av alle utfordringene ifølge WEF, å gjenopprette den økonomiske veksten, har WEF ikke noe svar på. Tvert imot gjengir de diagrammer som viser hvordan sysselsettinga i industrien i USA har sunket med ca 30 % siden 1991, og at i OECD-landene har den økonomiske veksten etter siste krise vært til dels mye langsommere enn etter de fire foregående krisene.

På den politiske fronten er utfordringa «å innfri velgernes kortsiktige krav og samtidig reformere institusjonene på en måte som opprettholder det nåværende styret og den rådende maktfordelinga». I klartekst: å holde de høyrepopulistiske partiene stangen. Hvordan det skal gå til samtidig som alle de store, etablerte partiene kjører videre med nyliberalisme og kuttpolitikk, sier WEF ikke noe om.

«De økonomiske gevinstene fra globalisering og innvandring kommer ikke alle sektorer samfunnet til gode», står det videre. «Det må finnes nye måter å gi rom for religiøs toleranse uten å åpne døra for ekstremisme, og det er nødvendig å oppmuntre til en allsidighet som fører til innovasjon uten å skape misnøye.» Dette er jo bare upresist og uforpliktende prat.

Dette og side opp og side ned med tilsvarende abstrakte og uforpliktende «analyser» og løsninger er hva som kommer fra kapitalens høyborg. De sitter med den økonomiske makta, og som de innledende sitatene og WEFs egen GRI viser, vil de også ha politisk makt. Men noen virkningsfull politikk som går til kjerna av problemene og eliminerer årsakene, har de ikke.

Den vestlige kapitalen er i krise

Trass i at de erkjenner de alvorlige problemene verden står overfor – og de er virkelig alvorligere enn noen gang tidligere – og ikke har noen løsning på dem, vil de ikke gi fra seg makta til demokratiske krefter. De skjønner sjølsagt at sviktende tillit til det rådende liberale demokratiet (på det politiske området, ikke det økonomiske), omfattende sosial uro og oppstander kan true maktforholdene i det kapitalistiske samfunnet. De skjønner sjølsagt også at de ikke er tjent med å måtte ty til et åpent, voldsbasert diktatur. De er tjent med at det liberale demokratiet fortsatt kan bevare en fasade av reelt demokrati og medbestemmelse for folk flest, og å gi inntrykk av at de selv er samfunnsengasjerte og ansvarsbevisste verdensborgere. Det kan godt hende det siste stemmer. Problemet deres slik jeg ser det, er å opprettholde dette bildet samtidig som de uforstyrret kan fremme sine egne økonomiske og politiske interesser som går mer og mer på tvers av hva flertallet av verdens befolkning er tjent med. Etter det jeg kan skjønne, er det dette som er målet med de årlige Global Risk Reports.

Forrige artikkelUSAs oppdaterte plan for oppdeling av Syria
Neste artikkelLessons from an oblivious enemy